I dag har John Erik Riley en tankevekkende kommentar i Aftenposten. Han kritiserer norsk spillkritikk:
Norske spillkritikere driver utmerket forbrukerveiledning. Men større analyser er, med få unntak, mangelvare. Er det på tide å heve nivået?
Jeg synes diskusjoner om spillkritikk er helt på sin plass. Selvrefleksjon burde være selvsagt for enhver som bedriver vurderinger av en eller annen art. Og spesielt siden spillanmelderi for mange synes å konnotere ukritiske anmeldere.
Spill som kunst?
Men en slik diskusjon er nødt til å ta opp dataspill og dataspillanmeldelsenes status i forhold til statusen til film, bøker og musikk og kritikken av dem. Den offentlige spillkritikken i Norge har en relativt kort historie, og som dataspillene selv bærer de en duft av «ukultur» i manges neser. I den sammenheng er det viktig å huske på at anmeldelser av tegneserier har fått høyere status de siste årene, enn de hadde tidligere. Uttrykket «grafisk roman» er ikke lenger helt ukjent, eller hva? Hva med spill som kunst?
Riley gir dataspillene et høvisk nikk, om ikke så bare gjennom bruken av ordet spillkritikk istedenfor spillanmelderi. Dette må absolutt diskuteres. Man kan nemlig stille seg spørsmålet om spill er kunst på linje med bøker, film og musikk. Dette spørsmålet bør en imidlertid kanskje ikke stille med mindre man har pansret seg inn i rustning av platina, og er plassert trygt oppe i et forlatt fyr som ikke er merket på kartet. Men faktum er at dette er noe som diskuteres seriøst rundt omkring, også innenfor akademia. Og nyere spill som Braid og The Path får flere til å klirre litt med k-ordet. Når kritikk blir kunstkritikk, får den unektelig høyere status. Var det noen som visste at det er fullt mulig å studere faget Kulturjournalistikk og kunstkritikk på UiB, og basere seg på spill?
Hva er god kritikk?
Men selvsagt må en slik diskusjon dreie seg om mer enn den generelle statusen til dataspill, og til dataspillanmeldelser. Det finnes så mange måter å skrive anmeldelser på. Og det finnes så mange kriterier. Ja til mer åpen diskusjon om dette! Ja til eksempler på gode, velskrevne, kritiske spillanmeldelser og spillomtaler på norsk, så vi alle kan lære mer av det, både som lesere og anmeldere og kritikere!
Et poeng som ikke bør underdrives, er omstendighetene rundt en spillanmeldelse, som kan legge stort press på en stakkars anmelder. Personlig ser jeg, som flere andre har nevnt, at tidspress er noe spillanmelderne må forholde seg til på en helt annen måte enn for eksempel bokanmeldere. Selvsagt er det unntak for noen store bokutgivelser, men her ser vi også at jo mer kommersielle noen varer er, jo mer press er det for å få dem anmeldt kjapt.
Hva med en workshop?
Jeg ønsker Rileys utspill velkommen, så klart vi trenger å diskutere norsk spillkritikk! Jeg velger å utfordre ressursnettverket for spill i Norge, JoinGame, til å arrangere en workshop e.l. om dette: Hva er spillkritikk? Hvilke rom for spillkritikk finnes det i Norge? Dette må være interessant ikke bare for de i pressen selv som formidler om spill, men også de som jobber i bransjen, for ikke å snakke om de som spiller selv og er interessert i emnet på hobbybasis. [red. 27.06: JoinGame svarte på en e-post, som jeg har sitert fra i kommentaren nedenfor]
Ellers blir det spennende å følge hashtag’en #spillanmanm fremover, som @MortenJohs opprettet på helt rett tidspunkt. Tittelen «spillanmanm» er forøvrig inspirert av spillanmelder Frode Singsaas i Adressa sin bloggpost om å anmelde spillanmelderne.
Sidan eg skriv ein del spelomtaler, så tykkjer eg det er viktig å trekkje fram, som du gjer, tidspresset som preger produksjonen av slikt. Ein skal vere dagsaktuell og kjapp, og det er ikkje like lett med eit interaktivt spel, som det er med ei bok eller ein film. Djupnaden er til stade i alle sjangrane, men i eit spel som krevst det meir tid å utforske den. Ser du ein film eller les ei bok, så har du høve til å tenkje og gruble rundt den gjevne teksten, gjerne gå attende og sjå på visse moment om att for å leggje dei djupare under lupa.
Eit spel krev heile tida samhandling, og dei meir avanserte spela vil alltid utspele seg ulikt i ulike spelingar. Det er ikkje nok å spele gjennom eit bra spel ein gong om ein skal drive reell kunstkritikk, ein må spele fleire gonger og utforske potensialet og dei små løyndomane designarane har lagt inn i det.
Eg seier ikkje det er umogleg, eg seier det vil ta tid før spelomtaler vert spelkritikk. I mellomtida får vi nøye oss med at dei to tingene er to ulike ting, som eksisterar side om side. For spelkrtikken finnes, og mykje av det er bra.
Skulle berre hatt meir tid til å drive med det.
@Mad Mullah Hastur
Ja. Tid til å spille. Når jeg ser for eksempel Gamer.no legge ut en anmeldelse en uke og mer etter at de fleste andre anmeldere har lagt ut sin, blir jeg varm om hjertet, for her er det noen som har satt seg ned og gått inn for å gjøre dette skikkelig. Jeg sier ikke at jeg liker alle anmeldelsene på Gamer.no, men registrerer at de ofte tar seg god tid.
Jeg tror forøvrig filmanmelderne på sitt vis har bedre tid enn bokanmelderne. De færreste bøker tar to og en halv time å lese gjennom. Uten å sette spørsmål ved verdien av arbeidet og kompetansen hos de forskjellige, selvsagt!
