Ill.: Robin Snasen Rengård
180 tekster, og bare noen kunne vinne.
Hver tekst skulle vi i juryen bli kjent med, og deretter vurdere. Jeg leste dem på nettbrettet mitt, alle sammen. Noen leste jeg i en kupé på nattoget mellom Trondheim og Oslo, noen tekster leste jeg på kjøkkenbordet med kveldsmaten ved siden av, noen leste jeg sammenkrøpet i sofaen mens barne-tv sto på for ungene i bakgrunnen.
Alle tekstene fikk en god sjanse hos oss fire i juryen, bestående av én journalist fra en dagsavis, én spillforsker, én redaktør av et spillnettsted og meg selv som nestredaktør i en spillblogg.
Fortsatt er det noen tekster som sto frem i mangfoldet og som jeg ikke glemmer, men som dessverre ikke kom med i det endelige utvalget vårt. Slik er det når mange hensyn skal tas, når en jury på fire skal bli enige om kriterier, og når kvaliteten på de beste tekstene hever lista høyt.
Det var mange gode tekster som ikke kom med i den digitale antologien.
Mens vi leste ble det tydelig at en stor del av tekstene kunne grupperes under merkelappen «min oppvekst med spill». Det var mange jeg-fortellinger med nostalgiske beretninger om de første, sterke møtene med alt fra håndholdte maskiner til tastaturer til håndkontrollere.
På et tidspunkt ble vi enige om at de viktigste gruppene av tekster måtte representeres blant vinnertekstene.
Man kan på den ene siden argumentere for at utlysningen til Digitale Liv ba spesielt om slike tekster med formuleringer som «hva har spill betydd for deg», og man kan på den andre siden si at når skriveføre mennesker skal uttrykke seg om spill så er det vanskelig å unngå å omtale de første møtene med spillaktiviteten. Mange har vokst opp med spillene, det er ikke til å komme utenom.
Den beste teksten i én gruppe tekst, kunne slå lufta helt ut av en annen svært god tekst i samme gruppe. Slik fungerer det.
En tekstgruppe som appellerte til meg personlig var tekster skrevet fra foreldrenes perspektiv. Stemmen til én voksen forelder beskrev hvordan det var å spille sammen med sitt barn, en annen hvordan det var å betrakte spillhobbyen til barnet sitt utenfra for så å bli gradvis kjent med det. Noen av tekstene var sterke historier om barn som hadde opplevd mye vanskelig, der foreldrene så at spillene var en slags redning.
Om bestemte tekster sa vi at om de var biografisk korrekte, så måtte vi diskutere om forfatter og de omtalte i teksten skulle anonymiseres av hensyn til familiene ved en eventuell publisering.
Jeg er veldig glad for at vi fikk inn tekster fra såpass mange unge stemmer også. Du spør deg kanskje hvordan vi i en anonymisert bunke, kan skille ut de unge stemmene? Vi kunne ikke være 100 prosent sikre. Selv om det sto «hilsen gutt på tretten år», så var det ikke sikkert. Men språk, setningsoppbygning og innhold kunne gi oss ganske gode indikasjoner. Det ble tidlig tydelig for oss i juryen at vi var nødt til å gjøre plass til en utpreget ung stemme. Det var ikke vanskelig å finne en slik stemme i en godt skrevet tekst som til og med illustrerte et betydningsfullt fenomen for mange unge: streaming.
Illustratørene har tolket tekstene i etterkant, og selv løsrevet fra tekstene kjenner jeg stemmene godt igjen i illustrasjonene.
I ettertid fikk vi vite fra Fritt Ord som organiserte skrivekonkurransen, at det var omtrent en tredjedel av de innsendte tekstene som var skrevet av kvinner. Jeg er glad for at dette også gjenspeiles blant vinnertekstene. Det er ikke til å skjule at jeg ble lettet da jeg først leste vinnerteksten om Candy Crush, for da visste jeg at vi hadde en god kandidat som tok for seg et spill som svært mange liker, og spesielt mange kvinner liker. Den teksten representerer en stemme jeg synes det er viktig at blir hørt i en slik digital antologi.
Enkelte tekster provoserte på en god måte. Et slikt eksempel er Breivik og meg.
Enkelte tekster var tydelig skrevet som en pliktoppfyllende skoleoppgave, avrundet med noe a la “men jeg vil mye heller vinne premien enn å fortsette å skrive” som bare var til å flire høyt av og så legge bort. Jeg smiler fortsatt av enkelte setninger fra slike tekster, for eksempel en som i forbifarten forteller en anekdote om den gangen han eller hun fikk kink i nakken av å sitte så mye i ro foran spillet sitt. Det hører med til fortellingen at “kink” var skrevet “skink”. Man kan jo ikke annet enn å bli sjarmert av slikt.
Er jeg stolt av vinnerbidragene? Uten tvil.
Jeg håper de blir lest, jeg håper de kan inspirere. Jeg håper de kan få tanker til å spire, kanskje kan det lage noen ekstra diskusjoner over et lunsjbord eller i et friminutt, eller en kaffepause eller over en øl. Eller diskutert i paneler og ikke minst i kommentarfelter, innenfor høflighetens grenser selvfølgelig.
Jeg anbefaler deg herved å lese de ti vinnertekstene i Digitale Liv.
Avslutter med et sitat fra Digitaleliv.no: “PS. Om prosjektet kan inspirere til gode søknader til Fritt Ord der dataspill blir belyst, omtalt og problematisert, vil noe av hensikten være oppfylt.”
Kom over dette litt tilfeldig; jeg var en av bidragsyterne og det var fint å lese om prosessen deres 🙂
Takk for besøket! Det var litt fint å skrive dette også, det er noe litt vemodig i alt som slutter. Og det gjorde jo denne juryprosessen, som den jo måtte. Kom gjerne igjen 🙂