Spillpikene

Tl;dr: Spillrelaterte fangirl-bilder på slutten av posten. Resten er bare legitimering av disse.

Fordi jeg fronter digitale spill og spillkultur i mange sammenhenger ligger det noe skamfullt i å innrømme at spill ikke lenger står i sentrum av min hverdag. At en slik innrømmelse er skamfull sier sikker mye om meg, men kanskje også noe om en mainstream spillkultur som er påfallende opptatt med å skille pr0s fra n00bs, og «ekte gamere» fra «posers».  Legg til en god dose seksuell trakassering og totalen ble for meg litt for mange opplevelser preget av grensevokting: Hvem er innenfor? Hvem er utenfor? Hvem er bra nok? Hvem holder ikke mål?

Var ikke poenget med å spille, og søke seg til gamer-kulturen, at her skulle vi finne et fellesskap? Litt mer aksept enn hva resten av hverdagen tilbydde en nerd som sist dro opp persiennene en gang i forrige årtusen, og som heller ville prate om optimal distribuering av XP enn siste runde av Idol?

Det var i alle fall en greie for meg. I perioder har livet som gamer gitt meg akkurat det (i tillegg til en serie uforglemmelige epic wins såklart), men noe av magien er borte.

“I think we need to see other people internets”

Disse aversjonene mot enkelte deler av spillkulturen har nok noe med alder å gjøre, men også noe med at den første forelskelsen er langt forbi. Når jeg ser på nye spillutgivelser eller leser om nyheter fra spillverdenen er de metaforiske rynkene, hengerumpene og hår i ørene altfor synlig. Sist uke var Stine inne på det samme, at spillene som fenget for 10 år siden fenger ikke i dag. Hun søker løsning i mer utfordrende og komplekst design, mens jeg søker løsninger i gjennom nye måter å være gamer på. For meg handler det om å finne nye fellesskap og nye praksiser.

Enter fandom

De fleste gamere er også fans. Det er vanskelig å dedikere hundrevis av timer til noe man ikke er genuint og oppriktig begeistret over når man ikke får betalt for det. Det handler både om kjærlighet for mediet og teksten  (enten det er en bok, en spillserie, en sang, en film etc. ), og et ønske om å dele denne kjærligheten. Noen av de mer imponerende bragdene på nettet er det nettopp fans og gamers som har utrettet, som en konsekvens av entusiasmen vi har for vår popkultur. For eksempel har den største spill-wikien Wowwiki 98 533 artikler, en imponerende samling kunnskap om spillet og vitner om stor skrivelyst hos WoW spillere.

Tilsvarende har fans skrevet og lastet opp 69 170 historier om Kingdom Hearts, og utvider slik sitt engasjement for spillet gjennom fiksjon og fantasi. For øvrig er den mest populære fandom for fanfiction Harry Potter med ca 640 000 historier postet på dette nettstedet alene.

Det skorter verken på entusiasme eller på produktivitet i disse kulturene, og ikke minst er begge kjennetegnet av lekenhet.

Henry Jenkins beskriver fandom og fanfiction som eksempel på «textual poaching». Begrepet viser til ideen om at fans «jakter og fanger» deler av teksten som de liker og bruker den til å lage noe nytt, som fanfiction. Å være en slik tekstlig krypskytter kan også forstås som lekenhet. Tilsvarende snakker man i spillforskning om «the ludic disposition» som handler om å se på en tekst og bestemme seg for å leke med den. Uten «the ludic disposition» ville et spillsystem bare vært et system.

Det er når vi velger å leke med systemet at det blir gaming av det. Når vi velger å sjekke ut hvor høyt det går an å fly, eller hva som skjer med en Sim når man putter ham i badebassenget uten stige til å komme seg opp med. På samme måte som noen velger å utforske spillmekanikker for å finne ut de underliggende mekanismene og brette dem ut (jmf. Theorycrafting), velger noen å utforske spillkarakterer og spillverdener gjennom å skrive historier og lage nye narrativer i form av både film, bilder og tekst.

Fangirl-blikket

Likhetene er altså mange, så hvorfor gå fra det ene til det andre? Har det egentlig noe å si?

Det store skillet handler ikke om hvilke aktiviteter som er involvert. Det handler fremdeles om å bruke særdeles mye tid på nettet og le i fellesskap over at en ikke har et Liv ™. Forskjellen ligger i at i et fangirl fellesskap er ikke blikket lenger «the male gaze»: altså at det tas for gitt at den som leser/ser/spiller er en hetero fyr. Siden fanfellesskap domineres av jenter kreves det aldri at jeg rettferdiggjør min tilstedeværelse, og reglene for «innenfor» og «utenfor» trekkes opp på andre måter. Når jeg leser kommentarer er det så mye lettere å kjenne meg igjen, vitsene er ikke på min bekostning og the eyecandy er absolutt å foretrekke.

La meg illustrere når fangirling gjør gaming gøy igjen:

1. Når det referer andre ting jeg er fan av

2. Når det er ren Girl Gamer pwnage

3. Når det er helt greit å promotere datingspill

4. Når spill inspirerer personlig stil

5. Når fandom spilles ut i spill

6.Når det blir herlig pervertert

7. Når de skjønner greien med spillpiker

8. Når de anerkjenner hvor bra mat er

9. Når det er greit å skryte av hvilket level du er i Candy Crush

10. Når det viser seg at fangirls i all hemmelighet styrer verden

Først en klassisk vits i memeform fra 9gag om hvordan det er irriterende når kjæresten (implisert: «dama») ødelegger for deg når du spiller.

 

Så en opplysende kommentar om det faktiske innholdet i det bildet.

Bildet de har brukt til å vitse om irriterende damer viser seg å være et eksempel på fanart i hyllest til det fiktive (?) kjærlighetsforholdet mellom kpop idolene Taemin og Mihno i SHINee.