Spillpikene

Spillpikene har nok en gang benket seg foran en tv, med snacks og varierende grad av søndagsform™ for å se film. Denne gangen falt valget ganske naturlig på Disneys Wreck-It Ralph. Spillnostalgi, action, drama og litt kjærleik. What’s not to love? På tide å finne ut.

Stine:

Dette er ingen enormt morsom film. Filmen er fornøyelig, vil jeg heller si. Den bugner over av herlig spillglede, og jeg bet meg merke i veldig mange fiffige/søte detaljer underveis. Jeg tok også meg selv i å stadig tenke over at manuset var uvanlig bra for sjangeren (og Disney). Det er selvsagt brukt mange kjente dramaturgiske grep, men jeg synes folka bak filmen har greid å unngå de verste “fellene” og stereotypene, der det blir smertelig overtydelig hva som skjer i neste scene.

Mitt største problem med mange animasjonsfilmer rettet mot barn, er at det fort blir for sukkersøtt, og det gjør meg… sur. Denne filmen spiller også på søthet rett som det er, men jeg synes faktisk at den makter å holde seg innenfor et akseptabelt nivå på søthetsskalaen. Eller var det kanskje bare søndagsformen som gjorde meg mer tolerant? Jeg ble forøvrig  imponert over spillene som var laget til filmen. De virker gjennomarbeidede og kunne lett vært ekte spill. Det er også kult å se hvordan de ulike egenskapene til spillfigurene blir brukt utenfor spillene de faktisk er laget for.

Et annet aspekt ved filmen som imponerte meg er at man har fått til å skape en gjennomgående visuell stil, samtidig som hvert spill har fått et helt eget særpreg som tar sjangeren på kornet. Et eksempel på dette er bruken av hakkete animasjoner og piksler inne i selve Wreck-It Ralph spillverdenen.

Min dom: Fin søndagsfilm – ihvertfall hvis man liker spill. Og vi gjør jo i grunn det da.

Kristina:

Veldig sjarmert av filmen. Jeg er en sucker for søte spill og serier, alt fra Animal Crossing til CareBears. Selv om jeg stortrivdes i Sugar Rush ville jeg gjerne sett Ralph på innsiden av flere spill, mer interaksjon med gamle karakterer og nostalgi. Definitivt morsom og søt, og jeg likte historien, den glimter virkelig til i blant. Den har den klassiske spenningsoppbygningen med konflikt og angrende, vippende bad good guy, men jeg synes det er morsomt med en karakter som skal være programmert til å være slem, som egentlig bare vil være snill.

 

Maren:

Kort oppsummert: jeg koste meg med denne filmen. Det var to ting som ga meg veldig mye, nemlig glitch-tematikken og rulleteksten(!).

Selve fenomenet glitch har alltid fascinert meg veldig, så det appellerte til meg at dette var et av hovedtemaene. Glitch i et spill avslører at alt i grunnen er kodet. Glitch får ting til å skje som ikke var intendert, og setter spilleren i stand til å gjøre noe eller oppleve noe helt på egen hånd. Glitch er litt som et opprør mot gudene, men gudene har ingen som helst måte å straffe deg på fordi de er gjort maktesløse. Så jeg liker det revolusjonære potensialet, kan du si. I Wreck-It Ralph er vår vesle glitch opprørsk og rebelsk. Det er veldig Disney-søtt at revolusjonen hun innebærer ikke er verre enn omgjøring av monarki til presidentstyre.

Rulleteksten interesserte meg veldig fordi jeg ville sjekke i hvilken grad Disney hadde plukket fra forskjellige rettighetshavere. Jeg har ikke hatt tid til å sjekke det skikkelig, men jeg synes å huske at Nintendo var lite tilstedeværende på den lista over avtalte referanser. Det ville i så fall overraske meg lite, så sære som de kan være.

Kristine:

På vei inn i voksenland må jeg innrømme at filmer som Wreck-It Ralph er best på søndager. Jeg opplevde historien som banal, selv om enkeltkarakterer og dialog var av høy kvalitet. Men, det er kanskje ikke annet å forvente enn happy-ending og moralsk pekefinger om å godta-seg-selv-slik-du-er?

Det var forøvrig herlig å se en spillfilm som ikke tematiserte mediepanikken rundt spill (oppsummert som: spill fører til avhengighet, vold og annen forkvakling av ungdommen), men slapp seg villig løs i nostalgiens lekegrind. Jeg lurer på hvordan filmen framstår for barn som ikke har vokst opp med arkademaskiner, men det er jo et godt grep å la filmen ha subtekst og referanser som bare er tilgjengelig for “de voksne”.

Meget glad for at hovedkarakterene utviklet et vennskap (heller enn en romanse som framstår som hovedaktiviteten for enhvert helt), og Calhoun som over-the-top-bad-ass-space-marine (nydelig voiceactet av Jane Lynch) var en høydare. Hadde ikke hatt noe i mot å bli reddet av henne!

Har du sett Wreck-It Ralph? Hva er din dom i så fall?