Spill er flotte greier, bare så det er sagt. Men jeg opplever alt for ofte at jeg setter meg ned for å spille, prøver å komme inn i historie og gameplay, før det går det opp for meg at jeg ikke har det gøy. Jeg skummer gjennom tørr dialog og strever meg gjennom lange, repetetive brett med kjipe fiender, mens jeg tenker på hva jeg skal ha til middag. Da skjer det lett at spillet blir lagt vekk og glemt. For jeg har ikke tid, har ikke ork og har glemt hva jeg drev på med. Betyr dette at jeg har vokst fra spill? Fikk foreldrene mine rett til slutt likevel?
Annet liv, annen smak
Jeg kan vel umiddelbart svare avkreftende på de spørsmålene. Jeg opplever fortsatt spillglede; det skjer bare sjeldnere enn før. Etter litt refleksjon har jeg vel kommet fram til at preferansene min har endret seg. Ikke så rart kanskje, siden jeg har spilt i en liten kvinnsalder. Smaken min innen alle andre medier har jo utviklet seg, så det er vel bare naturlig at jeg liker andre spill nå enn da jeg var 12. Først må det understrekes at jeg ikke vil de tradisjonelle sjangrene til livs. Jeg har hatt det gøy som muskuløs, hvit heteromann som skal redde verden gjennom å springe rundt og skyte på ting, men nå er jeg klar for å overraskes.
Jeg leser spillanmeldelser, hører på spillanbefalinger, men ender ofte opp ganske mellomfornøyd med mine kjøp. Hvor er spillene som river i sjelen min, som får meg til å stille spørsmålstegn ved livsvalgene og holdningene mine?!
Indie-spill til unnsetning!
Nettopp dette fant jeg i The Plan, som Krillbite Studio har tatt seg tid til å smekke sammen ved siden av arbeidet med Among the Sleep. Det er kort og effektivt, og traff meg rett i følelsene. Hva har man egentlig utrettet? Hvor mye har vi utnyttet denne ene sjansen vi har fått til å leve? Eksistensiell angsting er kanskje ikke alles favorittsyssel, men jeg synes det er topp underholdning. Dette lille gratisspillet har ihvertfall gitt meg mer enn mange ordinære, lange spill ha gjort på lenge.
Denne typen spill er som sagt ikke for alle. Alle kulturuttrykk kommer i mer eller mindre “tilgjengelige” utgaver, og sånn skal det være. Men det må gå an å ønske seg litt mer ut av spillmediet, når man begynner å ane hvilket potensiale som ligger i det. Mange hevder at for lite interaktivitet, utfordringer osv. i spill som Journey og The Walking Dead gjør dem for enkle rent spillmekanisk. Jeg liker derimot dette. Av og til er det deilig å bare kunne kaste seg ut i spillopplevelsen, uten å måtte streve seg opp den bratte læringskurven. Dette erfarte jeg gjennom å spille Journey. Alt bare fløt avgårde, jeg glemte tiden, irriterte meg ikke – undret meg heller og lot meg begeistre.
Til å begynne med var jeg riktignok tvilende til om jeg likte møtene med andre spillere – helt til jeg traff «den rette”. For det er sentralt hvem du møter. I ulike nettfora forteller spillere hvordan de etter endt reise opplever at den andre personen – i mangel av ord – tegner et hjerte i sanden (eller en penis..). Jeg møtte en som forsiktig og pedagogisk viste meg hvordan man kom seg videre, og som støttet meg gjennom den tyngste delen av reisen. Det var rett og slett en svært rørende opplevelse. Opplevelser som dette minner meg på hvorfor jeg begynte å spille i det hele tatt, og gir meg tilbake noe jeg har savnet, men som jeg ikke helt visste hvordan jeg skulle få tak på igjen.
Ubrukt potensiale
Mange spillutviklere bruker det de vet underholder, og hva er galt med det? Folk flest vil jo ha det gøy og vil at historien skal ende godt – på samme måte som vi ønsker det i våre egne liv. Men vi vet jo også at i virkeligheten får ikke alltid de slemme som fortjent, og helten (du) vinner ikke nødvendigvis hjertene til folket og prinsessen. Livet er som regel mer komplekst, så hvorfor gå tilbake igjen og igjen til oppbrukte klisjéer når det er så mye spennende å ta av, så mange dypt mellommenneskelige opplevelser å tappe fra? Problemet er når spillsjangre og spillmekanikk blir en slags tvangstrøye; en form som utviklerne ikke makter å komme seg ut av, eller som de ikke kan tillate seg å trå utenfor i stor nok grad.
