Spillpikene

Løy jeg i tittelen nå? På en måte? Jeg burde nemlig rette tittelen til «Bli med kidsa og lær om rollespill.» For når alt kommer til alt, så kan jeg uttale meg mest om hva jeg selv lærte av boka kalt Rollespill. Bieffekten av å drive høytlesing for de små på senga er jo at foreldrene får være med å lære. Men jeg liker ikke så lange overskrifter. Ingresser, derimot? Ja, ja.

Denne boka har nemlig lært meg at:

1. Datteren min på 6,5 år har en fantasi som, hvis den får lov å sette døra på gløtt, sprenger opp nevnte dør som en storm som like gjerne kunne hett Lena
2. Rollespilling med familien er en kjempeartig og sosial aktivitet for de store når minstemann på 1,5 år har lagt seg
3. At jeg trives som spilleder, en oppgave jeg aldri har hatt før, men som jeg synes er befriende sammenlignet med å skrive en fortelling der figurene ikke gjør noe uten at jeg vil det

Så vidt jeg vet er det første gangen noen skriver en norsk bok om rollespill, beregnet på 7-10-åringer. Det er forlaget Cappelen Damm som tidlig i sommer utga boka Rollespill i serien Leseløve, en serie som som ligner Faktaløve-bøkene som bl.a. omfatter vakre Utrolige dinosaurer (Hurum og Helleve 2013). Nå skal jeg fortelle litt om møtet med Rollespill, som både handler om en leseopplevelse og en spillopplevelse.

Kort sagt inneholder Rollespill fakta om noe av det viktigste du behøver å vite om rollespilling, alt fra de mest grunnleggende begrepene, til kjekke ritualer når man innleder en rollespillkveld, til rollespillenes historie. Det går selvfølgelig an å lese boka som en innføring fra a til å, men forståelsen når et høyere nivå først når en prøver ut rollespilling i praksis. Derfor synes jeg det er et veldig riktig valg av forfatterne og rollespill-veteranene Matthijs Holter og Ole Peder Giæver å lage en gjennomgående gjør-det-selv-guide til et rollespill.

Å lese eller bli lest for

Leseløve-serien er etter baksideteksten å dømme lagd for å gjøre veien inn i bøkenes verden så lett og spennende som mulig. «La barna bruke sine kunnskaper til noe gøy: Lese en hel bok selv!» Jeg må bare si med en gang at Rollespill ble en høytlesningsbok for vår førsteklassing. Hun er ikke kommet dithen at hun klarer, eller orker, å lese en hel bok med 59 sider dekket av relativt liten skrift med mange linjer på hver side. Jeg tror at bare de største og mest lesevante som kan lese denne på egen hånd. Men vi synes høytlesing bare er stas her hjemme, så dette er på ingen måte et minus for oss.

Spill selv

Rollespill kan ikke virkelig forstås uten at man har opplevd det selv. Forfatterne krydrer sidene med små scener som illustrere typiske øyeblikk i et rollespill. I tillegg gis leseren en du-rolle i et eksempel-eventyr. Teksten kler seg ut som en spilleder og stiller leseren overfor visse valg, og et par sider senere beskrives hva som ville skjedd ved de forskjellige alternativene. Men ikke minst skisserer forfatterne et helt enkelt rollespillsystem som leseren kan prøve ut med noen venner. Eller familien. Et lettfattelig og morsomt spillsystem som knapt kunne hatt lavere terskel. Man behøver bare boka, noen ark, og noen vanlige yatzee-terninger.

Den rosa hesten

Da mannen min, 6,5-åringen vår og jeg satte oss ned og jeg ga de to spillerne i oppgave å fylle ut karakterskjemaene sine, var det ikke akkurat mangel på velvilje hos dem. Munnen til seksåringen gikk i ett, og det skulle bli toneangivende for spillinga hennes. Det ble tidlig tydelig at om vi skulle holde en tidsramme og en viss handlingsprogresjon var jeg, den ferske spillederen, nødt til å sette noen rammer for den viltre fantasien hennes. Flere ganger i spillet kunne hennes rosa, bevingede hest sin is-magi angivelig brukes til alt mulig, og da måtte spillederen sette ned foten. Is-magiens egenskaper kunne bare bestå i å skyte is-piler, ikke å bygge seng eller skjold av is.

