The Art of Video Games eller “Hvordan jeg lærte at spilling ikke alltid er nødvendig for å engasjere seg i spill”

Jeg har vært i Washington DC og besøkt The Art of Video Games ved The Smithsonian, og føler selvsagt for å dele mitt meget subjektive inntrykk av utstillingen. Jeg kan avsløre allerede nå at jeg likte den, men at jeg selvsagt fant ting å pirke på – noe som dessverre ikke inkluderte alle de godt beskyttede konsollene.. Eller var manglende spillemuligheter egentlig mest positivt?

Det første man møter på veien inn til utstillingen er en mørk gang opplyst av blinkende, farget lys fra skjermer og projektorer som viser gameplay-videoer på veggen. Over det hele ligger et soundtrack av chiptunes og noe som ligner mistenkelig på J-pop. Jeg får umiddelbart en følelse av å befinne meg i en arkadehall, noe jeg regner med er meningen fra museet/kurators side. Stemningen er satt.

“The usual suspects”

Den første delen av utstillingen er viet en rekke tema – med varierende hell. På en vegg kan man blant annet se en annerledes type gameplay-video, hvor kameraet vendes bort fra skjermen og mot spilleren, og dermed fanges reaksjoner og ansiktsuttrykk opp. En spillutstilling er heller ikke komplett uten konseptkunst, og det gjelder også The Art of Video Games. Forståelig nok er det mest spill fra amerikanske utviklere som er representert; blant annet Fallout 3, World of Warcraft og StarCraft. Det er imidlertid et ganske magert utvalg, og jeg kunne veldig gjerne tenkt meg å sett mer av akkurat dette.

Slik ser man ut når man spiller.

Noen som kjenner igjen disse?

På en annen vegg er det satt opp skjermer på en linje, som viser utvikling i spillmekanikk opp igjennom årene. Skjermene er delt opp i fem perioder: Start, 8-bit, Bitwars, Transition og Next Gen, og viser gameplay-videoer innenfor ulike kategorier som flyging, klatring, ‘cutscenes’ og lignende. Denne kategoriseringen fungerte godt, med muligheter for å sammenligne direkte mellom kjente, kjære og typiske spill fra hver periode.

Mange likheter mht. tema og gameplay, men grafikk og spillmekanikk har blitt langt mer avansert.

Rundt omkring er det også med jevne mellomrom montert skjermer som viser intervju med kjente spilldesignere/-vitere. En video handler for eksempel om spilldesign, og gir publikum et nærmere innblikk i hvordan en slik prosess typisk foregår. I en annen video blir det fokusert på spillmusikk, og dennes betydning for spillopplevelse og narrativ. Jeg merket meg at det ikke var særlig mange som stanset opp for å se på disse. For mange var nok dette ukjente fjes, og det “skjer” ikke så mye i videoene utover noen korte klipp fra spill, men det er gode intervjuer med engasjerte og kunnskapsrike mennesker. De er i tillegg tekstet og er dermed svært enkle å få med seg så lenge man har interesse og litt tålmod.

Når spill stilles ut på kunstmuseum må det selvsagt få en “plakett”.

Et helt rom i utstillingen er viet til “faktisk” spilling. Her kan man spille enten Pac-Man, Super Mario Bros, The Secret of Monkey Island, Myst eller Flower. Av åpenbare grunner får hver spiller begrenset spilletid. Under mitt besøk var det tydelig at SMB og Pac-Man var mest populære; folk stod faktisk i ganske lange køer for å få spilt. Jeg prøvde meg kun på Myst, men ble lettere stresset da en liten pjokk stilte seg bak meg og begynte å kommentere hva jeg burde gjøre: “Go over there!” “Click on that one!”. Hurra. Ikke mitt favorittrom med andre ord, men det så ut til å engasjere mange andre – spesielt barna. Disse stod gjerne sammen i klynger og spilte mer sosialt – selv om de kanskje ikke kjente hverandre. For de av oss som derimot liker å spille “monogamt” og uten publikum, blir dette gjerne litt mindre interessant.

