Det finnes en del folk som foretrekker å være tilskuer til dataspill. Mer presist vil de heller kikke noen over skulderen, enn å trykke på tastene selv. Disse kalles vanligvis ikke for gamere, men kan vi tenke oss at de er en slags gamere i alle fall? Er det uforenelig med hva vi tenker oss at spill er, hva som er spillsjela? Skal vi bare kalle dem kikkere og baksetesjåfører?
Prøv tilskuerrollen selv. Her er Super Mario Bros for NES på under 5 minutter:
Og her er kammer nummer 19 i Portal:
At spill kan ha stor verdi også for de som bare ser på er jeg helt overbevist om, og har opplevd i praksis mange ganger her hjemme i stuen. Men at opplevelsen blir en ganske annen, og at spillet da skifter karakter er klart. Interaksjonen blir mye mindre direkte, men forsvinner ikke nødvendigvis helt om man sitter sammen med noen som kjenner som spiller. For meg er det å se på helt klart også en form for «gaming».
Her i gården er i hvert fall spill som har et filmatisk preg som er mest populære for tilskuere. Men også spill der flere aktivt kan delta ved å komme med forslag selv om de ikke har en håndkontroll er populære.
Metal Gear Solid 4 er naturlig nok godt tilskuermateriale, men også for eksempel Professor Layton-spillene.
Som en liten sidekommentar tror jeg ikke videoer av spill er på langt nær det samme som å overvære noen andre spille live. Det er et helt annet dyr.
Jeg er veldig glad for at du sier det siste der, for jeg er helt enig! Å si at å se de videoene jeg linker til er å prøve ut tilskuerrollen, er jo en grov overdrivelse. Så ja, jeg overdrev. Å oppleve spilling/sidespilling/tilskuerspilling kan jo ikke erstattes, det er dypt forankret i en kontekst, kommunikasjon med spilleren, belysning, osvosv.
Interessant det du sier om at du synes det er en form for gaming, og at det er en grad av interaksjon som foregår. Jeg er også litt opptatt av selve opplevelsen av kulturuttrykket, f.eks. ved å være en spilltilskuer lærer en jo ofte sjargongen, spillmekanikken, rytmen i spilling og pauser fra spillet, den fysiske opplevelsen av å sitte stille, glede/sinne osv.
jeg er nok enig med deg Tormod, i at det er en form for gaming. Jeg føler i hvertfall at jeg gamer når jeg ser på. Vanligvis er jeg veldig glad i å spille selv, men noen typer spill liker jeg best å se på. Men jeg er jo ikke en passiv tilskuer, jeg følger med, hjelper (eller forstyrrer;)og blander meg generelt i det spilleren gjør. Til forskjell fra å se en film har jeg jo muligheten til å snakke med den som spiller og på den måten påvirke det som skjer. Men så er jo jeg en gamer i utgangspunktet, så kanskje det er forskjellig for dem som ikke spiller noe særlig selv?
Min erfaring er at tilskuere som ikke er spillinteresserte veldig fort blir det. Som f.eks mor mi, på salige Commodore 64. Etter å ha ropt og hoiet i bakgrunnen når vi satt og spilte Wizard of Wor i noen dager, så overtok hun spaken selv og gjorde sitt beste for å slå sønnenes highscores.
Et av verdens beste spill, Ico, opplevde jeg selv som tilskuer. Jeg vil i høyeste grad si at jeg var med på å spille det. Kontrollene i Ico er stort sett enkle, det er littegrann timing involvert, men også mye tenking angående f.eks rekkefølge av handlinger. Og sistnevnte var vi to som samarbeidet om å tenke ut.
Selv i spill som er mer reakjsonsbaserte så er publikum en deltager. I alle fall om målet med å spille først og fremst er å ha det gøy. Fordi publikums følelsesmessige reaksjoner bygger opp under opplevelsen til den som sitter og spiller.
Tror jeg.
Jeg tror nok også at tilskuer-spillerne ofte går over i spiller-spillere. Men jeg tror det kommer an på spillet også. Personlig synes jeg spill som Bioshock er uhyggelig spennende, men har problemer med å takle uhyggen når jeg selv har kontrollen i hånda. Kan jeg sitte ved noens skulder og heie, så er det akkurat tålelig skummelt.