En dialog mellom to fans av Den lengste reisen, hvor samtalen beveger seg innom dikotomier, heltinner og dystopier. Av Maren og Yngvil.
Først 3 faktaopplysninger:
- Norskutviklede Den lengste reisen (DLR) kom i 1999, oppfølgeren Drømmefall i 2006
- Utgivelsen av den første episoden i Drømmefall: Kapitler er som kjent rett rundt hjørnet
- Yngvil skriver på nynorsk, Maren på bokmål, og de to har ingenting i mot å blande mål i en og samme dialog
Maren fikk høre at Yngvil var fan av DLR, og spurte om hun ikke ville være med på en e-postdialog til et blogginnlegg. Det viste seg at begge to var blodfans. Her er en versjon av dialogen som er mer tilrettelagt for leserne:
Maren: Du Yngvil, har du tenkt på at veldig mye av tematikken i DLR handler om dikotomier? Altså oppdelinger i to grupper som vanligvis står i motsetning til hverandre?
Yngvil: Jepp, det blir veldig tydeleg med dei to verdene Arkadia og Stark, der den fyrstnemnde er prega av magi og den andre av logikk. Stark skal vere ein versjon av vår eiga verd. Det er eit opplagt døme, men der er andre dikotomiar som blir synlege etter kvart. Kva har du lagt merke til?
M: Vi kjenner igjen dikotomien de to verdenene Arkadia og Stark representerer fra blant annet den greske mytologien. Guden Apollon står for klarhet og orden og lys og individualisme, og Dionysos for forherligelse av naturen, instinktet, gruppe- og helhetstankegangen, og ikke minst kaos. Du husker hva Nietzsche sier om dette?
Y: Han peikar på korleis desse kreftene spelar saman i dei greske tragediene, og korleis tragediene si utvikling «temjar» desse kreftene. For mykje individualitet på bekostning av det kollektive er ikkje ønskeleg, og omvendt. Ein gylden middelveg er målet.
M: Slik som i Balansen. I DLR-universet er det presserende at balansen må bevares mellom Arkadia og Stark, mellom kaos og logikk, mellom moderne, kald individualisme og fortidslignende, trivelig fellesskap.
Y: Eg ser på Stark som ein ekstremversjon av eit kapitalistisk samfunn, der individet skal vere sin eigen “lykkes smed” utan eit velferdssamfunn som sikkerheitsnett. Rusmisbruk, korrupsjon og sosial dumping pregar Stark. Er det denne retninga vi i Vesten er på veg mot, som til dømes i USA? Den lengste reisen er eit spel som får ein til å reflektere over tatt-for-gitt-heiter og samfunnsstrukturane rundt oss, til og med når ein er tolv år gammal, slik som eg var då eg spelte det for fyrste gang.
M: Mon tro det? Apropos barn, så er det jo et viktig tema at April er i en overgangsfase fra ung til voksen, på et vis kan en jo si at hele DLR er hennes erkjennelsesreise fra barnslig naivitet til en begynnende ansvarlig modenhet. Men hva tenker du om den første gangen vi møter April Ryan, der hun står bare i undertøyet?
Y: Vi møter April midt i eit mareritt, og eg trur det at ho er i pysjamasen kan vere eit symbol på at ho er sårbar og uerfaren. Sjølv om April kan framstå som litt naiv i starten, så er ho likevel nyfiken, og det gjer at ho tek fatt på reisa og får større mot etter kvart.
M: Dette er kjempeviktig. Man kan latterliggjøre at heltinnen står avkledt som en annen dataspill-babe. Men alle har vel hatt den begredelige drømmen der en befinner seg på skolen eller jobben i bare undertøyet, der en gripes av panikk og fortvilelse. Skal jeg skildre April med ett ord er det “modig”, og det er bare nok en måte å vise det på ved å gjøre henne så sårbar i begynnelsen. Ikke bare i løpet av spillets gang viser hun stort mot, vi får jo tidlig vite at hun har rømt hjemmefra for å begynne på en kunstskole i Venice der hun bor helt alene. Hun blir utfordret til å gjøre ting hun aldri har gjort før, og setter livet på spill for en verdensorden hun nettopp har blitt kjent med. Og hun kaster seg ut på reisen om å gjenopprette Balansen.
Y: Det er òg spennande at det kan sjå ut som at April er ein klassisk helt som skal redde verda, i dette tilfellet to verder. Det er likevel ikkje slik historia endar. April trur ho har funne ut kva som er hennar skjebne, kva som er hennar funksjon. Eg synest det er spennande at skaparen av spelet, Ragnar Tørnquist, har turt å gi historia ei uventa vending.
