I anledning planlagte kunstutstillinger om dataspill, som jeg skal liste opp til slutt, mimrer jeg her tilbake til noen spennende verk jeg så for fire år siden:
Mitt første og hittil eneste besøk på en kunstutstilling om dataspill skjedde i Bergen høsten 2005. Det var i anledning den akademiske konferansen Aesthetics of Play, at utstillingen Game Dump ble holdt i Bergen Kunsthall, Landmark. Game Dump var ment å «rette blikket mot kunst som benytter seg av teknologi hentet fra dataspill». Kunstkritikk.no har en omtale det er verdt å få med seg, selv om skribenten typisk ikke hadde peiling på dataspill.
Kan spillfiguren ta selvmord?
Det jeg husker best fra utstillingen er at jeg og mine kompanjonger satte oss ned på en enkel benk foran et lerret, hvor vi ble sittende. Filmen besto av en mengde korte klipp fra over 50 forskjellige første- og tredjepersons skytespill. Samtlige klipp endte med at hovedspillfiguren etter noen sekunder tok selvmord. Brady Condon selv kalte filmen for en «in-game documentary», og ga den navnet Suicide Solution. Følger du linken vil du komme til et utdrag fra filmen. Det er vanskelig å gjenskape stemningen i et så lite klipp, men jeg anbefaler en titt.
Hvor mye smerte kan en spillfigur tåle?
Den andre installasjonen jeg husker godt, er A.A.O.D.O av Donnie Bugden. Man fikk holde i en myk dokke koblet til en skjerm som viste en enkelt animert mann stående i et rom. Når du stakk en nål i dokka, reagerte mannen på skjermen med å uttrykke smerte på det aktuelle stedet på kroppen. Synes å huske at om du stakk ham i magen, datt mannen om på gulvet, for eksempel. Såvidt jeg husker reiste han seg opp igjen ganske snart.
Å stille ut kan bety å gjøre en ting ny for oss
Både verket til Condon og Bugden utfyller hverandre, synes jeg. De dreier seg om forholdet mellom oss og avatarene, spillfigurene. Og det dreier seg om hva vi kan utsette dem for, og gjerne hva vi ønsker å utsette dem for. Og det som er så fascinerende er jo at det vi gjør ikke får virkelige konsekvenser. Eller får det det? I det hele tatt synes jeg det er artig at sånt fascinerer oss. Tenk at vi kan skape fiksjon som vi selv undrer på om kan ha fått fått levende liv?
Ellers husker jeg også et par mannshøye badeball-lignende konstruksjoner med pingviner inni, samt noen smykker, som alle visstnok var gjenskapinger av ting fra Second Life. Disse ble kalt Objects of Virtual Desire. Apropos levende liv, så hadde disse tingene faktisk fått materiell form. Ikke dermed gitt at de betydde mer som materielle «objects of desire», da. En oversikt over alle kunstnerne er påBergen Kunsthall sine sider om Game Dump, under arkiv og 2005.
I det hele tatt syntes jeg Game Dump var en særdeles vellykket måte å stille ut dataspill på, og altså et godt resultat av samarbeidet mellom Universitetet i Bergen, Ekko Fest og Bergen Kunsthall.
Kommende arrangementer
Så til et par interessante andre norske kunsthappenings med spill som tema, som er under planlegging. De er også betimelig observert av Olav på bloggen Unge norske spillutviklere:
- Sandnes: KINOKINO skal oppføre et pilotprosjekt 09.09.09 kalt DLV 3009 – Do you think this is real? , finansert av Den kulturelle skolesekken. Prosjektet er rettet mot unge, og består av tre deler: dataspill, animasjon & littimasjon(=litteratur+animasjon) og videokunst. Se pressemeldingen for mer info, samt oppslaget i Aftenbladet 25.07. Og selvfølgelig bloggen i første link. Var du forresten så smart at du skjønte hva 3009 i prosjekttittelen sto for?
- Bergen: Permanenten Vestlandske Kunstindustrimusem planlegger utstillingen Spillfeber, som forutsatt finansmidler blir holdt høsten 2010. Vi får se om de får gravd opp pengene de trenger. Se oppslaget i BA 21.07.
Hei bloggarar. Takk for mye bra lesning.
Det er alltid godt å høre om spill som kunst. Potensialet er enormt, men det finnes kun ytterst få forsøk på å lade spill med noe mer enn visse standardkriterier (slik som spillbarhet, utseende og underholdningsverdi). Derfor blir hva som kommuniseres mellom spillutvikler-spill-spiller alltid forkrøplet. Det skjer masse i utvikling og originalitet, men jeg opplever det slik at det ligger innebygde begrensninger i det likevel, basert på industrien/tradisjonen. Alle (klype salt) «revolusjonære» hopp i spillindustrien finner sted innenfor dens egne kriterier, i motsetning til kunsten som etter Duchamp nærmest har som oppgave å redefinere sine egne kriterier.
