Et av de overordnede spørsmålene i Restart revolusjon-kategorien hos spillpikene er om spill kan være samfunnskritiske. Vi kommer til å presentere en rekke spill som forsøker å være det. Første spill ut er ferske PING – Poverty is Not a Game.
PING er et dataspill om fattigdom, for bruk i skolen. Det ble lansert 20. oktober, og er laget med støtte fra diverse europeiske fond og stiftelser, men også i samarbeid med organisasjoner for fattigdomsbekjempelse. I en presentasjonsvideo som er tilgjengelig på spillets hjemmeside hevder spillskaper Jane McGonigal følgende: «Gaming is an appropriate tool for 21th century learning about key societal issues such as poverty.»
Tanken er ikke dum – dataspill er hipt, ungene kjenner det fra før, og det er lystbetont. Det motsatte av en gjennomsnittlig skoletime, antakelig. PING faller innunder kategorien «serious games«, som brukes om spill som ikke primært er ute etter å underholde. Slik som lærespill.
Nysgjerrighet, optimisme, og kreativitet i møte med utfordringer i spill er de nøklene McGonigal trekker frem som skal vekke spilleren til å tilegne seg kunnskap. I PING styrer man enten en jente eller en gutt, som er fattige begge to og har hver sin unike livshistorie. Begge to mister de sin nærmeste omsorgsperson og må klare seg selv. Spillerne får gjennom dem oppleve hvordan jenta eller guttens liv som fattig fortoner seg videre, og hvilke utfordringer det bærer med seg. PING er altså historiedrevet og orientert om karakterene, og forøvrig er det i 3D og i tredjepersonsperspektiv.
De fleste vil nok, tror jeg, synes det er mer rystende å måtte takle fattigdommens utfordringer, i en spillverden som likner vår egen, enn å ta inn over seg abstrakte setninger som disse :
In 2005, 1.4 billion people lived on US$1.25 or less a day. 10 million die every year of hunger and hunger-related diseases. Rising food prices may push 100 million people deeper into poverty. But fewer children below five are undernourished – from 33% in 1990 to 26% in 2006.
(fra monitoren over FNs 8 millenniumsmål).
Foreløpig samler jeg på spillopplevelser fra spill med samfunnskritiske og samfunnsengasjerte agendaer, og venter med å dele mine endelige vurderinger på bloggen. Jeg unner meg bloggerluksusen en vanlig journalist ofte ikke kan unne seg, nemlig tid. Lurer du på hva jeg tenker får du altså vente å se.
Men hva med å prøve spillet selv i mellomtiden? PING er gratis og kan spilles direkte i nettleseren her (krever Unity Web Player). Det er tilgjengelig på engelsk, fransk og nederlandsk.
Jeg liker tittelen – fattigdom er ikke et spill. Det undergraver på et vis hensikten med spillet, samtidig som det understreker det.
En kort video om spillet lagt ut av den belgiske teknologifestivalen E-dinges (også et fantastisk navn):
Jeg må si at jeg får litt fnatt av kategorien «serious games» og «samfunnskritiske spill» til forskjell fra underholdningsorienterte sådanne. Skillet er nemlig ikke, og bør ikke være, absolutt. Jeg mener at GTA-spillene i høy grad må kunne leses som samfunnskritiske satirer, med evne til å berøre spilleren gjennom presentasjon av etiske dilemmaer. Radiokanalene i San Andreas er karikaturer på vestlig kommersialisme og forstokket konsumidentitet.
Jeg får alltid en vemmen smak i munnen når kunsten fungerer oppdragersk, i allefall når den har det som rendyrket mål. Moralisering og politisering av dataspill tror jeg resulterer i en egen spillsfære hvor det prekes til en allerede enig meninghet, slik samtidskunstens museer nå utelukkende apellerer til en kulturell elite som på forhånd ser fram til å bli opplyst og provosert.
Hei Lill. Kommentaren din ga meg noe å tenke på. Jeg synes heller ikke det bør være forbeholdt «serious games» å være samfunnskritiske. Men jeg synes ikke det i seg selv er en grunn til at man ikke kan ha en slik kategori. Det ene utelukker ikke det andre.
Nå er jeg som regel forsiktig med å sammenligne dataspill for mye med kunst, og jeg tror grunnen til det er at det så lett misforstås. Det jeg egentlig har lyst til å formidle er at noen dataspill KAN være eller leses som kunst. Jeg er nok i motsetning til deg positiv til innslag av politisk og til dels moralsk kunst, og innslag av politiske og moralske dataspill. Men når det er sagt, kunsten/spillet lykkes ikke når den forsøker å si meg EN ting og en ting alene: at budskapet er det eneste rette. Det skal utfordre meg, kan godt ryste meg, men anerkjenne at jeg er et reflekterende individ. Og slik utfordring kan gjerne komme på uventede steder, som f.eks. i GTA: San Andreas.
Jeg fikk ikke spillet til å virke, men jeg tenkte på Haiti-spillet med en gang jeg så denne tittelen.
http://ayiti.newzcrew.org/globalkids/
Vet ikke om dere har skrevet om dette før?
Hei Marielle. Nei, vi har ikke skrevet om dette spillet før. Takk for tipset 🙂
Hmm… Hederlig innsats her. Men de gjør noen klassiske nygebynnerfeil. De forteller historien *rundt* spillet, ikke *i* spillet. Jeg veit ikke hvordan, men jeg gikk glipp av introen da jeg prøvde spillet, så jeg aner ikke hvorfor jeg er i denne dyre byen med så lite penger i lomma. Hvorfor drar jeg ikke til et rimeligere sted? Hvorfor har jeg ikkenoe sted å bo? Osv. Dessuten så må du bruke masse tid på å jogge rundt. Dette spillet kunne godt vært implementert som «Jones in the fast lane».
Når det gjelder moral i spill så har man stort sett to muligheter:
1. Lage ett spill rundt moralen, og de eneste som spiller det er elever som får tid på skolen av læreren.
2. Lage et spill, og la moralen komme etterhvert. Da kan man få frivillige til å spille det, men moralen blir nødvendigvis subtil. Og en subtil moral kan nok fort bli oversett av publikum.