Once you go board, you never go back?
I det siste har vi spillpiker vært ganske opptatt av brettspill. Dataspill i våre hjerter, altså, men det er noe ekstra stas med taktile spill.
Mens høsten mulm og mørke har lagt seg rundt Trønderhovedstaden, har tre spillpiker og en spillpjokk møttes ukentlig for å spille Pandemic Legacy. Spillpike-Kristine A., Spillpike-Stine, Spillpikekjæreste-Bård og Spillpike-Ragnhild er altså de som skal redde dere fra pandemisk død. Gratulerer.
Legacy-spillene
«Pandemic Legacy» har åpenbart slektskap til brettspillet «Pandemic» i mer enn bare navn. Som i forgjengeren skal man her samarbeide for å utrydde forskjellige livsfarlige sykdommer fra klodens overflate. Utbruddene blir stadig flere og mer intense mens man reiser rundt for å finne kurer.
Forskjellen her er at «Pandemic Legacy» er et – you guessed it – Legacy-spill.
Legacy-spillene er en (for oss) ny sjanger brettspill, som kun kan spilles et gitt antall ganger og hver gruppe som spiller har en unik spillopplevelse. Valgene dere gjør og flaksen/uflaksen dere har underveis skaper også permanente endringer, både på brettet, kortene og karakterene.
Denne typen brettspill visker altså ut en del gamle grenser mellom dataspill og brettspill.
mer enn et brettspill?
«Pandemic Legacy» gir deg muligheten til å spille forskjellige karakterer som du kan gjøre ulike tilpasninger på mht. forhold, evner og – om man er uheldig og befinner seg midt i et sykdomsutbrudd – traumer. Oppdrag, sideoppdrag og irriterende sykdommer som ikke gjør som dere ønsker er bare noen av ingrediensene i spillet.
I vår kampanje har vi ikke mistet en eneste karakterer ennå, men min mest spilte karakter ble plutselig mye svakere fysisk enn hun var, og alt manuelt arbeid tar derfor flere actions. Oops.
Det er mye å holde styr på, og det er ganske vanlig at vi konsulterer regelboka (som stadig får nye regler!), eller internett, når vi får en eller annen merkelig kombinasjon av hendelser som utviklerne nok ikke tenkte på.
tear it up!
Spillet er spesielt ubarmhjertig i sin behandling av seg selv.
Det gjør vondt inni hjerterota å rive i stykker kort eller å skrive med penn på spillbrettet.
Da er det kjekt å være flere om jobben: De andre gjør som spillet sier mens jeg «hoarder» tomme esker og gamle quests, for det kan jo være spillet plutselig ombestemmer seg og vi trenger dem igjen ..? Et liv med eventyrspill har lært meg å ta vare på alt jeg finner underveis.
oss mot spillet
Det som appellerer mest her, bortsett fra å redde verden, selvsagt, er at vi samarbeider om å slå spillet.
Det er sykdommene som skal utslettes, ikke de andre spillerne. Jeg glemmer for eksempel stadig hvordan min karakter kan bevege seg, men heldigvis sitter det tre andre rundt bordet som ikke glemmer det. Fint er det, for det hadde nok ikke vært så mye igjen av verden hvis det var min hukommelse som skulle være redninga vår.
Pedagogen i meg tenker at en forenklet versjon av spillmekanikken med fordel bør inn i skoleverket – å fremme samarbeid framfor konkurranse høres i alle fall ganske fint ut. I tillegg er det veldig koselig å legge planer om at «du kan gjøre sånn hvis den tas på trekk nummer to der, men da må …» mens både vinden og snodige trøndere uler utenfor vinduet.
Nå skal heltene våre snart ta fatt på september måned.
Så gjenstår det å se om verden står til jul.