Spillpikene

For en E3-novise var messen et stort blinkende, bråkete eventyrland som føltes fantastisk og forferdelig på en gang. Jeg hadde som mål å finne perlene som risikerte å drukne i mengden av folk og AAA-spill, men jeg lærte raskt hvor fort tiden går mens man står i kø, eller når man har gått seg bort. Men spillanbefalinger, det har jeg med meg.

Det er kanskje ikke så overraskende at arrangementet er preget av trengsel. Jeg ventet i kø for å få spille, gav opp fordi jeg ble lei, ropte spørsmål til spillutviklere med min alt for lave stemme, ble misforstått, fikk annet svar enn det jeg spurte om. Innimellom fant jeg «rolige» steder for å sitte og notere, før alt lurt som ble sagt eller tenkt ble glemt. Dette intense, interessante og innimellom sosialt ubekvemme arbeidet, har ført til en fin liten liste over det jeg gleder meg til å spille.

Det jeg ser frem til

Ori and the Blind Forest (Moon Studios)

Moon Studios er et delt team (de mener selv å være ett av de første), basert i bl. a. Australia, Tyskland, Israel. Jeg snakket med en av programmererne, som mente at dette var både en fordel og en ulempe. Han kan fortsette å bo i solfylte Australia, samtidig som han får anledning til å jobbe alene i fred og ro. På en annen side gir dette få muligheter til å møtes ansikt til ansikt.

Spilldesignet er blant annet inspirert av filmen Prinsesse Mononoke og følelsen man ofte hadde som liten når man spilte et spill. Teamet bak Ori ønsker å skape spill som kan ha denne effekten for noen i dag. Spillet er også inspirert av spill som Dark Souls, Metroid og Super Meat Boy. Ori og førstnevnte har både sjelesamling og vanskelighetsgrad til felles. I likhet med sistnevnte er det i tillegg lett å prøve på nytt – uten å måtte spille store deler av brettet igjen. Samtidig vil utviklerne skape en engasjerende “coming of age”-historie.

Jeg fikk anledning til å teste spillet, og introsekvensen som vekket interessen min på Microsofts mediebrief, var fortsatt like flott. Mer av historien enn dette ble ikke avslørt, så jeg er fortsatt spent på hvordan den faktisk utarter. Gameplayet hadde uansett en fin flyt og intuitive kontroller som var lette å lære. Grafikken i selve spillet er like nydelig som i introen, for den som måtte lure.

Kommer høsten 2014.

Valiant Hearts – The Great War (Ubisoft Montpellier)

Dette spillet er laget med samme grafikkmotor som de to siste Rayman-spillene. Jeg rakk ikke spille så mye av det, men bare introen gav frysninger og antydning til svie i øyekroken. Det kan fort bli et kjøp.

Kommer 25. juni 2014.

Night in the Woods 

Tidligere i år fant jeg denne artikkelen:  The charming melancholy Night in the Woods picks up where Gone Home left off. Jeg ble umiddelbart nysgjerrig, siden jeg nylig hadde spilt (og likt) Gone Home selv.

Da jeg plutselig kom over demoen på Playstation-området ble jeg besatt av at dette skulle jeg spille. NitW hadde tydeligvis en litt lang demo, siden det aldri var mulig å få komme til. Jeg troppet faktisk opp tidlig på onsdagen bare for å kunne strene rett bort og sikre meg en skjerm.

Demoen var lang og saktegående, med mye dialog. Ikke en eneste fiende å drepe, bare katten Mae som går rundt og snakker med andre dyr i byen hun kommer fra. Flere ganger ble jeg irrasjonelt glad (type fnisete) av dialogen, noen ganger litt rørt. Etterhvert som du prater skriver og tegner Mae i dagboken sin, noe som igjen er veldig festlig. Mae og vennene har blitt voksne. Hun har akkurat droppet ut fra college og kommet tilbake til hjembyen, hvor hun oppdager at ting er i endring. Alle, også bestevennen, har reist eller skal reise derifra. Cue vemod og eksistensiell angst.

Etter gjennomspilling tok jeg en prat med utviklerne, og vi bondet litt over at E3 også var en uvant setting for dem. De syntes egentlig det var skummelt å skulle vise seg frem på et slikt sted, men var glade for at de hadde gjort det. Selvsagt var det noen som ikke skjønte poenget med all dialogen og som la fra seg kontrollen ganske kjapt, men de opplevde stadig folk som spilte igjennom hele demoen og som likte det de hadde gjort. Jeg uttrykte min begeistring og ramlet videre.

Kommer «2015-ish».

Cave! Cave! Deus Videt (We Are Müesli)

IndieCade hadde eget område på E3. Dette bar preg av folk med rare sveiser/hårfarger og tilsynelatende god stemning. På området var det masse spillbare indietitler, bygging av div. skulpturer i rosa plast og ulike kortspillturneringer. Jeg prøvde stadig å få testet spillet Cave! Cave! Deus Videt (Vokt deg! Vokt deg! Gud ser) hver gang jeg var innom, men spillet var alltid opptatt (kanskje et godt tegn?). Spillet er en visuell novelle basert på verkene til Hieronymus Bosch. Er ikke det spenstig, så vet ikke jeg. Episode 0 kan lastes ned fra hjemmesiden.

Project Spark (Team Dakota)

Kanskje ikke noe jeg kommer til å spille selv, men jeg tar med dette fordi det bygger videre på Kodu Game Lab (ref. KoduCup). Samme studio står bak, men denne gangen er det enklere og mer visuelt intuitivt å lage egne spillverdener. Disse er også langt mer polerte enn de vi ser i Kodu. Fortsatt ligger koden i bunn, og man kan gå inn og se på denne. Utviklerne har i tillegg laget ferdige verdener for å vise mulighetene som finnes. Disse verdenene kan spilles, plukkes fra hverandre og settes sammen igjen. I de ferdige scenarioene er det også laget kodebaserte-puzzles, hvor man må reparere ting som ikke fungerer i spillet ved å finne tapt kode, og sette denne i riktig rekkefølge.

Kommer høsten 2014, men er betaen er allerede ute.

Disse kilte også nysgjerrigheten

Verdensromutforskning i No Man’s Sky.

Jeg er svak for stilisert visuell stil og eventyr. Dette ser man ut til å få i Below.

Ikke noe stort sjokk at jeg ser frem til Limbo-skapernes nye spill, Inside.

Herlig retro animasjon og smooth jazz i Cuphead.

Jeg vil gjerne bli kjent med noen som vil spille The Evil Within mens jeg ser på.

 

Hva er dine E3-favoritter?

 

Til opplysning: Stine fikk dekket utgifter til tur og opphold av Microsoft.