Seidkona Melkorka: Så du hvor det ble av prinsessen?
Kongen Lyting: Det husker jeg ikke, det er som om jeg glemmer alt rundt meg når jeg ser på…
Kongen stirrer forelsket og fåret opp på Melkorka fra fanget hennes. Hun på sin side er utålmodig siden det er mye som står på spill, inntil for litt siden trodde hun kongen skulle bli en behagelig og nyttig alliert, men han er offer for en slags merkelig magi som hun nå er overbevist om er en slags forbannelse. Hun har ikke tid til dette lenger, reiser seg brått og likegyldig opp så kongen faller i gulvet, og skynder seg ut av rommet for å lete etter prinsessen i slottet.
Eller var det en jordhytte, eller en borg? Det spørs litt på hvem av oss fem som spilte bord-rollespillet du snakker med. Tre av spillpikene, det vil si Hedvig, Linn og meg, reiste til Oslo på Fritt Ord-midler blant annet for å besøke Fantasiforbundet og snakke med Matthijs Holter om tematiske rollespill. Etterpå spilte vi «Love in the Time of Seið» mens vi satt rundt et furubord, og i praksis skapte vi en slags magisk fortelling sammen ut i fra noen gitte roller og regler. Helt uten en spill-leder.
Matthijs har en bunke hefter med rollespill han har hatt lyst til å vise oss lenge. Egentlig har han mange fler han vil vise oss også. Han kaller dem tematiske rollespill, eller rollespill med problematiske eller utfordrende tema. Matthijs forteller at han hadde planer om å lage en oppfølger til et av rollespillene han selv har skrevet som dreier seg om andre verdenskrig og jødeforfølgelse, men at han ga det opp fordi det ble for tungt å jobbe med. Man kommer nærme de man skriver om.
Det mest interessante for meg med å spille rollen til seidkona Melkorka, var at jeg skulle forsøke å leve meg inn i en person helt ulik meg. Som Melkorka skulle jeg være manipulerende og maktsyk, og ha mange elskere som jeg utnyttet for å oppnå mer makt. Siden hun var så lite empatisk gjorde jeg henne oppfarende i tillegg, og jeg merket at når Melkorka kom inn i enkelte situasjoner som Maren for eksempel syntes var pinlige og spesielt med andre tilhørere i rommet, forsterket jeg dette sinnet hennes. Sinnet stammet altså egentlig fra usikkerhet, ganske enkel psykologi, men det var jo ikke egentlig sånn for Melkorka. Jeg følte meg forpliktet til å la Melkorka gjøre en hel del ting jeg aldri ville gjort, tenkt eller følt, og det var snodig. Uansett: poenget er at det at jeg spilte en helt annen enn meg selv, ga meg noen helt spesielle opplevelser jeg ikke ville fått ellers.
Og det synes som at noe av hensikten med de fleste av de rollespillene med utfordrende temaer nettopp er slik: de utfordrer spilleren til å leve seg inn i noe som er ukjent, til å tøye grensene sine. Ta for eksempel Silence Keeps Me a Victim av Sam Weber, et rollespill som handler om misbrukte barn. Det dreier seg mye om å bygge opp og å våge å bruke stemmen sin, man har en maske man kan velge å bruke eller ikke bruke. Han som lagde spillet hadde opplevd misbruk selv som barn. Det er nok ikke spillet en plukker opp en fredagskveld for å ha det artig.
Det er litt under tyve indie-rollespill vi blir presentert for, det store spennet i emner forbauser meg. Og det er antakelig derfor Matthijs har vært så ivrig på å vise oss mangfoldet. Her blogger vi om spill og samfunnsrelevante tema, men har ikke hørt om de politiske aspektene i Mars Colony, om Fat Man Down som utforsker mobbing og utfrysing, om Dogs in the Vineyard som utfordrer moralen din: vil du som «Guds vaktbikkje» slå hardt og blodig ned på landsbyer hvor synden har tatt overhånd, eller vil du velge en mer tilgivende tilnærming? Vi hadde navn (We All Had Names), heter spillet som Matthijs ikke lagde oppfølger til. Her kan man blant annet spille ut attentatmannen som tyskerne brukte som unnskyldning for å påbegynne det som senere ble kjent som Krystallnatten.
