Spillpikene

Fra alle oss, til alle dere! Her er noen godbiter som du enten kan pakke inn under treet, eller kose deg med i jula selv. Enjoy.

Kristina:

2018 har vært et år med mange kule opplevelser i spill og bøker så her kommer det en god håndfull tips fra meg! Som julegave vil jeg starte med å anbefale spillet Mutant Year Zero: Road to Eden. Spillet er et turn-based strategispill med rollespill- og snike-elementer. Jeg kan ikke fordra stealth i spill, men det fungerer så bra i Mutant. Tror det er turnbased-delen som gjør det. Spillet har fått veldig gode anmeldelser og er en fryd for øyet med sin interessante post-apokalyptiske stil. Et annet koseligere spill jeg vil anbefale som gave er Pokémon: Let’s Go, Eevee/Pikachu! Jeg var skeptisk før det kom ut og trodde ikke jeg ville gidde å spille det, jeg trodde det ble for teit og enkelt. Så viser det seg å være en helt fantastisk remake av Red/Green/Blue/Yellow. Spillet er så koselig og det er virkelig gøy å kunne se hvilken Pokémon som er i nærheten før du begir deg ut på jakten. Det er irriterende vanskelig å kaste Pokéballer (mye enklere med Pokéball-kontrolleren som koster mange penger) og jeg finner aldri bær som kan gjøre det enklere, men jeg har klart å få tak i alle Pokémon jeg har ønsket.

Av bøker så vil jeg anbefale «The Actors Life: A Survival Guide» av Jenna Fischer, for dem som er interessert i underholdningsbransjen og hvor hardt det er å slå gjennom. Jeg fant mange likheter til livet som spillutvikler. I samme tematiske gate i underholdningsbransjen vil jeg også anbefale «How to American: An Immigrant’s Guide to Disappoint Your Parents» av Jimmy O. Yang. Her får man også perspektivet rundt immigrasjon og «the american dream». Til slutt vil jeg anbefale bokserien «Dungeon Born» av Dakota Krout. Jeg synes bøkene har et interessant vri hvor det blant annet fortelles fra perspektivet til en dungeon! Den forteller om strategien rundt sitt romdesign og utvikling av mobs, spells og feller. Satt i en gjenkjennelig, men kul fantasy-verden.

Kristine Ø:

Mitt spillår 2018 har vært preget av japanske spill i visual novel-sjangeren, særlig otomespill, historiedrevne spill med kvinnelige spillere som hovedmålgruppe. Min julegave til meg selv i år kjøpte jeg derfor med fra høstens Japan-tur: Piofiore no Banshou og Collar x Malice Unlimited. Siden begge spillene kun er på japansk kommer jeg definitivt ikke igjennom i løpet av juleferien, men regner med å spille disse langt ut i 2019.

Mine julegavetips blir dermed tre spill som passer utmerket som introduksjoner til sjangeren (alle tilgjengelig på engelsk):

Hakuouki: Kyoto Winds og Hakuouki: Edo Blossoms:
Satt i en av de mest interessante periodene i japansk historie, byr Hakuoki-serien også på samurairomantikk og en passe dose fantasy. Karakterkunst hovedsakelig av den eminente Kazuki Yone. Anbefales!

Collar x Malice: Glimrende politithriller med fantastisk konseptkunst, et glimrende lydspor, og en tematikk som dessverre er skremmende aktuell. Tøffere og mer troverdig protagonist enn man ofte finner i sjangeren. Om mange spill havner under juletreet, anbefales det å spare denne til påskekrim.

Code: Realize – Guardian of Rebirth: Gjennomført steampunkeventyr med kjente litteraturkarakterer som Victor Frankenstein, Arsene Lupin, Abraham van Helsing, grev Saint-Germain og Impey Barbicane i hovedrollene.

Maren:

Jeg nøyer meg med to ganske forskjellige boktips i år, siden dette året har vært preget av mammapermisjon med lite spilletid. PIT av Ole-Petter Arneberg er kanskje dataspillenes beat-bok på norsk? Jeg tenkte i alle fall en del på både Charles Bukowskis og Ingvar Ambjørnsens bøker, og på Stig Sæterbakken som lærer, og dessuten på sinna, unge, anonyme menn på Twitter. Boka er ikke for alle, særlig siden den er såpass full av referanser til den ganske lukkede dataspillsfæren (let’s face it, den er ikke så åpen). Og attpåtil refererer boka i hytt og pine til smale deler av litteraturverdenen, men så lenge du ikke har fått panikk hittil av noe av det jeg har skrevet kan du få deg en interessant leseropplevelse. Jeg satt igjen med en følelse av provokasjon, og selv om jeg ikke helt har blitt enig med meg selv ennå om hva det betyr i dette tilfellet så har den fått meg til å tenke en del.

