(foto av NKM er lånt fra hennes nettside ninakarinmonsen.no)
I Nina Karin Monsens kronikk «De nye fremmede» i Aftenposten av 02.05.12, fyller hun et avsnitt med skildring av dataspill. Avsnittet innehar undertittelen «Tomme øyne, døde ansikter». Der skriver hun blant annet: «Kommentatorer bagatelliserer volden i spillene». Jeg ser ikke hvordan vi som har et mye mer nyansert blikk på dataspill enn Nina Karin Monsen, skal kunne annet enn å bagatellisere kritikk som Monsens når den mangler referanser, avgrensninger og rasjonelle argumenter.
Hvem lukker øynene?
Spillforsker ved NITH, førsteamanuensis Faltin Karlsen, gjør en formidabel jobb i den offentlige debatten med å representere et nyanserende syn på vold og dataspill. I et ferskt eksempel på desk.no av 24.04.12 er han intervjuet om hvorvidt dataspill kan ha påvirket ABB i forkant av terrorhandlingene 22. juli. Der svarer Karlsen blant annet at: «Dataspill er ikke drapssimulatorer som lærer ellers fredelige folk å ta liv, som noen synes å tro. Man vet på den annen side at voldelige personer ofte tiltrekkes av voldelig medieinnhold i filmer og spill nettopp fordi det tematiserer noe de har interesse av i utgangspunktet.» Han understreker også at det er viktig at foreldre deltar i barns mediehverdag, og at de markerer riktige holdninger til vold. Dette er ikke bagatellisering, det er å åpne øynene for nyansene.
Datamaskinene er ikke mennesker, nemlig
Jeg har spilt mye dataspill gjennom livet mitt, lest mange bøker og sett svært mange filmer. Et av Nina Karin Monsens hovedargument synes å være at vi som spillere blir fremmedgjorte av figurene en møter i dataspill, siden de er døde og altså ikke levende. Jeg ser og ser på Nina Karin Monsens skildring av dataspill, og finner den svært underlig. Hvis en billedlig fremstilling av et menneske skal fjerne oss lenger bort fra andre mennesker, bør vi nøle før vi skrur på en tegnefilm eller en annen film med animasjoner, åpner en illustrert bok, eller spiller et hvilket som helst dataspill. Men det kan synes som at det som skremmer Nina Karin Monsen mest er at bifigurene, eller «non-playable characters» (NPC) som de heter i dataspill, styres av datamaskinens kunstige minne. Datamaskiner er jo fryktelig skumle, det så vi jo i 2001: A Space Odyssey. Dette handler nok om frykten man har for alt fremmed. For spørsmålet presser seg naturligvis på: Har Nina Karin Monsen noen gang spilt et dataspill? Mon tro om Monsen synes NPC-ene i det koselige Knerten-spillet er like døde og fremmedgjørende?
Når det ikke er noen klar sammenheng
Den svenske varianten av Medietilsynet, Medierådet, ga forskere i oppdrag å undersøke de siste ti årenes forskning på spill og vold. Dalquist og Christoffersen (2011) konkluderte med at det ikke finnes klare indikasjoner mellom bruk av medievold og faktisk vold. Det er andre, bakenforliggende faktorer som er viktigere. Innimellom kan man begynne å lure på om etablert forskning og kunnskap ute blant folk har noen sammenheng overhodet. Men det er kanskje andre, bakenforliggende faktorer som gjør at holdninger til dataspill ikke endrer seg til tross for repetering av det samme budskapet: det finnes ingen klar sammenheng mellom medievold og faktisk vold.
Oppdatert 04.05.12: Dette debattinnlegget blir trykket i Aftenposten lørdag 05.05.12.