Svenske Tobias Wrigstad lagde spillet GR, om gruppevoldtekt. Spillet er ikke ment å være morsomt, står det i omtalene. Det handler om undertrykkelse, og Wrigstad skal ha sagt han lagde det som en reaksjon på det han mente var et sviktende lovsystem i Sverige når det gjaldt voldtekt. Det trenger vel knapt å sies at spillet er kontroversielt. Les her for hva bloggeren Auntie Pixelante skriver om spillet. Jeg må innrømme at det er ubehagelig å tenke på at folk kan ha lyst til å tre inn i de rollene. På en måte behøver vi kanskje ikke slike spill for å skjønne hvor ille det kan være. Det er noe helt annet med spill som Steal Away Jordan, der ser jeg mye større verdi av å spille svarte slaver i USA for å få en innsikt i slaveskjebner og en historisk type undertrykkelse.
Vi diskuterer grensene for spill, lek, psykodrama og teater-improvisasjon. Jeg merker at jeg ikke synes det er så viktig å komme frem til noe endelig her. Det er den generelle innstillingen som er viktig, fantasi-leken, opplevelsen av at man spiller, av «playfulness». Det siste er nok det mest dekkende begrepet. Men hva skjer når spillerne kommer innpå for vanskelige temaer, når det blir for vanskelig å takle dem, hva skjer hvis noen rett og slett bryter sammen? Jeg lærer at det er noe som heter «bleed», det vil for eksempel si at virkeligheten «blør» over i rollen, eller omvendt, for eksempel ved at noen synes rollen blir for nært opp til en selv. Det skal alltid være en regel i rollespill og laiv om at det er lov å bryte av, det finnes kodeord som «brems» og «kutt». Og så må man snakke om hva som har skjedd. Men det er ikke bare rollespill som kan gjøre oss utrygge: Vi blir enige om at «Nøtt eller sannhet» på noen måter kan være verdens farligste spill.
Fortellingen om Melkorka, Lyting, Ragnar, Mord og Jarngerd eksisterte bare akkurat der og da, litt på samme måte som fremføringen av et teaterstykke ikke kan gjenskapes i detalj. At vi spilte akkurat Love in the Time of Seið hadde ikke så mye med Restart Revolusjon-prosjektet som at vi skulle prøve et rollespill i praksis, som Matthijs hadde lagd sammen med Jason Morningstar, og som i løpet av noen timer ga oss en opplevelse av rollespilling.
Så hvordan gikk det til slutt med fortellingen vår? Kongen døde i en blodpøl, prinsessen ble en varulv før hun giftet seg med jarlen, ridderen endte sine dager uten klær og gjennomboret av et sverd, og Melkorka fikk ved hjelp av prinsessens datter kontrollen på to riker. Jeg vant. Muligens.
Vil du lese mer om rollespill? Se f.eks. bloggen Nørwegian Style som også har resultert i en antologi med norske rollespill på engelsk. Matthijs Holter er redaktør for et magasin som kommer med første nummer i februar, etter hvert kommer det mer informasjon på playgroundmagazine.net. For dem som har lyst til å prøve rollespilling men ikke helt vet hvor de skal starte, kan det være en idé å følge med på ting som Fantasiforbundet gjør. I fjor avholdt de f.eks. Oslo Winter Games på Litteraturhuset, med mange spill med lav terskel.
Litt rart å se noen skrive om rollespill på denne måten; som en ukjent, eksotisk greie.
Men hyggelig at dere har prøvd det, og at dere har gjort dere noen tanker rundt det. «Grensene mellom virkelighet og spilling» er mer aktuelle i forhold til «laiv», som baserer seg på fysisk samspill, der fysiske reaksjoner innvirker på opplevelsen.
Men det er mer å finne her, ikke minst i verbale rollespill. Vi har et mangfold å leke med som dekker det meste; fra pur underholdning til tankevekkende samspill.
