Spillpikene

Traumatisk. Intenst. Gut-wrenching. Det er bare begynnelsen av følelsesrekka man kanskje må slippe til når man åpner en «signed, sealed, delivered» masteroppgave etter flere måneder.

Heldigvis var ikke min opplevelse så ille, jeg ble til og med positivt overrasket over å ha sagt noe nyttig i løpet av de 40+ sidene jeg leverte i høst. Ofte betyr masteroppgaver undersøkelser, fokusgrupper og transkribering av intervjuer. For meg var det en kaffekopp i hånda og Word på laptopen, dag ut og dag inn. Dette resulterte i det jeg kjært kaller min høytsvevende semi-filosofiske samling av anekdoter, men før den får tekstplass vil jeg benytte sjansen til å snakke om min merkelige vei til spillmasteren.

Prosessen synes jeg fortjener plass for å vise at man ofte kan klare å knytte interessene sine til akademia og for å vise at akademia har en lang vei å gå før disse interessene blir godtatt. Masteren i engelsk skrives innen et av hovedemnene språk, litteratur og kultur. Innenfor litteratur-delen har flere studenter skrevet om filmer eller TV-serier, og man burde anta at spill faller inn i samme analyse-tradisjon. Da jeg informerte om at jeg ønsket å skrive om spill, kom imidlertid tilbakemeldingen på at det var «mye motstand på instituttet» mot en slik master fordi man så på det som en «lettvint løsning». Dette satte sinnet nok i kok til å inspirere en motaksjon som heldigvis ble godt mottatt hos sensorene. Det er viktig å poengtere at selv om noen universiteter og institutter i Norge har veletablerte spillforskningsmiljøer, så er det steder som må tvinges inn i det tjueførste århundre med brask og bram. Hvis leseren lurer på å skrive masteroppgave i spill: consider yourself challenged!

Det er absolutt ikke lettvint å skrive en spillmaster med røtter i en tungt litterær tradisjon. Som jeg sier i oppgavens innledning henger litteratur og spill sammen, men de er også veldig forskjellige og absolutt like viktige som forskningsobjekter. I mitt tilfelle ble løsningen å fokusere på én representant fra begge mediene, fordi den litterære tyngden ville «hjelpe» oppgaven med å framstå som «mer seriøs» (her snakker vi provokasjon!). Samtidig ville jeg ikke fokusere på adapsjon, fordi det forutsetter at det ene mediet er opprinnelsen til det andre. Til slutt ble altså min glød og irritasjon omgjort til oppgaven «Playing Puppets: Agency, Immersion, and the Fictional Realities of Sabbath’s Theater and Portal».

Når du leser ei bok eller spiller et spill er kroppen din fysisk tilstede for menneskene rundt deg, men kognitivt sett befinner du deg i en eller annen mystisk verden mellom kroppen din og en fiktiv verden. Min vei inn i oppgaven dreide seg derfor om fascinasjonen for samspillet mellom det imaginære og det verdslige, og hvordan bøker og spill inviterer brukeren inn i en fantasiverden som denne kan påvirke og/eller bli påvirket av i virkeligheten. Villighet til å risikere påvirkning fra mediet er nødvendig, så (det høyst debatterte) ordet «immersion» ble viktig for meg. Dette forutsetter at brukeren har et ønske om å fordype seg i den fiktive verdenen, litt langs linjene til Samuel Coleridges «willing suspension of disbelief». Den fiktive verdenens kontroll i den lekende aktiviteten det er å spille eller lese er derfor bare der så lenge brukeren ønsker å følge lekens regler.

Jeg valgte en roman av Phillip Roth som heter Sabbath’s Theater (1995) og Valves Portal (2007). Både boka og spillet dreier seg om manipulasjon av kropp og sinn, men medieformen endrer hvordan dette oppfattes hos brukeren. Det analysen min peiler seg inn på er at når et subjekt anerkjenner et eksternt objekt som en naturlig del av kroppen så påvirker dette hvordan vi tenker om hva som utgjør en person. Maurice Merleau-Pontys fenomenologi og N. Katherine Hayles’s tanker om det post-humane mennesket ble derfor viktige teoretiske forankringer. Mer pedagogisk ordlagt: en blind mann anerkjenner sannsynligvis stokken sin som en «del» av seg selv, men han kan lett legge den fra seg. På samme måte endrer våre «phantom hands» (mus, tastatur, kontroll) hvordan vi tenker om hva som er virkelig. Dette skjer mer ettertrykkelig i spill enn litteratur, fordi litteratur engasjerer det mentale, mens spill krever både det mentale og det fysiske.

Brytningen mellom det fiktive og det virkelige er et komplekst forskningsområde fordi det hovedsakelig utspiller seg i brukerens mentale sfære, samtidig som det bygger på sanseinntrykk. Sabbaths spøkelsesliknende omgivelser problematiserer tanken om at det som føles virkelig må være fysisk til stede, og Portals hovedperson Chell viderefører dette fordi spilleren inviteres til både å føle med henne som en eksternalitet og å være henne. Det som hovedsakelig utspiller seg i en tekst trekkes ut i virkeligheten av spill. Spilleren blir derfor både skuespiller og publikum. Denne dobbeltfunksjonen (en «dual role») gjør at linjene mellom fiksjon og realitet viskes ut. Med inntoget av VR kan det fiktive ofte virke mer naturlig enn det naturlige. Hva dette betyr for hvordan vi tenker om mennesket får andre ta tak i, men jeg nøyer meg med å si at tenkemåtene våre må endres fordi teknologien tvinger oss til å gjøre det.

Min oppgave gapte over mer enn den egentlig kunne klare innenfor størrelsesomfanget, men det er flere ideer som nevnes og som lett kan bygges videre på. Trass hva man skulle tro finnes det ikke mye forskning på dette området. For min egen del kan jeg tenke meg å gå enda mer inn i de psykologiske aspektene både ved å spille spill og innad i spillverdenen. Fram til den tid får dere nøye dere med den eminente masteroppgaven min (kun på engelsk).

Ragnhild Solberg (Twitter / Blogg)