Spillpikene

Akkurat når man tror at spill og voldsdebatten har realitetsorientert seg kommer en bekymret forsker med utsagn som trekker hele diskusjonen ti år tilbake i tid. Kan vi ikke ta ut batteriet fra denne debatten og sette den på en støvete hylle?

Frustrasjonen jeg føler hver gang det blåses nytt liv i debatten handler ikke om å stikke hodet i sanden for mulige negative effekter, men at debatten ser så lik ut (nesten) hver gang. På den ene siden en psykolog som sier at voldelige spill fører til voldelige handlinger/økt aggresjon, på den andre siden en spillforsker som problematiserer og tilbakeviser.

Denne gangen er det Ragnhild Bjørnebekk, forsker fra Psykologisk Institutt i Oslo, som dro i gang samme gamle visen når hun ble intervjuet i forbindelse med en paneldebatt om «spill og vold». Game 2.0 utstillingen har nemlig også diskusjoner og workshops, og forrige kveld stor vold på agendaen på KinoKino i Sandnes. Også i panelet var Faltin Karlsen; Norges fremste ekspert på feltet bl.a. honorert med «Trygg Bruk!» pris av Medietilsynet for sin formidlingsinnsats etter 22. juli, og jeg tviler ikke på at hans kritikk var både god og korrekt.

Nå er det fullt mulig at Ragnhild Bjørnebekks ståsted har blitt forvridd i mediedekningen og at mer nyansert syn kom fram i debatten. Men med utgangspunkt i hva hun uttalte seg om i intervjuet scorer hun fullt hus på «myter om vold og dataspill»-bingoen og legger opp til en debatt vi har sett så altfor mange ganger før. Den går noenlunde slik:

Psykolog: Vi må forholde oss mer kritisk til spill enn andre medier. Fordi spill er interaktive og identifikasjonen med avataren gjør effekten større.

Spillforsker: Hvordan man engasjerer seg i fortellinger og medieinnhold, uansett om det er i spill, film eller bøker, varierer stort fra person til person. Intervju med spillere har også vist at de forholder seg både emosjonelt og instrumentelt til avataren. Altså kan vi ha både ha medfølelse og identifikasjon og samtidig evne å se avatarens voldsbruk i spillet (f.eks gjennom kamp) som en spillmekanisk greie. Å identifisere seg med en karakter, betyr ikke at man har lyst å kopiere handlingene.

Psykolog: Spillene har blitt mer og mer realistiske, den økte realismen gjør at spillene har større påvirkningskraft enn tidligere.

Spillforsker: Det første spillet som havnet i debatt var «Death Race» et bilspill der man kjørte på fotgjengere. Den er i svart hvitt og er for mange i dag vanskelig å dekode fordi grafikken er så enkel. Også den gang ble den «livaktige» estetikken trukket fram.  Faktisk har vi en særdeles lang tradisjon i å framstille nye medier som stadig både mer realistiske og dermed farligere. Fra de første bokbrenningene, frykt for radiopirater til debatter på stortinget om vi skulle tillate farge TV. Går vi via «videovolden» på 80 tallet når VHS ble vanlig kommer vi etter hvert til dataspillene som det nye mediet som vi ser på som «farligst». Denne moralske panikken som oppstår i møte med nye medieteknologier, særlig med frykt for påvirkning på barn og unge, er så vanlig at det er et eget begrep for det; mediepanikk.

Psykolog: Det finnes en stor mengde forskning på spill og vold, og vi har metastudier som har bevist sammenhengen mellom spill og vold.

Spillforsker: Det stemmer at det er bevist sammenheng, altså korrelasjon, men det er ikke bevist kausalitet; Altså at spill fører til vold. Det er også store problemer med slike metastudier, for eksmpel bruker de ulike studiene  forskjellige parametere for vold (alt fra aggressive tanker, brainscans som viser aktivitet i områder knyttet til aggresjon, til tale og handling) så vi må se at metastudier av denne typen har store metodiske svakheter og begrensinger.

Psykolog: Spill fokuserer i stor grad på vold og skaper et aggressivt miljø og tankemønster. Dataspill er som voldssimulatorer som lærer spillere hvordan de skal være voldelig.

Spillforsker: Årsakene til vold er mange og kompliserte. Om man ønsker å lære hvordan man skal begå vold er spill en mulig kilde til kunnskap, på samme måte som filmer og bøker om vold. Om man ønsker å begå vold er man på et problematisk sted i utgangspunktet. Veldig få forholder seg til voldelig medieinnhold med ønske om å gjenskape det i virkeligheten, og det avgjørende momentet er ikke sjanger eller medietype, men hvilken intensjon spilleren/brukeren har. Om det er noe vi har lært av forskning på spill og læring der målet er å få spill til å fungere som læringssimulatorer, er at spillet i seg selv skaper ikke læring. Å si at spill er en læringssimulator, uansett om det er for vold eller for matte, er rett og slett en total overvurdering av spill som medium.

Debatten rundt spill og vold er på den ene siden preget av at det er en mediepanikk, på den andre siden at det er en vitenskapelig kontrovers. Det meste av forskningen som hevder at spilling fører til vold kommer fra psykologien med eksperiment og statistikk som metode. De fleste forskere som forholder seg kritisk til en slik kobling kommer fra spillforskningsfeltet som er orientert mot kvalitative metoder som dybdeintervju, innholdsanalyser og deltagende observasjon.

Slike metodiske og disiplinære forskjeller gjør det vanskelig å komme til enighet. Men det er ingen unnskyldning for hvorfor media og politikere søker opp og gir talerplass til folk som formidler tilbakevist forskning, som ikke tar inn over seg de framskrittene som er gjort på feltet de siste ti år. Mange av de ledende psykologene på dette feltet har (i alle fall delvis) tatt innover seg kritikken fra spillforskerne. I større grad tar studier hensyn til forskjell i sjanger, tar hensyn til situasjonen spillingen skjer i og går vekk fra universelle utsagn om spills påvirkning. Så hvorfor alltid et steg tilbake når debatten skal opp?

Spill og vold er på ingen måte ferdig-forsket eller ferdig-debbatert, men kan vi ikke slutte å ga tilbake til start hver gang vi tar den? Det er nok av spennende tema foran oss også; hvorfor er vi så redd for mediepåvirkning? Hvilken rolle skal voldsspill ha i samfunnet? Hvilke former for medievold har vi i dag? Hvordan kan vi få til en mer effektiv aldersmerking av spill? Hvordan kan vi utstyre foreldre med kunnskap om hvilke spill som kan gi gode spillopplevelser for både barna og dem selv? Hvordan kan vi stimulere spillbransjen til å variere mer i stil og uttrykk? Og bør vi gjøre alle disse tingene? Hvem skal gjøre dem? Osv osv…

Sånn avslutningsvis må jeg kanskje stikke fingeren i jorden og innrømme at kanskje er det ikke bare dumt at denne debatten går på repeat. Det kommer jo av og til noe nytt også. Bjørnebekk avslutter med å si at jenter er mer utsatt for påvirkning fordi de er i praksis «dobbelt avvikende»; «Grunnen er at jenter som spiller, er mer avvikende fra andre jenter. Og de er mer avvikende fra gutter som spiller.»

Det perspektivet satt ikke bare debatten om spill og vold tilbake ca 10 år, men også kvinnekampen et halvt århundre.

Edit: I utrøttelig kamp mot skriveleifer