Spillpikene

Jeg har forsømt min plikt om å formidle mastergradsoppgaven min her på Spillpikene.no lenge nok. Nå er oppgaven levert og godkjent, jeg har fått stempel som dugelig master i medievitenskap, og jeg har endelig tenkt å presentere et passe tunglest sammendrag. Tittelen på oppgaven: «Skjulte spillere? En studie av kvinner som spiller dataspill».

Introduksjonsvis må jeg si at jeg hadde aldri skrevet denne oppgaven hvis jeg ikke hadde spilt dataspill siden før jeg kan huske. Og jeg hadde heller ikke skrevet oppgaven hvis ikke en venninne hadde sagt noe a la: Nei, jeg er ingen gamer. Men apropos spill så skal jeg aldri kvitte meg med den gamle Nintendoen med Super Mario, naboen min og jeg brukte hele dagen i forigårs på å runde det. Hvem er det som er gamere da, tenkte jeg.

Så jeg startet med å undre meg over hva det betyr for ens identitet å spille spill. Og hvordan er det å spille for kvinner, tenkte jeg, på bakgrunn av at spill lenge har vært en guttegreie, i tillegg til at det er litt «sært» å være en voksen spiller? Så endte jeg opp med å skrive en oppgave om kvinner som spiller dataspill. Og med dataspill mener jeg alle digitale spill, både for pc, tv og håndholdt. På mange måter kunne man si at jeg selv kunne vært studieobjektet. Det krever jo en viss ekstra distanse til arbeidet, kan man si. Men det er også avgjørende for engasjementet en har for emnet.

Å spørre og å synliggjøre

I min mastergradsoppgave har jeg undersøkt, for å si det kort og enkelt: hvordan er det å være en kvinne som spiller dataspill? Spørsmålet kommer på bakgrunn av forskning som har vist at mange forbinder dataspill med menn og gutter, dernest at det hittil er gjort lite forskning på bruk av spill blant voksne. Jo Bryce og Jason Rutter gjør oppmerksom på at at kvinnelige spillere er synlige på statistikkene, men ikke i like stor grad i offentlige spillerom som store datatreff, spillbutikker, spillforum osv. Et motiv for oppgaven er synliggjøring av kvinnelige spillere. Som kvinnelig spiller selv har jeg opplevd det som påfallende at andre kvinner jeg har møtt har underdrevet at de spiller dataspill.

Jeg har villet undersøke diskurser om spill hos kvinnelige spillere, og konstruksjoner av kjønn og identitet her. Hvordan kategoriseres spillere og ikke-spillere, hvordan kategoriserer kvinnene seg selv? Hvordan betegner de spillopplevelsen? Kan en se at dataspill oppfattes som en kjønnet aktivitet? Jeg har valgt en diskursteoretisk tilnærming til disse forskningsspørsmålene,  basert på Ernesto Laclau og Chantal Mouffes arbeider (en kjapp innføring i diskursanalyse kan du finne i det leservennlige Kvinnekongens kurs på nett). Jeg har også hentet inspirasjon fra teoretiske perspektiver hos bl.a. Hilde Corneliussen, Torill Moi og Brian Sutton-Smith.

Hvem snakket jeg med?

Datamaterialet for analysen er hentet inn via kvalitative intervju med syv kvinner i alderen 22 til 61 år, som spiller dataspill. Intervjupersonene er rekruttert via et nettforum, og via snøballmetoden i eget nettverk. Utvalget er ikke representativt, og funnene i oppgaven kan derfor ikke generaliseres, de må sees som illustrerende eksempler. I utvalget var det kvinner som både var  ”usynlige” for offentlige spillmiljø, og ”synlige” for eksempel ved deltakelse på datatreff som The Gathering.  I fremstillingen av det kvalitative forskningsintervju som metode støtter jeg meg til Barbara Gentikow og Steinar Kvale.