Ulempen som forelder å skulle være spilleder er selvfølgelig at man kan havne i den litt kjipe oppdrager-rollen som bare er sur og setter kjepper i hjulene for barnas fantasi. Men så kan man også si at poenget med rollespilling skal være å ha det moro innenfor visse regler, og en del av den magiske sirkelen vi trer inn i er at alle spillerne, også de minste, skal ha lik rett på tale- og spilletid. Spillederen har jo uansett et visst ansvar for å la kreativiteten utfolde seg så humøret holder seg på et visst nivå.  Vår erfaring var at det ble moro uansett om vi spilte foreldre og barn sammen. Det var bare å kaste et blikk på 6,5-åringen for å skjønne at hun koste seg voldsomt. Som liten er det også veldig sunt å lære seg å følge noen sosiale regler som alle er enige om (ja, der kom oppdrageren inn).

Fakta om å vinne

En faktaboks i boka som jeg satte spesielt stor pris på har tittelen: «Hvordan vinner jeg?» Svaret i første setning er: «Du vinner ikke i et rollespill – akkurat som du ikke vinner når du ser film» Og enda bedre liker jeg avslutningen som kommer etter litt utbrodering: «Men til syvende og sist: Du vinner ved å ha det kult, og når vennene dine har det kult.» Disse små faktaboksene er snakkeboblene til en søt liten viktigper av en ork tegnet av Marie Lyshol. Jeg synes det er kult at de har fått med seg en illustratør fra spillbransjen, nærmere bestemt har hun jobbet som konsepttegner i FunCom og Ravn Studio. De originale kreaturene hun har tegnet frem understreker hvor stor rolle fantasien har i rollespillenes verden.

Terningene, da?

Det eneste jeg savner rent innholdsmessig er en forklaring på de mer typiske rollespillterningene. De ikoniske mangesidige terningene er avbildet både på bokomslaget og på side 24-25, og har den unge leseren bare sett yatzee-terninger før synes hun nok det er pussig at raringene ikke blir nevnt noe sted. Kanskje tok forfatterne det som en selvfølge at forelderen forklarer? Tja. Som nevnt behøver man riktignok ingen spenstige terninger for å prøve ut rollespillet i boka.

Kanskje hadde også en innholdsfortegnelse eller stikkordsregister vært på sin plass. Siden boka kan risikere å bli en oppslagsbok i etterkant av første gjennomlesing, synes jeg det hadde vært fornuftig å ha dette i bakhodet når en planla utformingen av boka. Fargerike og søte illustrasjoner skaper rytme og kontrakster mellom oppslagene, men ved rask gjennomtitting i Rollespill er det ikke alltid så lett å finne tilbake til den siden en vil. Kanskje det også hadde vært mulig å gjøre noen visuelle triks som f.eks. forskjellige farger på hjørnene for å markere deler av boka e.l.

Veien til norske rollespill

Flott er det at det eksisterer så mange rollespill på norsk av man kan kan vie en hel side til tips om dem. At disse rollespillene finnes er faktisk delvis forfatternes fortjeneste, eksempelvis er de medskyldige i bl.a. Draug og Itras by. Skal de yngste prøve seg på de vanligste rollespillene som er tilgjengelige på markedet vil nok det engelske språket være til hinder for en hel del av de yngste. Når det er sagt, så finner interesserte også tips til engelske spill eller lesestoff i boka.

Vil ingenting bli det samme igjen?

Hvor det første eventyret jeg har lagd for familien min ender, vet vi ikke ennå. Handlingen har allerede funnet et lite sidespor som ingen av oss vet om vil bli fulgt. Hvorfor er egentlig slangen interessert i å naske såkorn fra sekkene som tigerelefantene stjal fra indianerstammen til Shizu? Godt var det uansett at den rosa pegasusen Juvel og indianeren Shizu fikk høre av slangen hvor kornsekkene befant seg, men hva mente egentlig slangen med at den ville dyrke kornet for noen andre? Tiden vil vise det.

Baksideteksten avslutter med følgende setning: «Men pass deg: Har du først prøvd rollespill, vil ingenting bli helt det samme igjen.» Den støtter jeg. Og om du som forelder eller omsorgsperson har det minste fnugg av interesse for rollespilling, bør dere, og da mener jeg både voksen og barn, prøve ut boka Rollespill. Og la den lede dere ut i et rollespill. Det vil dere ikke angre på.