Spillpikene

Endelig fikk fire spillpiker samlet seg til å rollespille.

«The Society of Dreamers» lover en fire timer lang spilleøkt beregnet på 2-5 personer. Vi rigget oss til i en for anledningen kledelig kjellerstue.

«In Europe, in the early 19th century, a little-known group was formed. The members called themselves the Society of Dreamers. The Society believed that there were autonomous life forms living i people’s dreams. They called these creatures mnemnosites.» Klar, ferdig, spill.

Spillets måte å la oss skape karakterene våre selv på var effektiv og inspirerende. Vi lagde to kort hver med nasjonalitet, to med kjønn/seksuell orientering, to med yrke og to med alder. Så blandet vi kortene, og trakk et kort hver fra de sorterte bunkene.

Deretter spilte vi gjennom én barndoms- og én ungdomsscene der en annen i gruppa var instruktør. Man kan sammenligne det med å ha en guide som ikke går foran deg, men ved siden av deg og lyser opp marken rett foran føttene dine. Gå må du gjøre selv.

Kristine A:

Det begynte bra; å lage karakterer gikk raskt, og jeg var veldig keen på å finne ut hva disse «mnemnosittene» egentlig var for noe. Den personlige starten der man forteller fram karakterens barndomsminner med en instruktør gjorde det lett å komme i den rette stemningen. Ikke minst gav det en følelse av å legge ut på ukjent ferd. Slik skal rollespill føles!

Maren:

I de to første aktene var det en fryd å høre de andres idéer utfolde seg. Dét er som regel ulempen med å skrive en fortelling på egen hånd, den tar sjelden noen for deg selv uventede vendinger.

 

Kristine A:

De første to fasene, fra barne- og ungomstiden, hadde ganske godt definerte rammer for scenene vi skulle lage; et viktig minne som kunne ha noe med mnemnositter å gjøre. Altså gikk det greit for oss å dikte opp mer eller mindre tragiske bakhistorier til våre blivende helter. I fase tre og fire begynte det å skli ut, for nå skulle alle være kaptein på skuta og alle skulle styre like mye. Uten kart og uten kompass.

Siden det ble en del tenkepauser før de forskjellige scenene, fikk vi god tid til å sitte og drodle for oss selv. Skrive dagbok for karakteren, brev til senere scener, karakterportrett etc. Ikke en dum ting.

Maren:

Noe jeg hadde gledet meg til lenge var å avdekke min egenlagde versjon av ouija-brettet som fulgte med  instruksjonsboka. Jeg hadde printet en kopi, og behandlet arket etter mange kunsters regler for at det skulle få den virkelig gamle og slitte kvaliteten. Kort fortalt fremgangsmåte: 1) sammenkrølling, 2) stryking, 3) dypping i tevann, 4) riving og sviing og 5) dynking med flere teposer og så 6) tørking. Gøy! Gjenstanden i glass vi brukte på ouija-brettet er en telysestake.

Kristine A:

Det utrolig lekre ouija-brettet som Maren hadde mekket sammen ble en skuffelse. Det så magisk og spennende ut, men når vi flyttet telysestaken og landet på et nøkkelord, var de tilhørende innspillene fra instruksjonsboken mildt sagt tamme og lite hjelpsomme.

 

Ledet brettet og glassgjenstanden oss inn på «Stranger», for eksempel, skulle den følgende scenen  innledes av et avsnitt som først og fremst var gåtefullt og skrevet i en høytidelig stil om at vi kort fortalt blir fascinert av fremmede. Og mer retningsgivende enn det var innledningene ikke.

Kristine A:

Når det ikke lenger handlet om å bygge opp enkeltkarakterer, men faktisk bygge en felles fantasiverden der vi både hadde spørsmålene og svarene selv, forsvant spenningen for meg. Det ble så tydelig at vi ikke avdekket et mysterie, vi laget et. Og utfordringen som vi ellers elsker i rollespill; å samle ledetråder og utforske verden, ble vanskelig når ingen av oss visste hva ledetrådene besto i, hvem vi burde snakke med eller hvordan verden så ut. På et tidspunkt påpekte jeg at «..nå er det på tide å finne en støvete professor som kan noe om dette. Men da betyr det jo bare at vi spør oss selv….»

Vi gav ikke opp. Stine tok grep og tok på seg rollen som gammel grisete professor med ekspertise i Egyptologi – som vi hadde klart å koble til mnemnosittene. Kristine Ø tok rollen som journalist som ofret seg og sjarmerte den gamle egyptologen til å gi oss mange nødvendige svar og lede oss videre.

Om vi hadde latt slike roller som egyptologen gå på omgang hadde vi kanskje klart å gjøre det å fortelle fram hva mnemnositter var, samt hva vi skulle/burde gjøre med dem, til et mer felles prosjekt. Samtidig er det etter vår mening mye å kreve at enkeltspillere skal komme på dette selv.

Kristine A:

Det er jo akkurat de delene en god game master bruker tid på i forkant av en spillsesjon: Verdensbygging, utforming av NPCer, laging av finurlige ledetråder og plot-twists er ikke lett å ta på sparket.

Oppsummert så var vel savnet vårt etter en GM så stort at vi ikke trivdes mot slutten.

Maren:

Har man skrivesperre og behov for å skrive en skrive en fortelling, så tror jeg å ta utgangspunkt i dette rollespillet ville være en god øvelse. Man får hjelp til å lage karakterer, narrativ struktur er til en viss grad foreslått, og mysteriet med fakta-avdekking underveis skaper drivet. Men er man ikke en skriveglad person og heller ønsker seg en mer fullstendig fortelling, så bør du nok finne deg et annet rollespill.

Kristine A:

Jeg tror aldri jeg har savnet regler så mye som denne kvelden. Dessverre greier ikke Society of Dreamers (eller Drømmelosjen som vi kalte det på norsk) å holde balansen mellom frihet og regler. Den absolutte friheten vi var gitt gjorde det vanskelig å holde driven utover i spillet.

Det lyder kanskje som at Society of Dreamers ikke var et spill i ordets forstand. Da må det nevnes at det var et system som gikk ut på å velge ut fakta og «belønne» medspillerne når de integrerte faktaene på en god måte. Men dette opplevde vi som veldig flytende og uklart, på linje med det meste annet i spillet.

Maren:

Nå noen dager etter tenker jeg følgende: Som spiller av Society of Dreamers opplever man for stor kontrast mellom scener med sterk innlevelse, og scener der en selv sitter utenfor det hele og er instruktør. Man er nødt til å godta at man stadig trer inn og ut av spillets magiske sirkel. En slik fremmedgjøringseffekt kan være passende i enkelte settinger, for eksempel der en forsøker å forstå noe intellektuelt eller av andre grunner ikke bør la seg rive altfor mye med. Men dette var vi fire nok ikke helt klare for. Kanskje om vi alle hadde vært svært erfarne GM-er som for bare for én gangs skyld ville slippe å ha hele ansvaret til enhver tid? Men et interessant eksperiment var det i alle fall!

PS: Maren A står oppført som forfatter av dette blogginnlegget, men teksten er et samarbeid mellom flere.