Bra innlegg! Jeg er så enig med deg!
ja … eg synst likevel ikkje det ser 100 % enkelt ut det der, det er svært mykje fram og tilbake i forskninga òg:
Research published in 2001 suggested that violent video games may increase mild forms of aggressive behavior in children and young adults. Analyses also showed that exposure to violent video games results in increased physiological arousal, aggression-related thoughts and feelings as well as decreased prosocial behavior. The research comprised a meta analysis, laboratory and field studies.[1] However meta-analyses by other groups have not replicated these findings[2][3] and these other groups have been critical of attempts to link violent games with aggression.
http://en.wikipedia.org/wiki/Violence_in_video_games#Crime_and_violence
Du viser til den engelske wikipedia-artikkelen om vold i dataspill, med en henvisning til en artikkel fra 2001. Jeg foreslår at om du er interessert i å fordype deg mer i emnet, klikker du deg inn på artikkelen om Dalquist og Christoffersens rapport og gjerne også inn i selve rapporten. Lykke til!
Hurra for spillpikene og nyansering! 🙂
Bra! Som både profesjonell soldat og ivrig gamer kan jeg for øvrig understreke at man virkelig ikke lærer et kvekk i spillverden. Det er rene motoriske ferdigheter man trenger, og de er rett og slett ikke overførbare fra mus og tastatur. Men igjen: Bra skrevet! 🙂
Takk for hyggelige tilbakemeldinger, Caroline, Marianne og Simen! Og Simen: interessant at du som profesjonell soldat ikke opplever koblingen heller. Det er dessuten betryggende 😉
Ikke for å være negativ men jeg tror du har misforstått hovedpoeng til Monsen. Hele poenget hennes er knyttet til (post)moderniteten som vi mennesker føler i dagens samfunn. Hun gjentar kjente poenger knyttet til denne denne debatten (kanskje du husker dette fra når du studerte medievitenskap) og at mangel på en tro på gud (religiøsitet) skaper en fremmedgjøring i oss mennesker og gir muligheten for at slike folk som ABB vokser fram. Det står ganske klart fram ingressen» I moderne samfunn er fremmedheten det normale. Når religion og metafysikk er borte, flyter alt.» Altså artikkelen er ikke om dataspill gjør folk voldelige men hun bruker dataspill som et eksempel på denne trenden hun mener finnes i samfunnet og som skaper slike mennesker som ABB. Altså dataspill er ikke årsaken men et symptom.
Hun bruker dataspillet som et eksempel på et medium som hun mener eksemplifiserer/legemliggjør hele denne utviklingen/tilstanden i samfunnet. Fremmedgjøringen som finnes blant oss. Karakterer i dataspill framstår som ikke-menneskelige, som kalde personer, styrt av lover (altså reglene) og som mangler alle menneskelige trekk som kjærlighet, verdighet osv i følge henne. Det er fristen å tenke på at Monsen her opplever The Uncanny valley ved virtuelle personer, noe som er ganske vanlig. Altså dataspill blir på mange måter gullkalven vi i dagens fremmedgjorte, gudløse samfunn tilber. Denne fremmedgjøringen og mangle på åndelighet som vi mangler i samfunnet som dataspillet reflekter gjør at vi sitat Monsen: kan gå så dypt at et menneske er villig til å bade i blod for å kjenne seg virkelig.
Så egentlig er artikkelen nok et argument i Monsens prosjekt om at vi må tro på Gud, fordi hvis ikke så går samfunnet vårt til grunnen fordi vi ikke har noe åndelighet, moraler eller røtter (tradisjoner).
Det er litt dumt at du bommer på innholdet i artikkelen og henger deg opp i at dataspill ikke gjør folk voldelige debatten siden dette ikke er et sentralt moment med artikkelen. Monsen er filosof og det er filosofiske temaer hun tar opp her, ikke om dataspill gjør folk voldelige eller ikke. Hun har vel null kompetanse her. Noe man fint ser når hun snakker om dataspill fordi her blir teksten veldig svevende og klassisk filosofisk svada prat.
