Innimellom drømmer jeg at jeg spiller. En natt i februar bedrev jeg bedagelig gåteløsning i et plattformspill i drømmeland. Brått dukket det opp en skapning jeg vil beskrive som en miks av Skeletor og The Pale Man (Pans Labyrint). Jeg fiklet panisk med Playstation-kontrollen for å slå av spillet – til ingen nytte. Skapningen løp etter meg og begynte å hakke meg opp med en rive. Stress.
Dette spillet finnes ikke på ordentlig, men stressfølelsen kjenner jeg igjen fra virkeligheten. Mine nærmeste har sett meg sitte anspent og bannende i sofaen (eller stående rett foran TVen) med svett kontroller. Min flaue «hemmelighet» er at jeg strever med å spille en stor andel av spillene som kommer ut – fordi de stresser meg. Tid for litt subjektiv synsing og selvransakelse.
Hvorfor spille?
Jeg har tidligere tenkt høyt i bloggformat om egen spillsmak, og konstatert at jeg liker spill som river litt i følelsene. Andre preferanser har jeg sett at bunner ut i hovedgrunnen til at jeg spiller i det hele tatt – avkobling.
Folk anbefaler støtt og stadig ulike spill til meg, og det setter jeg selvsagt pris på. Samtidig ender jeg alt for sjeldent opp med å spille disse. Jeg må innrømme at jeg av og til har følt på en viss manglende «kred», siden jeg har spilt svært få av de spillene alle snakker om. Jeg vil jo være oppdatert og parat til å delta i det offentlige spillordskiftet. Likevel forblir spillene uspilt, eller halvspilt, fordi de ikke fenger meg.
Kan det ha med vanskelighetsgrad kombinert med min utålmodige personlighet å gjøre? Det stemmer nok til en viss grad, men behovet for avkobling er nok en vel så viktig faktor. Jeg lever meg veldig inn i spill, og overlevelsesinnstinktet mitt er unormalt sterkt. Dette krever litt mye energi og er slett ikke behagelig og avslappende. Er det på grunn av spilldødsangst?
Kunsten å dø
Nylig spilte jeg i gjennom intro-brettet til Demon’s Souls, fordi jeg har en kjæreste som er stor Dark Souls-fan. Hva gjør man ikke for sin utkårede? Det var ikke så vanskelig som jeg hadde forventet, men jeg fikk likevel lyst til å gi meg. Jeg bruker alt for mye tid på å tenke ut hvem jeg skal angripe og hvordan. Når skapningen endelig oppdager meg tenker jeg mest: «ohshitohshitohshit!». For ikke å snakke om hvis et monster kommer uventet inn fra siden. Det er da jeg må gi meg – sånn som i drømmen.
Et spill jeg derimot kan bruke en hel kveld på er Long Live the Queen, som av enkelte har blitt kalt “the Dark Souls of interactive storytelling games”. I dette spillet skal du prøve å holde den rosahårete anime-prinsessen Elodie i live gjennom et helt år, hvor alle rundt henne er potensielle fiender og veier til døden er mange og grusomme. Eneste måten å overleve er å trene henne opp til å takle de ulike utfordringene hun møter – som ofte er umulige å forutse. Samtidig er det ikke alltid innelysende hvilke egenskaper hun må trene på for å lure seg unna døden i alle dens avskygninger. Aldri har jeg hatt så mange lagringer i et spill. Men: ikke noe stress, og da går det visst fint å dø likevel.
..men tilbake til følelsene
Spill som gjør meg veldig glad eller trist er fortsatt favorittene, men jeg har blitt mer bevisst at spill som framkaller følelser ikke alltid trenger et tydelig budskap eller narrativ. Av og til kan en kombinasjon av det visuelle og musikken fungere på mystisk og euforisk vis – sånn som i Hohokum. I dette merkelige og fantastiske spillet får du ikke beskjed om hva du skal gjøre (eller hvordan), men oppdager dette underveis mens du styrer en slange gjennom herlig fjollete verdener, tonesatt av fin musikk. Du kan velge å flyte rundt og bare være. Ganske så avslappende. Vanskelighetsgraden bestemmer du på en måte selv – et barn kunne nok kost seg med Hohokum. Jeg kan avsløre at en viss Dark Souls-fanboy også moret seg.