Det er også gode grunner til å få med seg Alle kan spille av Martin Bergesen, særlig om du går med tanker om å introdusere en venn eller kjæreste for dataspill. Bergesen har et lite grunnkurs du kan lære bort, og sjansen er også stor for at du plukker opp en del gode spilltips selv også i det som har konturene til en spillkanon (jeg tviler på at du har spilt alle han nevner). Sånn sett er Bergesens bok helt i andre enden av skalaen i forhold til PIT, mer åpen invitasjon inn i spillverdenen enn Bergesens får du ikke.

Stine:

De fleste har sikkert fått med seg at brettspill har tatt «litt» av i popularitet, og at flere av Spillpikene har latt seg rive med. Jeg vil anbefale et enkelt og et langt mer komplisert spill, type brett. Mysterium er et slags mordmysterium hvor en spiller tar rollen som myrdet spøkelse mens de andre spillerne skal være såkalte «klarsynte» som skal tolke de kryptiske bildene som spøkelset formidler. Ut i fra dette skal de greie å finne ut mordvåpenet, åstedet og hvem selve morderen er. Enkelt å sette seg inn i og gøy! Andre anbefaling er Gloomhaven. Spesielt hvis du liker rollespill, men mangler en Game Master. Man kan spille alene, men jeg vil anbefale å samle en fast gjeng med eventyrere som kan møtes jevnlig. I løpet av spillet skal dere utføre oppdrag og bekjempe diverse monstre i et variert og utfordrende utvalg av dungeons. NB: tar tid å sette opp og krever at du har et STORT bord å spille på. Av bøker så har jeg lest mest tegneserier i det siste, og tilfeldigvis er den siste jeg leste også den beste: Arsène Schrauwen. Boken er rar, psykedelisk og absurd, så jeg tipper den ikke faller i smak hos alle, men jeg synes den er fabelaktig!

Ellers har jeg planer om å kjøpe Gris til jul (hehe, juleGris). Basert på de første anmeldelsene føler jeg meg trygg på at jeg alt kan si: kjøp det.

Yngvil:

På dataspelfronten så anbefaler eg å spele (og gi bort) Return of the Obra Dinn. Det korte og geniale indiespelet er ei forfriskande oppleving i eit år med mange tidkrevjande rollespel.

Mitt boktips er «Bury my heart at Wounded Knee», som eg skaffa meg etter at Red Dead Redemption 2 minte meg på kor fascinerande og brutalt ville vesten var på 1800-talet. Elles skal eg kople ut med fargeleggingsbøkene mine frå Star Wars og Witcher-universet. Mange filmar, spel og teikneseriar har fått sine eigne fargeleggingsbøker dei siste åra. Eg vil også snike inn LEGO som ein klassikar når det gjeld julegåver – eg trur dei aller fleste nerdar i alle aldrar blir glade for ein hard pakke med byggeklossar!

Ragnhild:

Om du selv eller noen du er glad i er litt for opptatt av maskiner, dystopiske samfunn, moralitet og alle spørsmål som ikke har fasitsvar, kan jeg anbefale Orwell under det digitale juletreet. Spillet er ikke helt nytt, men det ble nytt for meg i år da det dukket opp på Steam med en oppdatering. Du spiller en person som går over digitale data for å nøste opp i et etter hvert dramatisk plott, og jeg garanterer at du kommer til å sitte med en følelse av ubehag og bekymring for vårt eget samfunn – akkurat som man vil i jula!

Om du heller vil settes i ubehagelige situasjoner og så kunne le høyt av dem, så kan du teste Two Point Hospital, eller Theme Hospital 2, som jeg kaller det. I jula blir det nok logget noen timer med bygging og drift av mer eller mindre suksessrike sykehus..!

På brettspillfronten vil jeg trekke fram to spill jeg bare har spilt én gang, men som til gjengjeld ga mersmak. Det første spillet er ikke et brettspill, men et kortspill: The Mind. Som de fleste andre kule analoge spill samarbeider alle som spiller, men utfordringa her er å legge kort i riktig rekkefølge uten å snakke med de andre om hvilke kort du har. Du må altså stole på dine mer eller mindre avanserte telepatiske evner – eller en god evne til å lese kroppsspråk og balansere gambler-instinktet.

Det andre spillet er Sherlock Holmes: Consulting Detective. Det finnes visstnok tre nyutgivelser av spillet, og jeg har prøvd en som kom i år, kalt «Carlton House & Queen’s Park». Igjen er det samarbeid som er tingen, og målet er å løse mordgåter mer effektivt enn selveste Sherlock (som selvfølgelig har løst gåta før deg, men vil teste deg!). Spillerne skribler i vei om detaljer som kaaanskje kan være nyttige mens man prøver å forstå hva i all verden det er som har skjedd – en interaktiv krimfortelling, med andre ord. Det kan samle hele familien rundt spisebordet til samvær og total forvirring. God jul!