Hei Maren. Takk for et grundig og interessant innlegg. Jeg er ikke uenig i særlig mye her. Men jeg har noen kommentarer.
Først litt småplukk: Flere på spillblogger og Twitter ønsker å skille mellom kritikk og anmeldelser. Selv anser jeg anmeldelser for å være en av flere kritiske sjangere. Kritikk defineres som «kunst å bedømme» og kan foregå i mange forskjellige fora. Selv mener jeg at radiosamtaler er en utmerket form for kritikk. Det er vel derfor jeg er blitt så glad i spillmatic. Spillmatic liker jeg også fordi de står litt utenfor den vanlige spillkritiske diskursen. (Sorry, siden jeg er blitt ertet så mye for språkbruken, måtte jeg bare slå til.) Programlederne og gjestene i spillmatic tar utgangspunkt i en helt åpenbare kjærlighet til spillsjangrene. Praten går løst. De har ingen ambisjoner om å spalte atomet. Likevel kommer de ofte med overraskende morsomme og interessante poenger. Mer av det!
Når det gjelder spørsmålet om hvorvidt spill er kunst: Vel, for meg er det temmelig åpenbart at mye spill er kunst. LocoRoco oppfatter jeg som interaktiv PopArt for det 21. århundret. GTA har et persongalleri og en storyline som enhver romanforfatter kan misunne. Det er likevel ikke et krav fra min side at all spillkritikk skal ta utgangspunkt i at spill=kunst. For meg er det viktigere at kritikerne bruker flere innfallsvinkler, får et rikere begrepsapparat, slik at lesestoffet blir mer interessant. Jeg elsker mange spill. Men går jeg til spillkritikken, finner jeg få svar på hva som fascinerer meg, hva det sier om meg og samfunnet.
I likhet med deg tror jeg at en bredere diskusjon hadde vært konstruktivt. Flere av de forbrukerveiledende spillkritikerne virker forbausende lite interessert i det. Det er synd. Fordi jeg tror også forbrukerveiledende kritikk kan bli bedre av en metakritisk praksis (altså, at man diskuterer hva som er bra i kritikken og hvordan den kan bli bedre).
For øvrig: Jeg har ikke annet enn stor respekt for tidspresset mange kritikere møter. Det eneste jeg forventer er at man tenker litt bredere når man skriver. Og kanskje at flere skriver større saker, der man dykker litt dypere.
@John Erik Riley
Hei! Takk selv, for grundig svar. Tror heller ikke vi er særlig uenige, faktisk! Noen ser ut til å ha tolket utspillet ditt kun som et nådeløst spark mot spillanmelderne, men jeg oppfattet det altså ikke slik. Veldig interessant å se hvordan forskjellige har forsvart sin posisjon som anmeldere da, og ellers hvilke syn på spill og anmeldere og spilljournalistikk som har kommet frem.
Angående kunstbegrepet mener jeg at kunst kan finnes og oppstå i så mange forskjellige former og sammenhenger, også i spill. Kanskje jeg utdyper dette ved en senere anledning, men det får holde for nå. Forøvrig, LocoRoco rocker.
Jeg håper ikke denne debatten roer seg ned nå som det ser ut til at mange er enige om at vi må ha «mer av alt». Dvs mer av perspektiver, innfallsvinkler og så videre, nettopp slike ting du etterlyser.
Personlig får jeg svært mye ut av å diskutere tekst, og er veldig interessert i konstruktive innspill. Å skrive en anmeldelse og sende den avgårde for trykk i en avis, i mitt tilfelle Adressa, er ofte som å sende den ut i et tomrom. Mange leser, men jeg får i alle fall sjelden høre hva de tenker. Det er enklere i en Spillpikene-blogg og på nett generelt, for å si det sånn.
Har nå mottatt en e-post fra JoinGame hvor de uttrykker at de tar forslaget om workshop om bl.a. spillkritikk seriøst (har fått tillatelse til å sitere e-posten, som er skrevet av NTNU-forsker Sara Brinch på vegne av ressursnettverket):
«Vi har som du sikkert vet en spørreundersøkelse gående blant medlemmene av JoinGame, der vi blant annet spør om hva vi skal ta opp som temaer, og hvor vi bør legge vår neste workshop. Vi kommer til å gjøre opp en foreløpig status i begynnelsen av neste uke, men allerede nå kan jeg si så mye som at du har kommet med forslag til et høyst aktuelt og relevant tema.»
De har også oppdatert nyhetssidene sine og skrevet om #spillanmanm-debatten der. Så da blir det spennende og se hva som skjer i september/oktober i Bergen, på neste JoinGame-workshop 🙂
…et annet radioprogram jeg har kost meg med i noen år er Hardcore på Studentradioen i Bergen.
Det er ein workshop eg glatt er med på!
@Maren
Eg seier ikkje at det berre er tida det står på, men eg trur det er mykje det. Eg føler meg i alle fall pressa om eg får eit spel knappe veka før release (om eg er heldig) og helst skal ha ei omtale klar på releasedagen. Eg jobbar òg fulltid ved sida av, i tillegg til forskingsprosjekt og andre skriveoppdrag – så eg har vel meg sjølv å takke :-P.
Men debatten er god, og eg har blitt inspirert til å eksperimentere med min elles så saklege omtalestil (ikkje å forveksle med min bloggestil), så mi omtale av Tales of Monkey Island skal eg prøver å gjere litt friskare enn vanleg.
@Mad Mullah Hastur
Høres ut som du har deg selv å takke forsåvidt 😉 Men alle vet jo at ytterst få kan leve av spillanmelding på heltid, og som nå flere av dem har sagt, de har det også fryktelig travelt. Lykke til med Tales, skal bli spennende å lese 🙂