M: Ja, man forventer en Messias-fortelling som i Harry Potter, Matrix og Star Wars (her kunne jeg ramset opp andre eksempler i det uendelige) der den usannsynlige figuren ender opp med å bli verdens frelser. Men Tørnquist tør å utfordre denne floskelen, og gir April en annen skjebne. Det vil si, hun overlates på et vis til å finne sin egen skjebne.
Y: Ja, ho er på ein måte hovudpersonen, men samstundes ikkje. Ho er viktig for at balansen mellom verdene blir gjenoppretta, men det er ikkje April som trengs for å få på plass balansen. Det var òg litt annleis å sjå korleis ein tilsynelatande helt takla det å ikkje vere helten likevel. Slikt er vi ikkje heilt vant med frå eventyrsjangeren.
M: Apropos eventyr og fantasy, visste du at April Ryan er jo blitt sammenlignet med Frodo Baggins? Jeg synes ikke det er en veldig interessant sammenligning, kanskje mest av alt fordi jeg synes det er så sentralt at April er en kvinnelig spillfigur. Og i LOTR-universet er menn på alle måter overrepresenterte.
Y: Her skil DLR-universet seg veldig ut frå dei fleste sci-fi og fantasy-univers, der dei fleste sentrale karakterane er menn. Vi møter til og med eit lesbisk par undervegs, der det at dei er lesbiske i seg sjølv ikkje har ein funksjon i historia, anna enn at det bidreg til å gjere universet meir realistisk. Dette var nok eit modig grep av Tørnquist, som ikkje gikk ubemerka hen mellom anna i den amerikanske sensuren!
M: Det er en annen ting jeg setter veldig pris på ved DLR. Det tilforlatelige. Ta for eksempel de små hverdagslige tingene som at April må gå til skolen for å male, men prokrastinerer, eller de små avvikene fra normalen som en møter i kunstnermiljøet rundt April, og som en egentlig bør forvente i et sånt miljø, men som likevel får en til å smile og bli glad i vennene hennes.
Y: Når karakterane og universet ikkje framstår som stereotypiske, men heller gjer oss usikre på om dei til dømes har gode eller onde intensjonar, så minner det om vår eiga verd. Det er få enkle forklaringar og skapningar i DLR, og det bidreg til å gjere det til eit eksepsjonelt spel, etter mi meining.
M: Ja, og der må jeg si som mange andre at Drømmefall skuffet meg i forhold til DLR. Drømmefall manglet den dybden, eller sjelen om du vil, som det forrige spillet hadde. Figurene var slettere, faktisk er det ingenting ved hovedfiguren Zoë som gjorde inntrykk på meg. Det var som om figurene oppfylte en eller annen funksjon som var strategisk tenkt ut på forhånd, istedenfor at de fremsto som figurer med egne og levde liv.
Y: Eg er einig i at Drømmefall hadde eit stort potensiale som ikkje vart realisert. Det var meir klisjéfylt enn DLR. Dialogen var ikkje like moden og ein fikk av og til løysingar servert på eit sølvfat. Det neste kapittelet i serien, Drømmefall: Kapitler, er derimot skapt av Tørnquist sitt indie-studio Red Thread Games. Eg har større tru på dette spelet, sidan dei slepp å ha ein utgivar som pustar dei i nakken og teller kroner og ører.
M: Samme her. Og det er ingen tvil om at jeg skal sjekke ut Kapitler. Forøvrig så lurer jeg på om leserne våre er oppvakte nok til å se at når vi blander nynorsk og bokmål i denne samtalen, så utfordrer vi den etablerte Balansen mellom de to skriftspråkene.
Y: Ja, dei kjem heilt sikkert til å seie noko om at denne ubalansen førar til verdas undergang.
M: Ja, og at vi trenger en April til å redde oss.
Jeg elsker Den Lengste Reisen! Var det første pc spillet som virkelig fanget meg. Husker jeg at klistret fast å syns verdenene var levede å når spillet var ferdig sa jeg – Var det alt?! Nei! Gi meg mer! Gikk å vantet på oppføleren lenge. Så kom Drømmefall, var et greit spill men husker at det fanget meg ikke helt på samme måte. Å føle meg litt syntt når jeg ikke fikk vite hva som skjedde med April. Nå gleder jeg meg til Drømmefall: Kapitler tror også det blir bedre enn drømmefall. Gleder meg til å prøve det ut 🙂
Forstår akkurat kva du meinar. Eg vil tru at Den lengste reisen er eit av dei lengste spela som finnast, men ein føler likevel at ein berre har fått sett ein brøkdel av det fantastiske universet.
Ser òg fram til å få spele Dreamfall: Chapters, forhåpentlegvis blir det i morgon. 🙂