Spillpikene

Toppbildet er hentet fra denne videoen.

Hva?

Spill i skolen kan høres veldig skummelt ut for den vanlige kvinnen eller mannen i gata. Enten blir det mistrodd som kilde til noe annet enn «bare» lek (som er en utømmelig og viktig kilde i mine øyne, men det får bli et annet innlegg), eller så blir det glorifisert under det samme mantraet om å spille på elevenes interesser og trukket fram som en omveltning i pedagogikken.

Det er med spill, som med mange andre «nye» pedagogiske verktøy, vanskelig å formidle nytten og nødvendigheten i et polarisert landskap. Løsningen tror jeg ligger i å se på hva spillene kan tilby utover det de andre mediene i skolen kan (litteratur, film, musikk, osv.). Spill kan fint erstatte andre medier for variasjonens skyld, men det er når spill velges fordi de tilbyr en unik opplevelse at de kommer til sin rett. Hensiktsmessig bruk av spill i skolen er derfor utfordrende, men ikke umulig. Det jobbes med dette i Norge i dag, men i informasjonsjungelen er det vanskelig å få oversikt. Dette er derfor en kort introduksjonsguide til deg som er pedagog, deg som er elev, deg som er foresatt, deg som er spillutvikler, eller deg som bare er nysgjerrig på hva som foregår innenfor klasserommets fire vegger.

Hvem?

Det jobbes som sagt med dette i det ganske land. En ufullstendig liste vil inkludere IKT-senteret, der man blant annet finner læringsopplegg med spill i undervisningen, og noen av dens bidragsytere, som for eksempel spillpedagogene Aleksander Husøy og Tobias Staaby. Magnus Sandberg bør også være med på denne hvem-lista, og sikkert mange flere der ute.

De må nemlig trekkes frem, de som sitter på sine ensomme øyer og prøver seg fram med spill i undervisningen. Undertegnede var selv en av disse før oppdagelsen av #spilliskolen på Twitter. Faktum er nok at det er mange som er nysgjerrige på spill i undervisningen, men som ikke vet hvordan eller hvilket spill eller hvem man kan spørre. De ressursene som er nevnt her kan forhåpentligvis være til hjelp. Facebook-siden «Spill i skolen» er også et samlingspunkt. I tillegg skal IKT-senteret ha en konferanse om spill og koding i undervisningen i Bergen i oktober, som kan skilte med tungvektere som blant annet Espen Aarseth, James Portnow og James Paul Gee. Vi er for sent ute for denne gang, men det arrangeres også en nasjonal konferanse om IKT i læring hvert år i Trondheim i starten av mai. Mye inspirasjon og informasjon å hente, hvis man bare finner fram til det!

Hvordan?

Mulighetene for å bruke spill i undervisningen er like mange som med litteratur, musikk eller film. Det første og viktigste før man går løs på spill i skolen er selvsagt læringsutbytte med forankring i kompetansemål. Det spilles ikke spill i klasserommet «kun for å spille», men fordi det er en nytteverdi i det for elevene. På analysenivå finnes det stadig mer litteratur man kan konsultere (se for eksempel lingvist og spillforsker James Paul Gee).

Ettersom jeg skriver fra en språklærers perspektiv, vil spill jeg bruker være de som dekker tematikk fra disse fagene. Eksempelvis gjennomførte jeg nylig et prosjekt om «The Stanley Parable» for å jobbe med retorikk, historiefortelling og det engelske språket. Man er likevel ikke begrenset til språkfagene: Andre lærere har for eksempel brukt Minecraft i matematikk og Portal 2 i fysikk. Personlig ser jeg på tema og kompetansemål, og så bestemmer jeg meg for det mediet og medieproduktet som passer best. Det hjelper å ha en database av muligheter innenfor hvert medium, men er man usikker så finnes det, som tidligere nevnt, hjelp å få. Uansett hva man velger så er valget viktig: Man setter ikke på Zoolander for å jobbe med presidentvalg i USA.

En følge av å bruke spill i skolen som man kanskje ikke er vant med er de tekniske kravene: Spiller elevene på egne PC-er? Er det konsollspill? Spiller de alene/i grupper foran klassen? Spilles det hjemme? Er lyd/bilde/kontroller(e) tilgjengelige? Rammene rundt er ikke uoverkommelige, men de er viktige å ha tenkt igjennom på forhånd.

Hvorfor?

Jeg synes det er interessant hvordan film er en naturlig del av skolehverdagen nå (antageligvis gikk noen i bresjen der også), men skepsisen regjerer fortsatt rundt spill. For å bruke de velformulerte ordene fra et notat om spill i skolen: «Lærere vurderer ikke om mediene ‘bøker’ eller ‘film’ kan være relevante for læring, men vurderer spesifikke bøker og filmer for spesifikke læringskontekster.» Dette gjelder selvfølgelig for andre medier også. Det er læringskonteksten som styrer valget, men innenfor noen tema er det lett å se at spill gjør det enklere å forstå, for eksempel med «The Stanley Parable» for å utforske påvirkning i direkte interaksjon med elevene.

Det er også viktig å huske på at skolen former en felles kulturarv og oppfordrer til kritisk tenkning rundt samfunnet. Med spill som en stor del av fritiden til mange og en nesten ukjent del av andres, er det desto viktigere at alle får en forståelse av hva dette går ut på, i tillegg til at elevene ikke oppfordres til å være ukritiske konsumenter.

Det høres ut som et oppbrukt slagord, men jeg tror det finnes uutnyttet potensiale i spill i skolen. Det er viktig å huske på at potensiale må hentes ut – det å bruke spill er ikke en magisk løsning som gjør at elevene sluker stoffet og tillegger det til langtidshukommelsen. Ei heller er det «bare lek og moro», selv om det selvfølgelig er artig å bruke spill på denne måten. Spill i skolen krever mye av læreren og elevene, men i de rette kontekstene får man mye mer tilbake.

I tillegg må det nevnes at det er en innebygd læringskurve i de fleste spill som – med gode forberedelser – lett kan og bør implementeres i klasserommet. En uoppmerksom lærer kan fort overse at noen elever ikke henger med i lesing av en tekst, men spillene går ikke videre uten eleven. Som James Paul Gee har sagt:

«Think about it. If I make it through every level of Halo, do you really need to give me a test to see if I know everything it takes to get through every level of Halo?»