Spillpikene

Egentlig hadde jeg planlagt en fancy introduksjon bygd opp som et slags dataspill for dere. Der var den pixlete Ragnhild-karakteren som du kunne bruke for å oppdage de forskjellige elementene av mitt liv. Flott temamusikk var det også, og noen spennende cut-scenes som ikke stjal for mye av historien. Antrekket viste ikke for mye hud (selv om «it’s really about ethics in games journalism»), og kompleksiteten i karakteroppbyggingen var sånn at dere ville tro dere hadde med en ordentlig person å gjøre.

Men så dukket det nå altså opp et «men». For selv om jeg kanskje innbiller meg det fra tid til annen, så er jeg verken spillfigur eller spillutvikler. Det lille jeg derimot kan skilte med er: lektor i språkfag. Korpsnerd inn til ryggmargen. Storkjæfta nordlænding. Som også er Trondhjemmer. Eks-spillanmelder. Litteraturelsker. Hardcore casual gamer, så absolutt. Og fra i dag av: spillpike.

Det hele startet med Blues Brothers på mammas «bærbare» PC. Vi hadde også en mystisk stasjonær PC som, etter hver formatering, plutselig hadde nye spill. Jeg er fortsatt veldig usikker på om noen i familien installerte disse, eller om det var PCen som tok på seg ansvar å undervise en ung Ragnhild i spilluniverset. Her dukket det i alle fall opp gullkorn som Little Big Adventure, Worms og Heroes (HoMM3), og spillutdannelsen var godt i gang. Den resulterte forresten i en masteroppgave som jeg tidligere har blogget om her på Spillpikene.

For å øve meg til den dagen jeg kan realisere mine store planer om verdensherredømme, spiller jeg spill. Jeg elsker å manipulere skjebner i Baldur’s Gate, kontrollere hærer i Starcraft, finne ut at det er jeg som egentlig er den slemme i (SPOILER-SENSUR!), fundere over krysninga mellom virkelighet og virtualitet i Stanley Parable og å redde verden i ca alle Suikoden- og Final Fantasy-spillene.

Jeg er også litt i overkant glad i å lage nerdete ting, som for eksempel mine hjemmelagde kaker og coastere, og den WOW-t-skjorta jeg kjøpte i tidlig tenårene kun så jeg kunne skrive «World of Warcraft» under logoen. Syr gjør jeg også, selv om den store cosplay-ånden ikke har tatt meg helt ennå. Det første jeg kan huske å ha tegnet i MS Paint var en replika av gravteksten til Balin fra Ringenes Herre, og ja: den ble laget med spray can. Og så hopper jeg opp og ned i ekte fangirl-stil hver gang det kommer spill- eller filmmusikk på repertoaret i orkesteret. I alle fall på innsiden.

Alle disse små byggesteinene tar jeg med meg til Spillpikene, på godt og på vondt, og så får vi se hvordan det går. Med én fot i skolesystemet, én i akademia, én i musikk og én godt planta i spill som lidenskapelig hobby (jeg teller med de virtuelle så vel som de reelle føttene mine her, altså), så må det jo bare bli bra?