Men du har jo et godt poeng i din tekst, det blir bare så fryktelig malplassert som svar til det Monsen skriver om. Bare så det er sagt, jeg er helt enig med det du skriver. Jeg er også uenig om Monsens poeng og beskrivelse av fremmedgjøringen av samfunnet og evige angrep på sekulariseringen i dagens samfunnet. Hun glemmer at religiøse samfunn som har preget vår fortid var vold, brutalitet og sadisme vanlig og godkjent. Volden vi opplever i dagens samfunn er ingenting i forhold til før. Man kan bare lese Steven Pinker sin bok The better angels of our nature for å lese et argument for at tidsalderen vi lever i er den minst voldelige i menneskets historie. Løsningen på fremmedgjøringen som vi opplever i dagens samfunn som følge av kapitalismen og den industrielle revolusjonen er ikke å bringe Gud tilbake. Uansett hvor lite enig jeg er med Monsen må jeg si at dataspill som medium ER et godt eksempel på modernitets problematikken pågrunn av slike problemer som Uncanny valley, repetisjon, reglestyrt verden, ncper osv.
Nesten gang skal skrive et innlegg som svar på en kronikk eller mening, få noen til å lese ditt innlegg, helst noen som ikke kjenner deg så godt eller som kan noe om det samme området du skriver om, men har litt annen kunnskap slik at du kan få tilbakemelding om du treffer med poengene. Om du kjenner Faltin, send det til han eller noen annen som forsker på dataspill, som beveger seg i den akademiske sfæren som Monsen dessverre også er en del av. Da blir det minder sjans for at man ikke driter seg ut.
Spillpikene er bra blogg. Stå på!
Jeg skulle ønske du droppet det siste lange avsnittet, Dagon. Å komme med usaklige påstander om at man ikke kjenner de rette personene, og bruke nedlatende betegnelser som «drite seg ut» hører ikke hjemme i en seriøs diskusjon. Jeg ber om at du er mer varsom i fremtidige kommentarer. Til dere andre som leser dette: jeg beklager om slike kommentarer skaper en høyere terskel for å delta i diskusjoner her. Når jeg likevel velger å svare, så er det fordi kommentaren åpner for noen prinsipielle spørsmål:
1. Når et argument fremmes i et debattinnlegg (her: av Nina Karin Monsen), skal man da overse svakhetene ved fremstillingen av de mest sentrale eksemplene som benyttes for å understøtte argumentet? Nei. Nettopp ved å gå eksemplene nærmere i sømmene kan andre enklere se at argumentetet hviler på gyngende grunn.
2. Skal man ignorere istedenfor å konfrontere, når man gang på gang møter de samme i stor grad feilaktige oppfatningene om en sak? Jeg mener at feilaktige oppfatninger ikke må få stå uimotsagt, og aller minst i en riksdekkende avis. Det angår meg spesielt når det gjelder oppfatninger om et emne jeg kjenner såpass godt til som dataspill.
Så et litt mer direkte svar til deg, Dagon: Jeg har valgt å fokusere på Nina Karin Monsens fremstilling av dataspill, og det skulle være klinkende klart for enhver som leser overskrift og ingress i innlegget mitt. Hva Nina Karin Monsen ellers mener om vår tids mangel på religion etc, finner jeg mindre interessant og overlater til andre som er mer fascinerte.
Takker for de ellers positive ordene du har å si om bloggen vår, Dagon. Og prøv for all del å sende inn et innlegg eller en kronikk til Aftenposten selv.
Blæ, du har helt rett. Var ikke meningen å framstå som usaklig. Var ment som et råd men det kom bare feil ut, blei nedlatende. Jeg bruker også ordet drite seg ut over en lav sko i RL men det blir feil å bruke det her. Jeg beklager det. Det er en grunn til at jeg normalt aldri skriver på en diskusjon på nettet fordi jeg skriver alt for muntlig og slarvete. Jeg er alt for direkte og det funker sjeldent i en skriftlig diskusjon på nettet hvor man ikke kjenner hverandre. Håper jeg ikke har senket debatten her inne.