Da er jeg glad for at spill som Journey faktisk har greid å bli såpass populære og kritikerroste. Det viser at det er mulig å lage noe annerledes, både mht. historiefortelling, gameplay og visuelt uttrykk. Jeg gleder meg til å se hva årene fremover byr på av spill. Det blir forhåpentligvis noe for enhver smak, også for oss som liker å få følelsene røsket litt i.
Er det noen spillopplevelser som har satt spor hos deg? Eller har du noen tips om nyskapende, orginale spill? Del gjerne i kommentarfeltet!
Se forøvrig Marens eminente sammenligning av Journey og Koyaanisqatsi her.
Takk for fantastisk artikkel for følelsesmennesker. Er 110 % enig med deg,
Journey var et spill for undring og nye, magiske opplevelser i et ukjent landskap. The walking dead var en skjellsettende opplevelse på alle plan.
Når du spør om andre spill i samme bane tenker jeg først og fremst på Heavy Rain, som jeg synes har likheter med The walking dead selv om det er et annerledes spill.
Har også spilt et spill på nettbrett som heter The Room, som på en forunderlig måte tar deg med på leting etter rommets hemmeligheter.
Begge anbefales 🙂
Det er veldig hyggelig å høre (lese) at andre kjenner seg igjen i dette!
Heavy Rain har jeg tenkt lenge at jeg burde spille, men fikk ikke PS3 før rundt nyttår, så jeg har ikke rukket å prøve det enda (bare demoen). Jeg gleder meg veldig! Når det gjelder The Room så har jeg har ikke nettbrett, men andre kan sikkert dra nytte av det tipset. Takk 🙂
Stine, dette innlegget likte jeg godt.
Har jeg tipset deg om Papo&Yo? Om ikke det får deg til å gråte der og da, er det en ganske sterk opplevelse. Og det er vakkert. Skaperen har basert spillet på oppveksten sin med en voldelig og alkoholisert far. Du spiller en gutt som leker og møter et monster. Av og til er monsteret vennen din, av og til er monsteret det farligste du kan møte på.
Les også Kotaku-artikkelen om pappaen som har tatovert monsteret på armen sin, for å minne ham om å være en god far.
Takk, Maren!
Jeg har faktisk spilt litt av demoen til Papo & Yo, men ble ikke helt solgt. Vet ikke hvordan fullversjonen er i forhold til demoen da. Mulig det drar deg mer inn i handlingen? Var ikke så mye forklarende kontekst i demoen tror jeg.
Halo 4 ga meg noen skikkelige mage-slag av noen følelsesmessige whoppere. Uten å spoile noe så går det faktisk an å bli rørt av forholdet mellom menneske og maskin og det gjør Halo 4 på elegant vis.
Jeg er spent på å prøve Halo 4 (for det skal jeg nemlig). Blir interessant å se om jeg har latt fordommer mot enkelte spillsjangre begrense hvilke spill jeg tester ut. Jeg tror nemlig at det lett kan skje både meg selv og andre, og man risikerer jo å gå glipp av mye. Åpent sinn!
Jeg satt jo å grein og grein mens jeg spilte meg gjennom To The Moon da… Og det var en fantastisk følelse å endelig komme igjennom Riven: The sequel to Myst etter å ha fylt mange sider med notater (etersom internett tilkobling og google ikke var heeelt det store på den tia). Vakkert spill.
Nå som de har lansert nye Call Of Duty der du får en hund som hjelper var det FØRSTE jeg tenkte at f***….det er vel KUN for å lage en supertragisk slutt tenker jeg!!
Takk for deling av spilltips/-opplevelser! Må visst teste To the Moon! Har selv aldri spilt igjennom Riven el. Myst, men husker den spesielle stemningen i spillene enda. Minner meg om noe jeg har følt i enkelte drømmer, mener jeg.
Bruk av hund i spill for å føkke med følelser har vært gjort før – med stor suksess (Fable f.eks). Folk er rett og slett veldig softe når det gjelder forholdet mellom hund og eier. Se bare på hvor trist mange synes «Jurassic Bark»-episoden av Futurama er!