Mens andre har gledet seg til å spille Breath of the Wild og Horizon Zero Dawn har jeg gledet meg til noe helt annet. Jeg snakker selvsagt om det nydelige, fabelaktige Night in the Woods. Nå er det spilt og her er dommen!

FØR UTGIVELSEN

Jeg har ventet på NITW helt siden 2014, da jeg leste om det første gang i Killscreen-artikkelen “The charming, melancholy Night in the Woods picks up where Gone Home left off”. På det tidspunktet hadde jeg nylig kost meg med Gone Home, så overskriften kilte nysgjerrigheten. Det utviklerne hadde å si om handlingen i spillet var enda mer interessant:

Gone Home told this story of getting into punk rock, making friends, falling in love for the first time and coming to terms with sexuality for the first time, Night in the Woods is [like] that, but years later where you’re having to say goodbye to a lot of these firsts. So I guess if Gone Home is a lot of moments of ‘firsts’, this game is about a lot of your ‘first lasts.’

Dette luktet av godt narrativ, nostalgi og melankoli – noe som appellerer STERKT til undertegnede. i tillegg så spillet visuelt helt annerledes ut det jeg vanligvis forbandt med spillgrafikk.

Sommeren 2014 var jeg så heldig at jeg fikk dratt på E3. Der ble det vist en skikkelig fin trailer for NITW og i tillegg fantes en spillbar demo på Playstation-området. Jeg husker at jeg ble gradvis begeistret; spillet så nydelig ut og dialogen var annerledes og morsom. Jeg var solgt, og siden har jeg ventet tålmodig – gjennom flere utsettelser. For jeg har visst at jeg ventet på noe godt.

HANDLINGen

NITW handler kort sagt om katten Mae som har droppet ut av utdanningen og reist tilbake til hjembyen Possum Springs. Byen har endret seg siden hun var der sist, men vennene Gregg, Bea og Angus bor der fortsatt. Hver dag i spillet går kort sagt ut på å styre arbeidsledige Mae rundt i byen. Der kan hun gå på oppdagelsesreise på hustakene, snakke med folk og drive kreativ dank. Ved siden av alt dette er det noe skummelt som foregår ute i skogen og i Mae sitt hode.

I Possum Springs har jobbene blitt færre etter nedlegging av gruveindustrien. Mange må ta jobber de ikke nødvendigvis trives med og ungdommen kjenner på frykten for å bli voksne, og måtte finne seg jobb når det ikke finnes jobber. Så selv om spillet foregår i en fiktiv by bebodd av antropomorfe dyr så tar spillet opp noen riktig så relevante problemstillinger fra samtidens USA.

NITW bruker forøvrig mange festlige minispill til å fortelle historien. Disse skal jeg ikke avsløre for mye av, men jeg velger å trekke frem bandøvingene med vennene til Mae. Dette fungerer omtrent som i Guitar Hero – bortsett fra at Mae kun spiller bass. Underveis vil du også se at Mae tegner og noterer i dagboken sin, for eksempel etter en mislykket, ok eller vellykket bandøving. I tillegg har spillet et fantastisk og variert, men likevel stilmessig sammenhengende lydspor.

En interessant ting i disse dager med velfortjent fokus på hvordan kjønn, etnisitet og seksualitet representeres i spill: alle karakterene tilhører ulike dyrearter i alle slags farger. De har heller ikke mange tydelige, stereotype kjønnskarakteristikker. Mae kunne like gjerne vært en hannkatt. Når det gjelder seksualitet inneholder spillet et hverdagslig, langvarig homofilt forhold – uten at det gjøres en stor sak utav det. Det bare er der på helt selvfølgelig vis, og det er fint!

MELANKOLOL

Som nevnt innledningsvis så er jeg svak for nostalgi og melankoli, og dette er følelser som NITW formidler veldig godt. For eksempel når det tar opp hvordan steder og mennesker er i konstant endring. På nært holdt ser man det ikke, men besøker man hjemstedet sjeldent oppdager man plutselig at nærbutikken er nedlagt og at skogen bak ungdomsskolen har grodd igjen. Det trygge, velkjente begynner å virke fremmed og kanskje litt truende? I tillegg har foreldre plutselig blitt så gamle og gråhårete. Det minner om at heller ikke de skal være her for alltid. At alt har en slutt.

Jeg har ikke vært noen særlig fan av dialogtunge spill. Jeg har vel sagt noen ganger at historie bør fortelles gjennom handling, gameplay og det visuelle. NITW gjør alt dette, men i tillegg er det MYE dialog. Det er en bra ting når denne oppleves som organisk, festlig og trist på en gang. Det er ekte dialog, hvor hvert ord virker å være der av en grunn. Og alle karakterene har sine egne liv med ulike interesser og motivasjoner. Så når vanskelige tema som arbeidsledighet, psykiske problemer og død tas opp så er det trist, det er melankolsk, men det er også morsomt. Melankolol?

God dialog bidrar til at historien og karakterene er lette å relatere til, hvis man har møtt noe slags motstand i livet eller har tenkt en eller annen trist tanke (det bør man jo).

#RELATERBART

Hovedpersoner i spill har en tendens til å være litt kjedelige. Det virker som om de er designet for at flest mulig skal kunne greie å identifisere seg med dem. I NITW har de turt å lage en protagonist som til tider er både irriterende og vanskelig å forstå seg på. Det liker jeg faktisk mye bedre, men jeg skjønner at det føles risikabelt for en spilldesigner.

Jeg liker punke-/anarkistkatten Mae, selv om jeg ikke skjønner destruktiviteten og hangen til hærverk og stjeling. Det som derimot er mer velkjent er “voksesmertene” og spørsmålene som de fleste stiller seg minst en gang i livet: “hva &$% er det jeg driver med?” “Hvorfor er jeg så %&$%& ubrukelig?”. Du vet, den følelsen av at alle andre er på vei et sted mens du står med begge beina i seig mental gjørme.

I slike stunder kan man savne det trygge ungdomslivet, med vennegjengen du festet og gjorde teite ting sammen med for første gang. Men dessverre og heldigvis: livet endrer seg og går videre enten du blir med eller ikke. Ved første øyekast har man mistet noe, en butikk er lagt ned, venner beveger seg videre til nye livssituasjoner og nye steder. Selv kommer du forhåpentligvis ut på andre siden av den mørke mentale natten i skogen, som et litt annet menneske og med en ny følelse av retning.

Så er dette et perfekt spill? Nei, mot slutten strevde jeg litt med historien, samt at noen sekvenser ble litt repetitive. Men NITW får meg til å føle, tenke, og til å ønske meg tilbake til Possum Springs. Jeg har allerede rundet spillet to ganger og planlegger en tredje gang. Det er ting jeg ikke har skjønt enda, dialoger jeg ikke har hatt, småsnutter jeg ikke har sett. Og så får jeg henge med Gregg, Angus, Bea igjen. Jeg vil spille med bandet, knuse lysrør med Gregg, gå på fest med Bea, se på TV med Maes pappa og lete etter stjernebilder gjennom Mr. Chazokovs stjernekikkert. NITW er spillet som bare gir og gir, og jeg tar i mot med åpne armer.