Du spiller ikke Pokemon GO fordi du er voksen og har et liv? Ta deg en bolle.
Farsotten er et faktum. Selv ikke-spillere som meg kjenner det på kroppen. Ikke bare på antall daglige FB-poster om spillet, men i selve bybildet. På bussen, utenfor jobb og i parken er det folk som går med mobilen først og tråkker av gårde.
Jeg synes det er vakkert. For det er slik en spillende og lekende verden ser ut.
Det jeg har lest i rapporter og nyhetsartikler om at «dataspill er allemannseie» er for første gang synlig. Jeg trenger ikke tabeller eller stolpediagram for å visualisere hvordan spill fenger på tvers av både kjønn og alder, alt jeg trenger å gjøre er å se ut vinduet. Om du bor i en storby som New York er farsotten ikke til å unngå.
Det er tett mellom de inspirerende historiene. Først og fremst de mange morsomme møtene mellom fremmede gamere, og fortellinger om hvor herlig dedikert noen spillere blir.
Med den enorme suksessen er det ikke overraskende at det også kommer sterke motstemmer, som vi kan forstå som anti-fans. Å være anti-fan har på mange måter samme funksjon som å være fan; det er en måte å vise fram sin identitet på, markere kulturell kapital og trekke opp grenser for hva som skal regnes som «kvalitetskultur». I en studie av Twilights Anti-Fans beskriver den amerikanske medieforskeren Jacqueline M. Pinkowitz hvordan anti-fansen skaper tydelige skillelinjer mellom seg selv (anti-fans) og «de andre» (Twilight-fans), og at kritikken handler om å hierarkisere kultur og fellesskap.
Og vi skal synge gamle sanger om igjen…?
Sånn sett er det meget populære memet «Jeg spiller ikke Pokemon GO fordi jeg er voksen og har et liv» (med variasjoner) et klassisk eksempel på anti-fandom. Memet lager et hierarki av kultur og mennesker der gaming forstås som forbeholdt barn, og spillere som sosialt utstøtt; som «de andre». Intensjonen bak postingen av slike memes kan være så mangt, men den diskursive effekten (hva det tilfører samtalen og hvilke føringer den prøver å legge for vår forståelse) er lik; det er en måte å forklare at Pokemon GO er uverdig kultur, og de som spiller er noen du ikke bør identifisere deg med. Implisitt sier også memet at de som ikke spiller Pokemon OG er de med «god smak» som forstår samfunnets sosiale spilleregler.
Å beskylde spilling for å være en «barnegreie» har vært en klassisk strategi i nedvurderingen av spill som kulturuttrykk og aktivitet. Det er basert på en fullstendig misforståelse av hva lek betyr for oss, og hvor integrert lek har vært i samfunnet gjennom historien. Lek er en naturlig del av hvordan vi utvikler oss som mennesker, både sosialt, kulturelt og kognitivt. Spillstudienes far Huizinga kalte oss ikke Homo Ludens (no: det spillende/lekende mennesket) for ingenting.
Også innen musikk, film og TV er det ofte at når publikumet er barn, blir kulturuttrykket ikke tatt seriøst. Det er arketypisk eksempel på «ageism», altså stereotyping og diskriminering på bakgrunn av alder. Som om barn ikke er kulturelle vesen, eller fortjener kulturuttrykk som de kan forstå og kjenne seg igjen i. Eller at man bryter livsviktige sosiale spilleregler dersom man tillater seg å være barnlig.
At kommentarer om «å ha et liv» er en del av motstanden mot Pokemon GO er ikke overraskende. Å beskrive spillere som sosialt inkompetente og utstøtte har vært en av måtene både media og medmennesker har avfeid spillerkultur siden starten. Gamere har lang erfaring i å være «de andre». Identiteten til gamere som sosialt utstøtt har vært definerende for spillkulturen, til det punktet at enkelte nerder (mis)forstår seg selv som en diskriminert etnisitet. Forhåpentligvis vil entusiasmen og populariteten til spill som Pokemon GO være med på å legge den ballen død, siden alt vi vet om spilling i samfunnet anno 2016 tilsier at spillere ikke er «de andre». Spillere er «alle».
alt vi vet om spilling i samfunnet anno 2016 tilsier at spillere ikke er «de andre». Spillere er «alle».
Ikke uten skyggesider
Det er også problematiske sider ved Pokemon GO. Eller rettere sagt, Pokemon GO minner oss på eksisterende problem og urettferdigheter. Som at svarte spillere i USA som vandrer rundt med ufarlige gjenstander i hendene løper risiko for å utsatt for rasistisk politivold, eller at når GPS er en viktig del av programmets funksjon står man i fare for å gi fra seg store mengder private data.
Håpet mitt er at Pokemon GO kan reaktualisere disse problemstillingene. At fellesskapet som vokser fram rundt Pokemon GO også kan bli grobunn for aktivisme og engasjement i verden spillerne leker i, slik vi har sett fans gjøre før.
Fremdeles på gjerdet
Jeg har kalt denne posten «Et unødvendig forsvar» fordi spillets popularitet, og gjennomgående hyggelig omtale i medier i disse agurktider, på mange måter taler for seg selv. Det omtalte memet er også allerede remikset og subvertert, og er et mye bedre forsvar enn det jeg har skrevet.
Jeg er enda i tenkeboksen på om jeg skal henge meg på denne bølgen. Delvis fordi jeg har allerede hatt en runde med ARG gjennom det langt mindre populære, men også morsomme, Ingress. Litt fordi jeg aldri har skjønt «greien» med Pokemon. Men, om jeg er helt er ærlig, kanskje mest fordi min indre tenårings-nerd fremdeles har vanskelig for å følge strømmen.
Uansett ønsker jeg alle god sommer og lykke til med å fange alle sammen.
