Spillpikene

Min (til tider) ensomme vandring rundt på E3-området sendte meg en del runder i ring, men noen ganger endte jeg opp i en krok i en av hallene som jeg ikke hadde sett før. I et par av disse fant jeg til min store glede spill på utstilling. 

Into the Pixel

De som har fulgt med litt på bloggen kan ha fått med seg at jeg har en viss interesse for det som skjer når spill blir stilt ut som kunst. Jeg har vært skeptisk, siden det skjer noe når man tar vekk flere sentrale elementer ved spillmediet. Spill er interaksjon, lyd, bevegelse, og jeg synes ikke det fungerer like godt som flate og statiske skjermbilder på en vegg.

På Into the Pixel er det imidlertid spesielt utplukket konseptkunst som blir stilt ut – noe som fungerer bedre. Dette er en egen sjanger, oftest digital, men også laget for å vises todimensjonelt og statisk i utgangspunktet.

Jeg ramlet litt forfjamset og tilfeldig innom utstillingen akkurat idet de skulle ha vernissage, og jeg fikk komme inn selv om jeg ikke stod på «listen». Gratis mat og drikke ble servert, og folk gikk rundt og kikket på bildene med viktig mine – akkurat som på en vanlig vernissage (jeg har vært på et par).

En mann tipset meg om at jeg burde snakke med “mannen i rosa skjorte” som visstnok var sjefen selv, Martin Rae, og som hadde jobbet med dette i mange år. Dette rakk jeg ikke siden han brått gikk opp på et podium og holdt en tale for et lettere ukonsentrert publium.

Han snakket blant annet om hvordan visuell og interaktiv kunst gjør spillmediet så spesielt, gav en shoutout til The Smithsonian og deres The Art of Video Games som nå er ute på USA-turné, samt MoMA som har innlemmet flere spill i sin samling av digital kunst.

Martin Rae er leder for Academy of Interactive Arts & Sciences (AIAS) og disse står sammen med ESA bak utstillingen, hvor en jury hos AIAS plukker ut arbeidene som skal stilles ut. Utviklere og konseptkunstnerne var selv innom og lot seg fotografere sammen med sine verker.

Jeg er for å stille ut spill på kunstmuseum, men da må utstillingsmåten tilpasses den delen av mediet som skal vises frem. I så måte synes jeg Into the Pixel fungerte fint. Konseptkunsten reflekterer som oftes spillet, men noen ganger gir det et annet perspektiv, en annen følelse av hva utviklerne bak spillet har tenkt, hva de ønsker å formidle, og hva de har latt seg inspirere av.

Video Game History Museum

Et av stedene jeg tilbragte mest tid, og som gav meg størst dose med barnlig glede, var området til Video Game History Museum. Det som møtte meg der var en mengde blippende, små maskiner, store arkademaskiner, alle slags konsoller, utviklernotater fra tidlig 80-tall, buttons, t-skjorter og alt annet tenkelig og utenkelig materiell. Jeg ville egentlig bare bosette meg der. Tipper det ikke hadde vært populært.

Jeg lar bildene tale for seg selv:

Til daglig er museet foreløpig bare å finne på nett, men folkene bak har som mål på sikt å åpne et fysisk museum, hvor alt de har samlet skal kunne være tilgjengelig for publikum. Jeg puttet noen dollar i donasjonsboksen før jeg gikk videre. Føltes bra.

 

Til opplysning: Stine fikk dekket utgifter til tur og opphold av Microsoft.