«Hvor mange her har aldri spilt et spill?» Ingen bevegelse i salen. «Hvor mange her har aldri vært på en symfonikonsert før?» Opp mot en fjerdedel av hele storsalen sniker hendene sine i været.
Når spillmusikken inntar de klassiske scenene så følger nerdene etter. En utsolgt storsal i Olavshallen bevitner at vi klarer å mønstre så lenge spillreferansen er til stede: Det er nok ikke tilsvarende publikumsdemografi hver TSO-konsert. Arrangørene selv skriver: «Score handler ikke bare om kjærligheten til spill i seg selv, men at man har fått øynene opp for en ofte undervurdert kulturform, spillmusikken. Den står utmerket godt på egne ben.» Og det gjør den absolutt. Det finnes utrolig mange fantastiske spillmusikkomponister, og uten noen form for visuelle hjelpemidler (men med sterke solister fra egne rekker og sopranen Sabina Zweiacker) er det ingen tvil om at Trondheim Symfoniorkester er kapable til å vise fram komposisjonene deres. Gledelig var det også at programmet inkluderte norsk spillmusikk.
Likevel, den som leter etter en konsertanmeldelse må jeg dessverre henvise til avisene, for her våger jeg meg altså heller frampå med noen mer eller mindre velvalgte ord om spillmusikk generelt. Spillmusikken har faktisk vært med oss fra tidenes morgen (les: de første spillutgivelsene). Musikken var ledende, mye fordi det ikke var teknologi, økonomi eller ønske om å bruke stemmeskuespillere. Utallige spill – deriblant Suikoden II (mitt og Spillpike-Stines gjensynshøydepunkt hittil i voksen alder) – har ikke stemmeskuespillere, men en ofte imponerende samling lydspor som kan loopes i det uendelige, samtidig som de passer inn i forskjellige områder og handlinger. Det er nesten litt magisk.
Et personlig soundtrack
Begrepet «spillmusikk» er en merkelapp for forståelse på lik linje med for eksempel «filmmusikk». Mediet som står først i ordet definerer ikke verdien på musikken, men hvordan musikken oppfattes av den enkelte. Filmmusikk forstås i konteksten av en scene, vist foran deg i løpet av to timer. Spillmusikk forstås også i konteksten av en scene, men lengden på interaksjonen er ofte opp til deg selv. Typen musikk er også varierende, fra diegetisk med sangeren på vertshuset i Dragon Age: Inquisition, til bakgrunnsmusikk i et område du rir gjennom i Zelda eller til fastbestemt stemningsmusikk i en cut-scene i Starcraft.
Undertegnede drister seg til å påstå at på grunn av denne formingen av forståelse framstår mye av spillmusikken som lydspor for egne liv, enten det er virtuelle eller reelle liv det er snakk om. Fra uerfarent barn til verdenshersker i Fable, er musikken med på å forme spillopplevelsen. Den musikken som fulgte presten min i World of Warcraft fra level 1 til 70 fulgte også i stor grad meg fra en 15 år gammel ungdomsskoleelev til 18-19 år gammel og klar for studier. Likedan har nok den nesten irriterende piano-lounge-musikken i The Sims-spillene preget tidlig oppvekst for mange på min alder – og familiene rundt, hvis man ikke var så heldig å eie hodetelefoner.
Dette gjør at spillmusikk ofte blir noe nært. Noe kjent. Du husker hvordan musikken var på den bossen du stod fast på i ukesvis (men, Mister «dance, water, dance» fra Kingdom Hearts, jeg tok deg til slutt!). Og fordi dette var din gjennomkjøring av spillet, vil dette minnet være personlig. Spillmusikk knyttes til hukommelse og følelser på en særskilt måte, selv om man kanskje ikke er klar over det. Likevel blir det ofte sidestilt når man snakker om spill, og mange jeg kjenner må gjøres oppmerksom på musikken, for så å innse at de har synset en god del om den uten å være det bevisst.
