Spillpikene

Selv om arkadehaller gradvis har forsvunnet mange steder i verden, lever de fortsatt i Japan i beste velgående. Kristine Ø har tatt turen til en spillehall i Kyoto for å utforske fenomenet videre.

For altfor mange år siden, ikke så lenge etter tusenårsskiftet, var et av høydepunktene for enhver Oslo-tur et besøk på Kanalen Underholdningssenter. For spilleglade i alle aldere var dette selve drømmen – en mengde arkademaskiner, med Dance Dance Revolution og den fysisk roterende jagerflysimulatoren som to av høydepunktene jeg husker best. Arkadehallen var et sted der mange spillentusiaster følte seg hjemme, et sted man kunne henge, oppdage nye favoritter, og et sted for vennlig konkurranse. Helt til den en dag plutselig var borte.

Hva skjedde med arkadehallene?

For mange var arkadespill selve inngangsporten til spillverdenen. Med PONGs suksess i 1972 fulgte en rekke andre spill, og med Space Invaders i 1978 og Pac-Man i 1980 startet det som blir sett på som arkadespillenes gullalder. Allerede i 1983 begynte det å gå nedover etter det store spillkrasjet, selv om teknologien ble tydelig forbedret utover 80-tallet. På 90-tallet var sjangere som slåssespill (som Street Fighter) og rytmespill (som Dance Dance Revolution) populære, og nye, innovative grensesnitt skapte mange muligheter. I Vesten tapte arkadene stadig terreng for hjemmekonsoller, men i Asia har arkadehallene beholdt mye av populariteten.

For tiden bor jeg i Japan, og her ser arkadehallene ut til å blomstre. Ofte er de imidlertid en del av større komplekser, som også inkluderer for eksempel bowling, tennis og karaoke. Slik jeg har forstått det på kollegaene mine her kalles det da game centers, et begrep som også brukes på japansk, men som jeg her kommer til å kalle spillehall. Særlig i Tokyo, spesielt i distriktene Akihabara og Ikebukuro, gledet jeg meg stort over å se spillehaller på nesten hvert gatehjørne. Men også i Kyoto, hvor jeg bor nå, trenger man ikke å gå lange stykket for å komme til en spillehall med alt man kan ønske seg.

Basert på mine erfaringer her, virker det som at arkadekultur er en viktig del av den akademiske diskursen i Japan. Samtidig virker mye å være implisitt kunnskap blant japanere som har vokst opp med arkadehaller, og lite publiseres om temaet på engelsk. For litt siden var jeg på en konferanse arrangert av forskergruppen jeg besøker, Ritsumeikan Center for Game Studies, der skaperen av Space Invaders, Tomohiro Nishikado, var en av foredragsholderne. Selv om jeg jeg på grunn av språkbarrierer fikk med meg lite av avslutningsdebatten, skjønte jeg hva den handlet om – hvorfor er arkadehaller så stort i Japan, men så lite til stede i USA og Europa?  Personlig hadde jeg omtrent ikke vært innom en arkadehall siden Kanalen Underholdningssenter forsvant, og satt igjen som et spørsmålstegn. Jeg bestemte meg derfor for å komme meg ut og utforske, og finne ut hva som egentlig skjulte seg bak dørene til de japanske arkadehallene.

filterfoto og fengslende rytmer

På forhånd hadde jeg blitt advart om at det ikke var alle arkadehallene i Kyoto som var like lett tilgjengelige. Noen var temmelig lukkede og konkurranseorienterte, med kun etablerte grupper av gamere og med veldig få jenter, og disse stakk jeg så vidt hodet innom før jeg gikk videre. En av de større spillehallene virket derimot som et perfekt sted å utforske videre.

Det første som møtte en allerede før man kom inn på senteret var store fotobokser, kalt purikura, der man kunne ta bilder med diverse filter og redigere bildene på en skjerm etterpå. Store øyne, værhår og mochi på hodet? Null problem! Videre bortover førsteetasjen var det rad på rad på rad med kloautomater (de du kjenner fra Toy Story), der man med masse tålmodighet og en stor mengde 100-yen-mynter om man var heldig kunne ta med seg hjem en Neko Atsume–katt i plysj. I andreetasjen var pachinko-automater. Pachinko er et merkelig fenomen i Japan, og minner litt om en fargerik blanding av flipperspill og enarmede banditter – og det er pachinkohaller over alt. Men det var i etasjen over jeg brukte mesteparten av dagen, med alle de merkeligste, herligste arkademaskinene man kan tenke seg, og et støynivå av en annen verden.

Hva er appellen?

Gjensynet med arkadehallene var fantastisk, men hvorfor? Særlig to punkter slo meg:

1. Innovative kontrollere
Japan har alltid vært gode på hardware, og dette synes å være en av de tydeligste appellene med arkadehallene også. Det finnes omtrent ikke grenser for hvor mange ulike måter man kan styre et spill på. I rytmeseksjonen, som ser ut til å være en av de mest populære, spiller man med alt fra touch-skjermer, Kinect-liknende teknologi, trommestikker og tangenter. Andre spill kombinerer kortspill med digital teknologi på en fantastisk måte, der spillkarakterer styres ved at fysiske spillkort plasseres og beveges på en skjerm. Ellers finnes knapper, spaker og ratt i alle former og fasonger, om du ikke foretrekker enorme styluspenner eller spøkelsestøvsugere. Det er fascinerende hvor utrolig mange muligheter arkademaskiner gir for kreativt spilldesign.

2. Sosialt
En annen viktig faktor med arkadehallene er hvor sosiale de er. Vennegjenger stod i køer for å kjøre mot hverandre i arkadeversjonene av Mario Kart, og venninner (i hovedsak) flokket seg sammen i fotoboksene. For ekspertene, særlig i de mange rytmespillene, var nok helt klart det å vise frem ferdighetene sine viktig. Og for andre virket det som om de følte en tilhørighet til arkadehallene, der de konkurrerte sammen med sine faste grupper.

Når jeg gikk fra spillehallen noen timer senere, følte jeg fortsatt ikke at jeg hadde kommet så mye nærmere å finne et svar på hvorfor arkadehaller er såpass mye mer populært i Japan enn i vestlige land. Ett element kan selvfølgelig være befolkningstetthet, og at det rett og slett er et mye større marked i Tokyo enn i Oslo fordi det er så veldig mange flere mennesker. En annen faktor kan være at japanere flest bor i temmelig små leiligheter, og det er rett og slett ikke så vanlig å gå på besøk til hverandre – da er kanskje arkadehallene et bedre alternativ om man vil spille sammen. Likevel føler jeg at det ligger et stort potensial i de sosiale og innovative mekanismene man finner i japanske arkadehaller, og at dette er noe man burde utnytte i større grad også andre steder. VR-teknologi er antatt å bli stort i japanske arkader fremover, og i og med at dette også er populært i Vesten, kan det kanskje bidra til å gjøre også arkadehallene mer populære også utenfor Japan? Jeg vet i hvert fall om flere som hadde elsket muligheten til å støvsuge spøkelser med en fysisk Poltergust 5000 eller hamre løs på en taiko med vennene sine, også i Norge.

Referanser:
Wolf, M. (2012). Encyclopedia of Video Games : The Culture, Technology, and Art of Gaming. Westport: ABC-CLIO.