Spill vi elsker 101

Den siste delen av utstillingen er også den jeg brukte aller mest tid på (og lærte mest av). Her er det stilt ut en imponerende mengde gamle konsoller, hvorav flere var helt ukjente for meg. Hver enkelt konsoll var plassert inne i en boks med knapper man kan trykke på. Hver knapp har et tema og setter i gang en gameplay-snutt hvor en stemme forteller deg om spillet. Dette fungerer veldig godt rent pedagogisk, og passer (etter mitt skjønn) både for de mer og mindre spillerfarne. Jeg merket fort hvor utrolig mye jeg har glemt. Jeg har for eksempel spilt Doom II mange ganger, men husket jeg hva handlingen gikk ut på? Slettes ikke. Dette kunne imidlertid stemmen fortelle meg, og i tillegg lærte jeg at Doom II var et av de første spillene som brukte spillmotor. Lærerikt og fascinerende!

En av konsollene som har gått meg hus forbi.

Tid og ork til å høre gjennom alle info-klippene hadde jeg ikke, men mye av det samme står i boken som er laget til utstillingen (troner i bokhyllen i skrivende stund). Jeg liker også at spillerne selv har hatt innvirking på hvilke spill som vises frem. Utvalget er stort og viser en fin bredde, dermed fungerer denne utstillingens siste del veldig godt. Denne fremhever hvorfor nettopp disse spillene er så høyt elsket, og peker på hva som var nyskapende ved disse rent grafisk, spillmekanisk og historiemessig.

Hvilket spill er dette? Den som vet svaret vinner 100 internettpoeng!

Når vi så går mot utgangen av utstillingen er det en siste video som møter oss. Her snakker Henry Jenkins om fremtiden for spillmediet. Han spør seg om vi nå, etter å ha befunnet oss i “the information age” beveger oss inn i “the gaming age”, og snakker videre om hvordan interaktivitet og opplevelser knytter oss mennesker sammen. En fin og passende avslutning på en god utstilling.

Trenger ikke interaktivitet for å skape engasjement og interesse

Umiddelbart satt jeg igjen med ekstremt lite behov for å kritisere utstillingen. Jeg moret meg kostelig, og hadde vel egentlig ikke lyst til å gå derifra. Perfekt var den slett ikke, og det har jeg da også kommentert underveis. Noe jeg var litt skeptisk til da jeg først leste om utstillingen, var at det skulle være såpass lite spilling i en utstilling om spill. Alle konsollene befant seg trygt bak glass, og var heller ikke spillbare. Men: Alle som har vært på utstillinger med mye interaktivitet vet at dette i mange tilfeller fører til kaos – ihvertfall på utstillinger hvor det er mye barn. Av og til er det fint å bare kikke, mimre, lære og reflektere litt. Spille kan man faktisk gjøre hjemme – uten utålmodige folk i køen bak seg, med lagringsmuligheter og behagelig sofa.

 Dette er en utstilling som på flere måter tar et steg tilbake, prøver å sette det hele i perspektiv og belyser ulike tema og spørsmål innenfor spilldesign og spillkulturen, og tydeliggjør samtidig mediets utvikling på velfungerende vis. For meg var dette mer verdifullt enn spilling og interaktivitet for enhver pris, men kanskje ikke for alle andre? Jeg mener uansett at utstillingen har flere lag, og at den byr på noe for de fleste. Fra de som vil debattere kunstdefinisjoner, til de som bare vil mimre og spille Super Mario på stor skjerm.

Jeg vil absolutt anbefale alle som har anledning til å legge inn et besøk. Utstillingen skal forøvrig sendes rundt i USA fra oktober 2012 til januar 2016.

2 thoughts on “The Art of Video Games eller “Hvordan jeg lærte at spilling ikke alltid er nødvendig for å engasjere seg i spill”

Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *

You may use these HTML tags and attributes: <a href="" title=""> <abbr title=""> <acronym title=""> <b> <blockquote cite=""> <cite> <code> <del datetime=""> <em> <i> <q cite=""> <strike> <strong>