Det har sittet litt langt inne å akseptere at jeg har en begrenset spillsmak. Etter hvert har det imidlertid blitt litt mer greit, fordi det er alt for mange spill der ute. Jeg har heller blitt flinkere til å tenke om spill som jeg gjør om film, musikk og TV-serier. Jeg liker for eksempel ikke serien «alle» elsker, Breaking Bad, og tvinger meg ikke i gjennom den bare på trass. Det er helt ok å ha sin egen spillsmak. Vær stolt av den.
Blir du stresset av enkelte typer spill? Finnes det noe du bare ikke orker å spille?
Horror/survival. Før elsket jeg sjangeren, nå har jeg ikke mage til det. Er det bare meg, eller er det å utsette en spillfigur for overdrevne påkjenninger blitt en kvikkfiks for å få spilleren til å sympatisere med hovedfiguren? (feks Lara Croft i TR-rebooten)
Har aldri taklet den sjangeren selv. Rart at det har endret seg såpass mye for deg? Har det med grafikken å gjøre – mer virkelighetsnært? Eller er det bare noe som har skjedd med alderen uavhengig av dette?
Har faktisk ikke tenkt på påkjenninger som en kvikkfiks, men har tenkt på det i sammenheng med film og serier. Det kan bli litt vel mye av det gode, når karakterutviklingen stort sett går ut på å la hovedpersonen få masse bank. Slitsomt.
Jeg takler ikke Dark Souls-spillene, det er det motsatte av det jeg leter etter i et spill.
MEN – jeg har gitt serien et realt forsøk. Jeg syns det er nyttig å utfordre egen spillsmak, og prøve nye ting. Selv om jeg i utgangspunktet ikke er super-interessert. Tenk hvis jeg ender opp med å like det?
Jeg sier ikke at dette er rett for alle – men du sier du ønsker å holde deg oppdatert – da er det stort sett bare én ting som hjelper og det er å spille spillene. Trenger man spille alt som kommer ut? Såklart ikke. Men hvis man har som mål å være litt orientert på hva som rører seg der ute…
Absolutt nyttig å utfordre spillsmaken, men jeg velger nå å teste før jeg kjøper. Samt å innse at det er greit å prioritere det som faller innenfor min smak. Rekker jo ikke over alt jeg faktisk VIL spille en gang. Satser på en lang og god pensjonisttilværelse sammen med backloggen min.
Spiller bare Battlefield.
alt annet er bæsj.
bortsett fra flipperspill og gamle arcadeklassikere.
Du er trve, Einar!
Taklar ikkje overlevelsesspill, eg ser liksom ikkje vitsen med å bare streve med å spille til ein døyr og så begynne på nytt. Skrekkspill er ikkje noko for meg heller, eg lever meg altfor mye inn i dei og så sitter eg og kaldsvettar i timesvis etterpå – ikkje behagelig! Survival-/horrorgames er helvete. Grøssssss.
Sjæl. Synes det kan være gøy å se på at andre spiller dem – helt til de dør for mange ganger, da. Det blir rett og slett for intenst å skulle sitte med kontrolleren selv.
Er generelt litt lettskremt, så spiller av prinsipp ikke den type spill da tanken alene stresser meg, men husker jeg skulle være med min daværende kjæreste å spille et av Bioshock spillene (der hvor du starter med å ta en heis ned i et helvete av en verden). Jeg syns grafikken var nydelig og må innrømme at jeg ikke helt visste hva slags spill det var snakk om. Grep kontrollene og syns figurene så spennende ut, helt til muterte småjenter gikk inn for å skremme livet ut av meg. Jeg KAN ikke spille spill hvor man dør en voldelig død eller morderen er en mutert zombie sak.
Gi meg gjerne time management spill, stresser meg ikke for en femmer, nei jeg tar heller utfordringen og prøver igjen. Men spill hvor du venter på døden rundt neste hjørne og man hører det knaser i kontrollen fordi spenningen er for mye å takle..? Nei takk!
Akkurat sånn har jeg det også. og responsen jeg har fått så langt i dag viser at vi heldigvis er flere. Sammen er vi pysete! Pyse-power! (Etc.) 😀