Takk for kommentaren. Husk at for veldig mange så er rollespill nettopp en ukjent, eksotisk greie! Er klar over at jeg bare har løftet på en liten flik. Jeg tror tilgjengeliggjørende formidling er en god måte å introdusere helt ferske folk til dette 🙂
Laiv har jeg aldri prøvd, og jeg kan godt tenke meg at skillene blir enda mer utvisket da. På den andre siden – jeg har ganske god innbildningskraft. Seriøst. Jeg tror jeg kunne innbilde meg hva det skulle være. Jeg elsker jo for eksempel å bli borte i en bok. Men joda, en eller annen gang kunne jeg godt prøvd laiv, hvis jeg fikk muligheten.
P.S. Jeg liker figurene deres.
Det har vært snakket en del om skillet mellom fantasi og virkelighet i forhold til verbale rollespill. Jeg har aldri sett noen streve med det, så jeg regner slikt som virkelighetsfjerne funderinger. 😉
Men å snakke om ‘bleed’ er interessant. De opplevelsene vi har i rollespillene er gyldige; vi får faktisk verdifulle innsikter gjennom dem. Rollespill er en intens etisk praksis. Vi får muligheten til å leke med valg og konsekvenser, i en form der gruppa blir et slags «skjebnekor» for hverandre (som i antikkens greske teater), og vi selv må bære ansvaret for de valg rolla vår tar.
Laiv (levende rollespill) er en spennende form i seg selv, med visse fordeler og visse ulemper i forhold til verbale rollespill. Fordelen er nettopp det direkte fysiske samspillet, som gir så umiddelbare og sterke opplevelser. Det er absolutt noe å prøve … eller noe å hengi seg til med liv og lyst.
Nyttig tekst! Har lest om mesteparten av spillene, men bare fått prøvd noen få av dem; mesteparten må bestilles på postordre eller som .pdf, men butikkene i Oslo har plukket opp noen av de mest populære til sine hyller. Å se dem omtalt i sammenheng slik, gir et nytt perspektiv. Takk!
Bleed kommer til å være tema for første nummer av Playground. Der blir det mest fokus på bleed i laiv – spesifikt laiven «Delirium». Men vi kommer også til å dekke f. eks. «Fat Man Down».
Fint sagt! Spesielt liker jeg at du sammenligner gruppa med skjebnekor.
@Anders Nygaard
Takk for hyggelig tilbakemelding! Godt at teksten kom til nytte 🙂
Det skulle jeg gjerne likt å lese.
En helt annen sak: det er veldig artig å få kommentarer fra godt erfarne rollespillere. Men jeg er også spent på hva andre tenker. Noen som tør begi seg utpå?
Jeg er enig med de «godt erfarne rollespillerne» – å beskrive rollespill som en eksotisk ting der «grensene mellom virkelighet og spilling» blir satt spørsmål ved, forekommer for meg som en antropologisk tilnærming til det hele.
Når det er sagt, synes jeg det er en fin tilnærming når man tar i betraktning at det gjerne er mange som leser bloggen deres og som ikke har direkte kjennskap til hverken pen and paper eller laiv-rollespill, og tilnærmingen fungerer jo som et formidlingsperspektiv.
Ok da 🙂 Nå har jeg gjort om på formuleringen om «om grensene mellom virkelighet og spilling» i siste avsnitt til «om rollespill». Den første var direkte inspirert av lenken til http://pervasivegames.wordpress.com/, og jeg hadde lyst til å lenke til den, men ser at det skapte litt forvirring. Kjekt å få ryddet opp i det.
Hehe, antropologen Maren. Ja, der har du meg. «Her er saa underligt.»
Vil gjerne tipse om lanseringsfest for Playground kommende fredag, dvs fredag 18. mars kl. 20.00 på Vålerenga bydelshus.
Arrangementet går av stabelen i forbindelse med Laivfabrikken Oslos Pitcheforum og lansering av Laivfabrikken Oslos vår- og sommerkalender, dvs publisering av hvilke (kortlaiver) Laivfabrikken skal kjøre fra mars til august i år! Åpent for alle og vel møtt!
http://laivfabrikken.no/
@Kaisa
Takk for tipset 🙂 Dessverre er det ingen av Spillpikene som bor i Oslo.