Spill + musikk = magi
Så finnes det altså mange tilfeller av at spillmusikk går utover og forbi spillene de er del av. De blir egne etablerte deler av spillkulturen. Onsdagens Score-konsert er et av tilfellene. Fenomener som fiolinisten Lindsey Stirling eller London Philharmonic Orchestras innspillinger av «Greatest Video Game Music» er andre. I så måte kan opptredener med spillmusikk likestilles med andre kreative uttrykksformer knyttet til spill, som cosplay eller streaming. Uansett formidlingskanal så handler det om lidenskap for egne interesser.
Det kan nok virke som om de romantiske brillene dugger litt til tider. De kjære minnene knyttet til perioden vi spilte et spill i gjenoppleves i musikken, og den kritiske sansen forminskes. Kanskje spillmusikk virkelig er nostalgiens seier over fornuften? I noen tilfeller vil det nok stemme, men etter onsdagens konsert er det tydelig at spillmusikken ikke trenger denne forelskelsen. Musikken jeg aldri hadde hørt før framsto som minst like vakker og spennende som resten, selv når jeg ikke hadde en spillopplevelse å knytte det til.
Samtidig kan det ikke fornektes at det er spillene som gjør denne musikken til det lille/store ekstra. Med positive følelser som bivirkninger kan nostalgien lenge leve. Det er vel ingenting i veien med litt sløret blikk, spesielt ikke i disse Valentine’s-tider? Når oboisten helt i starten på Final Fantasy VIIs hovedtema spiller de magiske fem tonene, kommer i alle fall hele spillopplevelsen tilbake til meg. Etterfulgt av litt ekstra fuktige øyne.
Var du på konserten? Har du noen favorittsanger eller lydspor fra spillverdenen?
P.S: Bergen Filharmoniske Orkester skal ha en Score-konsert den 4. mars, så det er ikke for sent til å sikre seg en spillkonsert (til) for sesongen! I mellomtida kan du for eksempel filosofere over spillmusikkens utvikling med Extra Credits.
P.P.S: Jeg (Spillpike-Ragnhild) hadde nylig et innlegg på min gamle blogg med linker til kjente og kjære eksempler på spillmusikk. Lista er absolutt en verdig erstatning for radiolytting hvis noens nysgjerrighet skulle lure dem dit.
Jeg er nok en av dem som ikke nødvendigvis legger merke til musikken i et spill i og for seg selv, men mer som en del av helheten. En sjelden gang står dog noen spor frem som helt spesielle – som for eksempel Leaving Earth fra Mass Effect 3, ett av mine favorittspor når det gjelder spillmusikk. Gåsehud hver gang.
Ellers får jeg ofte musikken fra sluttbossen i Donkey Kong Country på hjernen – antakeligvis fordi det er en bossfight jeg har gjort litt for mange ganger…
Det er noe med de der bossene altså, musikken sniker seg innpå deg i årevis etterpå 🙂 Man må bare håpe at man står fast på en boss med bra soundtrack!
Jeg koste meg skikkelig på denne konserten. Det var mange grunner til det:
For det første var det utsolgt, og hvor jeg enn snudde meg før, under og etter konserten var det spillinteresserte folk som jeg av den grunn følte et visst slektskap til.
For det andre satte jeg stor pris på rammen med konferansier Orvar Säfström som hadde treffende og hjertevarme introduksjoner til og overganger mellom sangene.
Å høre og se et symfoniorkester live er alltid en opplevelse i seg selv, men å vite at dette var en konsert satt sammen som en hyllest til spillmediet og derfor noe som antakelig var de fleste orkestermedlemmene fremmed gjorde det hele ekstra spesielt. Da Säfström sa at reggae-takten i hovedtemaet til Monkey Island var noe utenfor comfortsonen til orkesteret nøt jeg det enda litt mer mens de spilte siden jeg så for meg at de virkelig hadde lagt seg i selen for oss publikummet sin skyld.
Og så er det selvfølgelig artig å høre kjente og kjære sanger i en stor sal, fremført av dyktige musikere, med variasjoner og komposisjoner med små overraskelser i.
Konserten varte ikke for lenge, og ikke for kort. Publikum hadde nok likt at orkesteret spilte et par ekstranumre, men en reprise av Super Mario-temaet var på alle måter en fin avslutning.