Plutselig har det blitt skrevet mye om dataspill i mediene, og det meste har vært uvant nyansert. Blant annet NRK-saken om foreldrene som først etter at sønnen døde så hva online-spilling hadde betydd for han. Fellestrekk i flere av sakene er at de henvender seg til en leser som befinner seg utenfor spillkulturen, for eksempel en forelder som trenger å høre at gaming “til tross for sitt dårlige rykte” kan være positivt. I mitt forskningsprosjekt vil jeg gjerne snakke med foreldre på innsiden, som allerede vet dette.
Jeg har vært så heldig å få forskningsmidler fra Nasjonalt kompetansesenter for spillforskning (SPILLFORSK) v. UiB til prosjektet “Når gamere blir foreldre: regulering av spilleradferd i spillende familier”. Men for å gjennomføre dette prosjektet trenger jeg hjelp!
Så: har du vokst opp med spill og aldri sluttet å spille? Har du i tillegg barn som spiller og lyst til å bidra til mer kunnskap om hvordan det spilles i ulike typer familier? Jeg vil gjerne intervjue foreldre fra alle slags familiekonstellasjoner, sammen eller hver for seg. Send en mail til stine.moltubakk [ætt] ntnu.no, så får du mer info om hvordan dette foregår.
Bakgrunn for prosjektet
Mange studier av spillere viser at konflikter mellom foreldre og barn også preges av å være en konflikt mellom spillere og ikke-spillere, der foreldres manglende erfaring med dataspill i seg selv skaper problemer. Informasjonsmateriell om spilling rettet mot foreldre, speiler også denne forskjellen og henvender seg til foreldre som om spilling er noe ukjent.
Dataspill er imidlertid ikke lenger er en subkultur, og undersøkelser viser at en stadig større andel foreldre selv spiller. Så hvordan regulerer foreldre barns spilling når foreldrene selv er spillere? Det er lett å anta at disse foreldrene håndterer dette annerledes enn egne foreldre, men kanskje ikke?
Tidsbruk er en stadig tilbakevendende bekymring hos foreldre, noe som også kommer frem i Medietilsynets siste Barn og medier-undersøkelse. Her kan man lese at 52% av foreldre oppgir at de ofte eller av og til er uenige med barna om hvor mye tid de bruker i digitale spill. Her kommer gjerne avhengighetsdebatten inn. Kan man bli avhengig av dataspill?
Mange skandinaviske spillforskere (og Medietilsynet) har beveget seg vekk fra «spillavhengighet» og bruker heller begrepet «problemspilling». De påstår ikke at spilling ikke kan forårsake problemer, men de argumenterer for at å stemple dette som en “avhengighet” er lite nyttig fordi det utelukker mange andre mulige forklaringer på hvorfor problemer oppstår. De skiller også mellom «problemspilleren» og «storspilleren» og gir dermed rom for at man kan spille mye uten at dette i seg selv er problematisk.
Jeg er nysgjerrig på å finne ut hva spillende foreldre tenker om spillavhengighet vs. problemspilling. Hvilket kunnskaper og kilder baserer de seg på når de lager regler for spilling i sin familie? Hvilke konflikter opplever de rundt spill?
Å finne ut mer om dette kan være nyttig for å videreutvikle råd til foreldre. Det kan også være nyttig for lærere, behandlere og andre som blir spurt til råds om barns spilling.
Fikk du mer lyst til å bidra? Send meg en mail på: stine.moltubakk [ætt] ntnu.no
Er du ikke en spillende forelder med spillende barn, men har lyst til å bidra? Tips andre om prosjektet!