Spillpikene

Vårens semester er snurret igang, pensum kjøpes inn og studieplaner legges. Burde de neste studiepoengene du avlegger handle om dataspill?

For noen framstår ideen om studiepoeng i dataspill som bortkastet studietid. For mange fler framstår den nok bare som for god til å være sann; er det virkelig mulig  spille seg til studiepoeng?

Vi har en tendens til å plassere gaming som et motstykke til produktivitet, jobb og læring, og frykten for dataspillenes effekt er fremdeles en gjenganger i offentlig ordskifte. Da kan det bli vanskelig å se hvilken nytte noen studiepoeng om dataspill skulle ha, og det er lett å gå i fellen der man tror at et slikt studieløp ville bare være for moro skyld.

Heldigvis kommer Spillpikene til unnsetning.

Rundt semesterstart får jeg vanligvis et par eposter fra studenter som lurer på om de burde inkorporere sin interesse for dataspill i studiene. Det skorter ikke på lyst eller motivasjon, så de gjeldende spørsmålene handler om nytteverdien: er det vits i å studere dataspill? kan jeg få jobb med studiepoeng i dataspill? hva burde jeg studere?

For å svare på disse tre spørsmålene har jeg tre bloggposter linet opp: en om hvordan og hvorfor studiepoeng bør brukes på dataspill, en om yrkesmuligheter og en om mulige studentprosjekt.

Og vi begynner like greit med 5 grunner til at du burde studere dataspill:

1. Å studere spill er å forstå samtiden

Digitale spill har for lengst tatt steget ut av det beryktede “gutterommet” og er nå både politikk og kultur (se  f.eks. Stortingsmeldingen om Dataspill fra 2007). Videre er utbredelsen stor og fremdeles økende; rundt 500 millioner mennesker gamer minst en time pr dag i snitt og Angry Birds har blitt lastet ned 1 milliard ganger. Teknologi og metoder som utvikles for spill plukkes opp av andre aktører og brukes langt utenfor spillverdenen (f.eks. gjennom Gamification). Begrep som “Ludic Century”, “Ludic Age” og “Ludification of Culture” slenges rundt og alle peker mot det samme: digitale spill er et definerende trekk ved vår samtid.

2. Studer dataspill for å spille dataspill

Første bud til alle spillforskere og -studenter er at skal man studere spill må man spille spill. Det betyr ikke at du må ha 5000 timer logget i Modern Warfare for å ha en mening om noe, men at det å spille spill er sentralt for forståelsen av spill. Når man studerer spill forholder man seg også til spill på en annen måte: Det er et studieobjekt som skal analyseres og således har et blikk mot mekanikker, design og interaksjon -heller enn å “bare” spille i vei. Men uansett metode og blikk som brukes når spill studeres, at de må spilles kommer ingen unna. Og det er et solid argument i seg selv.

3. Studer dataspill fordi lidenskap = læring

Studier er en gyllen anledning til å fordype seg i noe man bryr seg om fra før, ikke bare fordi det er gøy men fordi det er en bra måte å lære på. Dersom du har studert noe fordi det genuint interesserer deg er sjansen større for at a) at du kommer til å huske kunnskapen etter at eksamen er avlagt, b) at du opparbeider deg kritisk forståelse av temaet og kan jobbe med det selvstendig og c) at du vil kunne ta inn mer komplisert informasjon (jmf. interessebasert læring). Selv opplever jeg hvordan det å drive forskning på hobbiene mine ikke bare er motiverende, det er også svært givende å få nye perspektiver og innsikter i noe som opptar meg i det daglige.

4. Studer dataspill fordi du er ekspert på spill

For noen er en kombinasjon av lidenskap og vitenskap dårlig form. Vi har en forventning om at i forskning (og dermed også studier) vil distanse til studieobjektet gi et bedre grunnlag for en riktig analyse. Tanken er at  distansen gjør det lettere å være objektiv, siden man da ikke har noen personlige agendaer eller kjepphester å fremme. I enkelte tilfeller vil nok en slik distanse være nøkkelen til god forskning, men det er ingenting som tyder på at spill er et slikt tilfelle.

De største blunderne innen spillforskning har blitt gjort av folk som ikke spiller selv, og som har tilnærmet seg feltet uten kunnskap nok til å nyansere. Da får man forskning som ikke klarer å skille mellom aggresjon og engasjement, som sier at det ikke er vesensforskjell mellom Call of Duty og Pacman.

En annen side av dette med ekspertise er at problemstillingene som undersøkes ikke akkurat er ukjente for gamere. Spillforskning handler ofte om å kunne gå i dybden på gjengangere som hva er forskjellen på casual og hardcore? Hvilken effekt har achievements? Er det forskjell på hvordan jenter og gutter spiller spill? Kan spill være kunst? etc. Det at du har kjennskap til slike problemstillinger fra spillforum og -blogger er først og fremst en styrke, og vi må ikke overse hvor mye kunnskap som egentlig trengs for å kunne forstå og delta i disse debattene. Kunnskap som vil ta andre studenter og forskere (av ikke-gamer varianten) lang tid å opparbeide seg.

At man som gamer som studerer spill må gjøre endel metodiske valg og hensyn i analysen er en annen sak.

5. Mulighetene er der!

Stadig flere høyskoler og universitet tilbyr utdannelser direkte rettet mot spill, så det første en bør gjøre er å finlese studiehåndboken (også kjent som “bruke søkefunksjonen i digitalversjonen»). Samtidig er det ikke slik at man trenger å ta en hel utdannelse om spill bare fordi man ønsker å bruke spillekspertisen i studiene. De fleste vil ha mulighet til å velge spill som tema på semesteroppgaver, som prosjekttema eller kanskje som fokus for en masteroppgave. Det fine med forskningsfeltet Spillstudier er at det er tverrfaglig, med bidrag fra en rekke disipliner fra medievitenskap til medisin. I post 3 i denne serien vil jeg gi noen eksempler på ulike problemstillinger/tema for studentprosjekt med utgangspunkt i ulike disipliner.

Neste post i serien kommer torsdag 07.02 og handler om mulige karrierer for dem med studiepoeng i dataspill.