Til min enorme glede kommer to av favorittspillene mine i JRPG-sjangeren - Suikoden I og II - ENDELIG til PSN. Jeg vil gjerne at andre også skal spille disse, slik at vi kan være fangirls og fanboys sammen.
Begge spillene har vært utsolgt i lang tid og heller ikke blitt reutgitt i digitalt format. Dette har ført til at spillene kun har vært tilgjengelige på bruktmarkedet – til ganske heftige priser. Suikoden-spillene var opprinnelig ingen enorm suksess, men de har likevel en lojal og iherdig fanbase som endelig får viljen sin.
Nostalgitrip
Jeg skal innrømme at jeg sikkert ser de to første Suikoden-spillene gjennom store, rosa colabunn-briller (+10 nostaligia). Jeg har faktisk ikke spilt eneren på ca. 13-14 år. Jeg bodde på hybel hele videregående, og hadde bare et magert borteboerstipend fra lånekassen å leve på. Det gikk mye i låning av spill på den tiden, og Suikoden I var ett av disse. Jeg tok jeg meg imidlertid råd til spill nr. to – noe jeg ikke angret på et sekund.
Selv om jeg eier SII har heller ikke det blitt spilt på evigheter, siden jeg har strevet med defekt Playstation og en PS2 Slim som ikke vil emulere PS-spill skikkelig. Nå har jeg en PS3 som sikkert greier dette, men jeg hadde nesten glemt av spillet før nyheten om reutgivelsen kom seilende inn fra sidelinjen.
Hva er det som er så bra med disse spillene, spør du? Jo, nå skal du høre min subjektive mening..
Det som er veldig bra
Mulig det er nostalgien som snakker her, men jeg likte historien – spesielt i toeren. Jeg husker den som original og uventet for sjangeren, men jeg skal ikke spoile for mye. Spillet har generelt en deilig blanding av det japansk sukkersøte, det komiske, det alvorlige og direkte hjerteskjærende. Disse spillene har litt av alt jeg liker, visst.
Mye av appellen ligger også i rekrutteringen av de «108 Stars of Destiny”, som er spesielle personer/skapninger du møter på veien (eller bortgjemt i en krok du trenger walkthrough for å finne). Alle er forskjellige, med sine ulike historier og motivasjoner for å bli med deg. Noen tvinger seg omtrent med, mens andre krever overtalelse og iherdig innsats fra deg.
En annen sentral del av spillet er byggingen av ditt eget hovedkvarter. Jeg husker dette svært godt fra det første spillet. Det som startet som en mørk hule fylt av fiender skulle plutselig (og herlig uventet) bli hovedkvarteret ditt! I begge spillene er dette en stor borg som utvides etterhvert som du rekrutterer flere folk. Første gang du spiller aner du ikke hvor utvidelsene kommer hen, så det er like spennende hver gang å sjekke om hvordan den nye fløyen ser ut og hvilke nye ting man kan gjøre i den.
Minispillene – som det finnes flere av – kan være irriterende, men er mest underholdende. En personlig favoritt er kokkekonkurransen fra Suikoden II.
Musikken (for det meste av Miki Higashino) kunne jeg skrevet en hel bloggpost om. Jeg har så mange favoritter fra lydsporet til disse to spillene at jeg ikke skal prøve meg på en oppramsing en gang. Jeg lærte meg til og med deler av melodien i videoen under på synth. Den sitter i fingrene ennå.
Kampsystemet må også nevnes, selv om det i utgangspunktet er ganske standard for et JRPG. Du kan imidlertid ha med deg hele fem stykk på laget ditt, og det finnes uendelig mange kombo-angrep ut i fra hvilke allierte du har med. Spillet har i tillegg en annen kamptype, hvor flere av de du har rekruttert leder hver sine avdelinger ut i store slag. Disse lederne kan faktisk risikere å bli drept i slagene dersom du ikke passer på, og det er snakk om noe så uvanlig som en permanent død.
Jeg liker også at Suikoden I & II foregår i samme verden. Man møter mange av de samme kjente og kjære karakterene, samt at lagringen fra det første spillet kan lastes inn i det neste. Det var herlig å kunne møte igjen folk, og…. nei, jeg skal ikke spoile. Det går imidlertid helt fint å kun spille ett av spillene, men hvis du bare skal spillle ett ville jeg spilt toeren.
Men nå ble det litt vel mye ros her, så jeg føler meg forpliktet til å være litt kritisk på slutten.
Det som er mindre bra
Grafikken var kanskje sjarmerende, men aldri ekstremt imponerende – og jeg kan tenke meg at dette er enda tydeligere i dag. Enkelte vil sikkert også synes at kampene i spillet er litt for lette. Jeg kan nesten ikke huske å ha fått Game Over i Suikoden. Man laster som regel spillet på nytt fordi man gjorde en feil – f. eks. hvis en av generalene dine dør i kamp.
Det er i grunn alt jeg kommer på nå, men jeg utelukker ikke at jeg gjenoppdager mer ved en ny gjennomspilling. Det er som sagt en «liten» stund siden sist. De som savner mer kritikk får ha meg tilgitt.
Egentlig tenkte jeg å skrive denne bloggposten når jeg hadde fått spilt i gjennom spillene på nytt, siden jeg husker så alt for lite av handlingen og detaljene. Jeg kom imidlertid frem til at jeg vil tillate meg å skrive om dem nå – med øyne tilsløret av nostalgifilter. Det jeg husker aller mest er FØLELSEN spillene gav meg. Jeg håper bare å få oppleve noe av dette igjen, og at spillene er minst halvparten så gode som jeg husker. Det blir nok uansett et hyggelig gjensyn.
NB: Jeg finner ingen eksakt dato for reutgivelsen. Noen sier 14. – 15. januar, noen sier 21. januar. Jeg sitter bare her og smører meg med tålmodighet så lenge.
Hva synes DU om Suikoden I/II, og hvorfor er disse de beste JRPGene du har spilt?
Dette er mitt favorittspill som jeg faktisk setter høyere enn Chrono Trigger og Final Fantasy VII!
Godt at flere har så god smak! 😉 Har du spilt 3eren? Jeg holder på med den nå og synes slett ikke den er like god som forgjengerne.