Jeg husker også Game Dump utstillingen og spesielt Suicide Solution. Konseptet var godt, om ikke utføringen var all verdens. Det fine med Suicide Solution var nettopp at de brukte ferdige spill og vred dem om (remikset, brikolerte) til å gi annen mening enn hva spillet i utgansgpunktet hadde å by på. Spillkonteksten ble borte til fordel for en ny tematisk vinkling. Når konteksten blir borte, brytes også de interne kriteriene og åpner for en utvidet spillopplevelse (her bare som tilskuer vel og merke). Men vi befinner oss i et gallerirom. Det er ingenting i veien for å oppleve denne kunsten i heimen, rett ut av PC-en eller konsollen.
Her er et lite eksempel: http://www.secrettechnology.com/gamegame/gamegame.html (via ubuweb). Ja, det bærer preg av å være lo-fi, men det får vi heller bare tåle. Spillets gang er todelt: Man skal jobbe seg gjennom plattformene på oppskriftsmessig vis. Men samtidig åpner handlingene en gjør opp store mengder verbale og visuelle uttrykk som utvider spillopplevelsen til å handle om mer enn spillet, spilleren, eller spillutvikleren. Jeg pleier ofte å definere kunst, litt flåsete, som det som gjør en i stand til å oppleve virkeligheten på måter virkeligheten i seg selv ikke evner. Når dette skjer, begynner ting å gi mening. Og da blir det igjen interessant å spille.
Takk for en veldig interessant kommentar.
Jeg er enig med deg i at det ikke er i den mest kommersielle delen av spillindustrien at en vil se store nyvinninger hva gjelder kunstopplevelser. Det siste mest spennende spillet som minnet meg om kunst (og din variant av kunstdefinisjonen er ikke så langt unna min) jeg har spilt i det siste, var The Path. Utviklerne som sto bak er små. Jeg skal ikke påstå at The Path ikke har sine mangler, for det har det, men det var både vakkert og ekkelt, irriterende og fascinerende, og gåtefullt på en tankevekkende måte.
The Path er et spill som nok bør nytes i enerom. Men jeg mener at et utstillingsrom kan tilføre noe helt eget til en kunstopplevelse. Har ikke lyst til å være fanebærer for at alt må utstilles altså, jeg er for eksempel en stor fan av gatekunst som det som dokumenteres på Mot veggen. Også er jeg blodfan av brevkunst-prosjektet Distribusjon.
Men Suicide Solution hadde for min del ikke vært den samme opplevelsen hvis jeg ikke hadde sittet der, på den harde, blanke benken i halvmørket, sammen med folk jeg kjente, samtidig som det gikk fremmede mennesker rundt oss. At noen hadde arrangert dette for oss, fraktet tingene, hengt dem opp, forsøkt å gjøre opplevelsens ytre noenlunde lik, var en viktig del av helheten.
I konteksten min rotete pult, med så mye annet på pc’en som tar oppmerksomheten, klokka som tikker, så er det absolutt ikke det samme å se Suicide Solution i dårlig oppløsning på YouTube. Sånn er det bare.
Du nevner jo selv Duchamp, og pissoaret hans er jo det mest utslitte eksemplet på at kontekst for et verk betyr alt? Også om det er et Verk? 😉
Spillet du viser til har jeg «rundet» for en stund siden. Jeg er litt usikker på hva jeg synes nå i ettertid. Kanskje først og fremst fordi jeg det ikke satte tydelige spor hos meg. Akkurat der og da var det stas, og jeg husker nettopp gleden over at spillet åpnet seg og begynte å dreie seg om selve hva et spill er, osv. Muligens følte jeg at det var «skoleflinkt»? Kanskje det minnet om selve oppskriften på å lage et spill om et spill, om spilleren, og spillutvikleren?
Har du prøvd Feed the Head? Ble tipset nylig, og ble meget glad.
Jeg tror jeg er litt uendig med dere begge når det angår ny kunst innen dataspill «mainstream» industrien.
Jeg syns blant annet Katamari Damacy er et fabelaktig kunstverk og er et perfekt eksempel på hvordan spilldesign kan være inspirert av kunst og nytenkning og fortsatt nyte god kommersialitet. Altså – kan du tenke deg pitch’en? «yeah – I’ve got this great idea where you’ve got this ball, right – and you roll around and it picks stuff up along the way and gets bigger and bigger!».
For meg handler kunst om å bryte grenser og å sette spørsmål på vår definisjon av hva ting er. Det er massevis av dette i spill verden – spesielt fordi det er vanskelig å definere hva dataspill egentlig er. En dataspiller har en helt annerledes definisjon enn en som aldri har rørt et dataspill f.eks.
Å gi rom for dataspill i det kunstneriske rom er så absolutt en god ting. Det gir rom for å diskutere dataspillets definisjon – konstruksjon – mening og symbolikk. Men joda – det må gjøres riktig og det er vanskelig. Vi sliter alle med å definere dataspill – jeg tror en kunstutstilling om dataspill sin oppgave å utfordre våre definisjoner – samtidig som den gir en ære til den industrielle kunsten som er dataspillutvikling. Slikt kan fungere godt i et offentlig rom – og det er kun når diskusjonen kommer utenfor dataspillforumene at de får en mer allsidig vinkling.
Am I making sense?
Jeg syns også GameDump var god. Den utfordret meg på alle de riktige punktene. Jeg tror vi har mange utfordringer for denne utstillingen – men det er jo det som er gøy! Og jeg gleder meg til diskusjonene som vil komme opp pga slike utstillinger.