Spillpikene

Det har blitt rimelig forslitt å påpeke at spill lages av og for hvite, heterofile menn, men mengden hvite, heterofile menn i spillene som ble vist frem på årets E3 sier jo en del om hvor utrolig sakte dette endrer seg. Ymse fortellinger om hva kvinner har opplevd på E3 er heller ikke særlig oppløftende lesning. Hvordan opplevde så jeg, biologisk kvinne, spillmessen?

Jeg leste artikkelen The Creepy side of E3 om igjen før jeg reiste nedover, bare for å ha den i bakhodet mens jeg var i L. A. Opplevde jeg noe lignende selv? Det er jeg faktisk usikker på. Mulig jeg hørte en kommentar fra en sikkerhetsvakt mht. bekledningen min (miniskjørt og løs t-skjorte), men var det bare innbildning, eller hørte jeg riktig? Var det virkelig meg han snakket til? Hva burde jeg egentlig føle om dette? Jeg endte opp med å la det passere.

Eneste andre kommentar på utseendet mitt kom fra en ung mann som smilte oppriktig og kommenterte “I like your hair”. Det er jo alltid stas å høre (med mindre du ikke har hår). Nå skal det sies at jeg hang mest med folk jeg kjente eller kjente litt til – fra Norge. Det jeg hadde av interaksjon med fremmede var rimelig normalt og innimellom hyggelig, til og med.

Men vent..

Det var imidlertid noe som gjorde meg litt ubekvem; de såkalte booth babes-ene (bodberter?). Dette er damer som er hyret inn for å promotere noe i egenskap av å være konvensjonelt pene – iført sexy klær, vonde sko og hvite smil. På en måte hadde jeg ikke forventet at de fortsatt var der, på en annen side var det ikke så veldig mange av dem. En venn med mer E3-fartstid kunne fortelle om langt villere tilstander i tidligere år, av sorten: “har jeg forvillet meg inn på en ‘adult entertainment’-messe, eller er dette faktisk E3?”. Booth babe-tradisjonen har fått mye kritikk opp igjennom, og flere messer har endt opp med å legge ned forbud, bl.a. PAX East. Dette gjorde også E3 i 2006, men forbudet varte kun frem til 2009.

Jeg merket meg at booth babes var mest utbredt på stands for headset-produsenter, og på områdene til svært stereotypt maskuline spill (krig og bil!). Jeg så riktignok noen få booth boys også, men disse var godt påkledt – f. eks. i realistisk soldatkostyme, fordi de promoterte et krigsspill. Hvis en kvinne skal gjøre dette er det automatisk “sexy soldat” som gjelder – i likhet med hvordan det mest overraskende kan komme i en sexy variant når det skal lages halloween-kostyme til damer.

Stine, den irriterende feministen

Jeg ville gjerne prate med dem, men booth babes virker så utilnærmbare i sin glatte imøtekommenhet. De har et oppdrag om å selge noe, og det er det du får. De var forståelig nok ikke så interesserte i å kaste bort tid på meg. Det stod nok ikke i arbeidsbeskrivelsen. Jeg var veldig usikker på hvordan jeg skulle åpne samtalen uten å gi fra meg “jeg er en sur feminist som skal få deg til å fortelle om hvorfor du velger å la menn objektivisere deg på grunn av din vonde barndom”-vibber. Det var ikke det jeg ville. Jeg ville bare høre litt om hvordan det oppleves å stå der og være til pynt. Hvordan ser publikum på dem?

Etter noen mislykkede forsøk greide jeg å få til en slags samtale med en av dem. Åpning: “oi, de skoene må være kjipe å gå rundt med i timevis!”. Jeg var innenfor! Hun kunne bekrefte at ja, det var hardt arbeid. «Hvordan behandler folk dere her på messen?», spurte jeg  “some hit on you, some just ignore you – you get all kinds.” kunne hun fortelle. Hun fortalte at hun fikk slike oppdrag gjennom et PR/modellbyrå, hvor man ble plukket ut til auditions og endte opp med jobben hvis man var heldig.

Så kort ble praten før hun gikk over til å selge inn det hun var hyret til å selge – til meg. Jeg fikk til og med tilbud om å ta bilde sammen med henne som skulle legges ut på instagram (jeg kunne vinne premie). Jeg takket høflig nei og gikk videre.

Selvsagt kunne jeg tenkt meg å ha gått litt mer i dybden, men samtidig innser jeg jo at hun gjør jobben sin. Alle gjør det. De er profesjonelle promotører som bruker utseendet sitt som markedsføringsverktøy. Jeg hadde jo ikke satt pris på om noen kom til min jobb og brukte tiden min til å grave og spørre om helt andre ting.

På vei ut?

Hvorfor finnes booth babes fortsatt, til tross for all kritikk og motvilje? Det finnes nok fortsatt en forventning om et mannlig publikum, og at dette publikumet vil ha dette her. Ut i fra det jeg så kan det nok stemme for enkelte, men dette er en slags form for avleggs maskulinitet som er litt eksotisk for meg. Sånt må man nesten på gatebiltreff i Norge for å finne. Jeg har inntrykk av at de fleste av mine mannlige venner ville funnet dette like ubekvemt og rart som jeg gjør. Det hadde jeg i grunn gjort hvis det var lettkledde, veldreide menn som stod på utstilling også. Det er glatt, falskt og nesten litt fornærmende. Er det dette dere tror jeg vil ha?

Og damene selv? Jeg skjønner godt at de griper sjansen til å få en betalt gig. A girl’s gotta eat – også de som er tynne og pene. Men det spørs hvor lenge det finnes et marked for dem i en spillbransje i sakte, men sikker endring.

Eller, tror du jeg spår helt feil?

Til opplysning: Stine fikk dekket utgifter til tur og opphold av Microsoft.