Din vinkling er såklart din egen, jeg bare måtte påpeke at jeg syntes den bommet. Monsen sier vel aldri noe om at dataspill skaper vold, at man blir voldelig osv, men bruker det mer som et vitne på tidsånden, derfor syntes jeg dine kommentar blei feil. Særlig siden jeg har problemer med å se at i hennes argumenter har dataspill som et sentral poeng eller at man blir voldelig av å spille. Monsen sa ganske klinkene klart i sin ingress og overskrift hva hun ville med innlegget sitt (fremmedgjøring og mangle på religiøsitet) og det samme gjorde du (man blir ikke voldelig av å spille/nyansert syn på dataspill) men ingen av dere snakker slik om samme sak, Dere er nesten ikke inne på samme tema. Det er litt dumt fordi jeg ville at Monsen skulle bli motsagt på sine argumenter. Nå kan man avfeie din kritikk med «at du ikke har forstått det».
Jeg reagerte selv på Monsens artikkel som du kanskje forsto men det var mer hvordan hun alltid må mase om det religiøse og at at hun dro inn dataspill som et eksempel på dette (et medium hun tydeligvis ikke har et forhold til). Jeg liker heller ikke selv dette evige feilslutningen om vold og spill og som spillforsker er jeg selv veldig lei av å forklare hva forskingen sier om akkurat vold og dataspill. Det burde ha synket inn nå. Så vi er helt på samme linje. Enig at man må si ifra men ting kan fort miste sin betydning om man sier det samme om og om igjen i alle diskusjoner uansett tema.
Jeg kommer nok ikke til å sende noen innlegg til Aftenposten Maren fordi som du kanskje har forstått så har jeg driti meg ut på skrive slike innlegg. Særlig når jeg til og med tramper i salaten på kommentar siden her med sleivete kommentarer på noe som var ment som en seriøs tilbakemelding.
Uansett, all ære til deg som skreiv innlegget, som sa ifra og spillpikene er en bra blogg, bra tiltak og god lesningen. Mitt innlegg var ikke ment som negativitet men mer som innspill og tips.
Takk for at du skrev dette svaret, og for at du beklaget tonen din. Det synes jeg viser god kutyme. La meg si det sånn at jeg aldri får noe trykket som ingen andre med kompetanse har sett over først. I dette tilfellet hadde innlegget ligget ute på spillpikene.no en dag allerede, jeg hadde fått mange gode tilbakemeldinger, og ble oppfordret til å sende inn til Aftenposten. Hvem vet, kanskje har jeg flere kontakter i den «sfæren» du nevnte, enn du aner 😉
Når det gjelder kommentarer, er en god huskeregel å vente litt før en trykker enter. Av og til holder det å ta seg en liten rusletur på gangen før en leser kommentaren sin om igjen. Du er velkommen til å kommentere her på bloggen ved en senere anledning!
P.S. Du har all rett til å mene det du gjør om et ideelt svar til Monsen. Jeg mener fortsatt at jeg har truffet målskiva, om enn på en litt annen måte enn du ønsker deg.
Nina Karin Monsen er ikke verdt å svare på – men kudos til deg for at du gjør det.
Heldigvis er hun representant for en raskt minkende rase av religiøse konservative dinosaurer som frykter et samfunn der folk er frie fra den klamme hånden til den tyranniske guden de tror på.
har en følelse av at NKM kompenserer for noe, slik som hun moraliserer for andre…
God artikkel som jeg er helt enig med. Jeg synes det er helt greit å «svare» på kun ett avsnitt av en kronikk når det fremkommer klart at det er det man gjør.
Jeg oppfatter at Nina Karin Monsens skriver at dataspill bidrar til fremmedgjøring og fremmedfølelse, ikke voldshandlinger direkte.
Generelt ser hun ut til å sparke i mange retninger uten å underbygge alle påstandene like godt.
Synes hennes beskrivelse av dataspill passer dårlig til spill som World of Warcraft der man faktisk kommuniserer og samarbeider med andre mennesker – og tilhører et fellesskap! Altså det motsatte av alt hun skriver.