Tre grupper spillere, og en barnediskurs

Analysen av materialet er emnesentrert, og utført med diskursanalytiske verktøy hentet fra Laclau og Mouffe.  Jeg grupperte intervjupersonene etter måte å identifisere seg på som spillere, og kalte gruppene henholdsvis ”spiller bare i blant”, ”unntak blant spillere”, og ”alternativkultur-interessert”. Navnene skulle være relativt selvforklarende. «Spiller bare i blant» identifiserte seg i svært liten grad med aktiviteten, og syntes i grunnen det var bortkastet for sin egen del, rent tidsfordriv. «Unntak blant spillere» så på seg selv som som et unntak, mest på bakgrunn av å være voksen og av hunkjønn. De «alternativkultur-interesserte» så spilling som del av en større interesse for alternativkultur, som inkluderte både rollespill, fantasylitteratur, gjerne alternativ klesstil, osv. Spillingen ble en del av en større identitetspakke, kan man kanskje si.

Spill ble gjerne sammenlignet med underholdningsmedier som film og bøker. En barnediskurs var sterkt innflytelsesrik, og flere uttalte at å spille dreier seg om å ”bevare barnet i seg”. I forhold til spillehandlingen mente jeg å se at tradisjonelle kjønnsdiskurser ble utfordret. En mor kunne for eksempel godt være selvfokusert og kose seg med spill når barna hadde lagt seg, selv om hun var selvoppofrende og relativt huslig når de var våkne.

Hardcore gamer

Jeg argumenterer for at  en hardcore gamer-posisjon virker kategoriserende for de kvinnelige spillerne i utvalget, i varierende grad. ”Hardcore gamer” ble definert som mannlig, noe som representerer et maskulint hegemoni i materialet.  Et annet viktig punkt var at ”hardcore gamer” ble forbundet med sterk konkurranseorientering, og gjerne førstepersons skytespill.

Kvinnene i gruppen jeg har kalt ”alternativkultur-interessert”, som også hadde sterke bånd til spillmiljøer, definerte seg minst ut i fra en ”hardcore gamer”-stereotype. Forekomst av ”synlige” kvinnelige spillere kunne også se ut til å svekke definisjonsmakten til denne stereotypen.

Om muligheten for å innta identiteter

I følge diskursteorien er hegemoniske diskurser undertrykkende, og sperrer for muligheter for å innta forskjellige identiteter. Datt du av? En måte å si det på er at språket definerer hvordan vi ser på oss selv, og hvordan vi definerer identiteter. Men altså, konkurrerende diskurser er mer ideelt. En måte å destabilisere hegemoniske diskurser er å vise at ting som man tar som selvfølgeligheter, faktisk kan formuleres annerledes. For eksempel ved en diskursanalyse, slik jeg har gjort i oppgaven.

At jeg og tre medstudiner opprettet Spillpikene.no kan på et vis sees som en forlengelse av mitt prosjekt i mastergradsoppgaven. Spillpikene.no er likevel også et helt selvstendig prosjekt fra oss fire sin side, som vi definerer underveis. Men det sier jo på en måte selv at vi er ute etter å utfordre stereotyper. Og bare ved det å vise at vi finnes, mener jeg vi er med på å nyansere stereotypiske bilder av spillere.

Fortsatt mye spennende å undersøke

Avslutningsvis i oppgaven foreslår jeg at det fortsatt er mye ugjort på forskningsområdet voksne og dataspill, og en naturlig fortsettelse på prosjektet ville være å undersøke både kvinner og menn som spiller dataspill. Ja, det er jo ikke gitt at mannlige spillere synes det er helt uproblematisk å identifisere seg som spiller heller. Hva slags oppfatninger om mannlige spillere har de, for eksempel?

Jeg kan også tenke meg å undersøke emnet med et annet teoretisk perspektiv, og å undersøke kjønnsidentitet i spill, og spill i et større mediebruksperspektiv. Det må nevnes at det finnes relaterte studier i Skandinavia, nærmere bestemt Enevold og Hagstrøms den pågående studien Gaming moms i Sverige. Det blir spennende å lese. Dessuten gleder jeg meg til avhandlingen til Silje Hole Hommedal ved UiB blir ferdig, hun skriver om oppfatninger om dataspill, foreløpig ser det ut til at hun tar for seg unge.

UiB publiserer masteroppgaver elektronisk på BORA, og jeg min er akkurat blitt tilgjengeliggjort der. Til deg som er så interessert at du har lest helt hit, anbefaler jeg spesielt å ta en kikk på litteraturlista i oppgaven, der er det mye spennende.