I disse tider, hvor alle andre spillinteresserte koser seg med Diablo III, har jeg endelig somlet meg til å besøke Skyrim-provinsen. Nå har selvsagt alle andre enn meg sikkert rundet spillet flere ganger allerede, men jeg vil likevel skrive noen ord om hvorfor jeg også endte opp med å trives i Skyrim.
Noe av det første som slo meg allerede da jeg skulle utforme min egen avatar, var den friheten man får. Jeg liker spesielt godt at man slipper å velge klasse helt i begynnelsen av spillet. Min mannlige Dunmer (Dark Elf) begynte med å bruke en-hånds våpen og magi, men gikk etterhvert mer over til sniking og bueskyting. Jeg fikk altså mulighet til å selv finne frem til min spesialisering underveis, ut i fra min egen spillestil. Det har vært nok av ganger tidligere hvor jeg har angret – etter å ha oppdaget at jeg rett og slett ikke trivdes med å spille som f.eks kriger eller prest. Jeg er også takknemlig for at det går an å gjøre svært mange avstikkere før man følger opp hovedhistorien. Man bestemmer selv hvor fort man vil komme seg igjennom spillet.
Digitale naturopplevelser
Det visuelle trekkes alltid frem når man skal si noe om Skyrim, og jeg skal ikke være noe unntak der. Mens man går/rir rundt på oppdagelsesferd, ser man kjapt at naturen i Skyrim er billedskjønn; med spisse snødekte fjelltopper og dansende nordlys over nattehimmelen. Jeg får stadig assosiasjoner til malerier fra romantikken, spesielt når jeg ser på de mange skjermbildene spillerne har tatt. Innenfor kunsthistorien beskrives romantikken som en periode hvor flere kunstnere malte mektige, og ideelt framstilte landskap, som skulle vekke følelser (f.eks ærefrykt eller undring) hos betrakteren. Noen ganger minner skjermbilder fra Skyrim meg mest om John Constable sine landskapsmalerier; andre ganger er de til forveksling mer like noe Caspar David Friedrich kunne ha malt.
Jeg føler meg av og til ganske liten og sårbar i den store, digitale verden – til tross for våpen, rustning og magi. Bak hver sving lurer en potensiell fare, og en sjelden gang greier jeg også å springe meg utenfor en fjellskrent.. Men jeg har også opplevd at Skyrim har fremkalt slike følelser som romantikkens kunstnere prøvde å formidle. Noe av det mest storslåtte for meg, var den lange turen opp fjellstien til High Hrothgar mens solen gikk ned. Jeg har også hatt stor glede av det fantastiske lydsporet, blant annet i de tilfellene hvor en drage plutselig dukker opp. Muligheten for å drepe en svær ildsprutende drage, ledsaget av fullt symfoniorkester og kor, er grunn nok til å spille Skyrim for meg ihvertfall.
«I used to be an adventurer like you..»
På toppen av alt dette vakre og episke kan Skyrim også være en kilde til mye fjas og morsomheter. Det er ikke til å stikke under en stol at det finnes en del bugs og rar/repetetiv dialog innimellom, samt at friheten spillet gir åpner for mange muligheter for å lage kreative gameplay-videoer. Jeg synes bl.a at Skyrim for Pimps er ganske feslig.
Man samler i tillegg opp utrolig mange rare objekter i løpet av en spillerunde, og det er ikke alt man umiddelbart får bruk for. Men: man vet jo at det skal brukes.. snart… en gang i fremtiden, når man bare har fått trent opp enchanting-egenskapene sine. Jeg må innrømme at jeg kjenner meg bittelitt igjen i denne videoen:
Jeg syns også Skyrim var en helt fantastisk spillopplevelse og jeg elsker naturen i spillet. Gleder meg veldig til utvidelsespakken kommer, da blir det Skyrim dagen lang! 🙂
Samme her! Blir gøy med nytt innhold, og hvis jeg ikke husker feil, så skal det vel endelig bli mulig å bruke våpen til hest? Det har jeg savnet litt innimellom 😉 Liker at Bethesda lanserer DLC med litt mer «kjøtt på beinet»!
Våpen til hest kom alt i 1.6-oppdateringen, som var ute for noen dager siden på PC, og litt før det på Xbox. Usikker på PS3.
Kan forresten anbefale at du prøver å modde spillet. Man kan få det til å se betydelig bedre ut.
Har ikke spilt siden forrige uke en gang, så det hadde jeg ikke fått med meg. Stas! 🙂
Ser at mange som har tatt skjermbilder fra PC-versjonen har moddet. Blir betraktelig flottere ja, men jeg kjører det på Xbox. «Litt» mindre muligheter da.
Har bare fått testa skyrim littegrann på en venns xbox…og brukte en halvtime på å hugge ved (!!) Uheldigvis er ikke økonomien så stabil atm at jeg kan bevilge meg xbox.. (eller Diablo heller for den del) akkurat nå….. Får nøye meg med Tera så lenge
Heheh.. ja, man kan bruke mye tid på så mangt i Skyrim. Selv har jeg brukt mye tid på å selge grønnsaker og på å levle opp snike-egenskapene mine.
Håper økonomien stabiliserer seg snart! 😉
har ikke spilt dette enda jeg heller, liker fallout veldig mest pga scenarioet og fordi jeg liker dystopi. Er skyrim dystopi eller bare et eventyr-spill? 🙂
Jeg har faktisk ikke spilt Fallout. Får kanskje somle meg til det også etterhvert…;)
Skyrim er nok et eventyrspill. Har det dystopiske elementer så har jeg ikke møtt på dem enda, for å si det sånn. Men: det er ikke det aller mest typiske eventyrspillet jeg har spilt. Du møter mange forskjellige skapninger underveis i spillet som vil ha din hjelp, og det hender veldig ofte at du må ta et valg. I andre spill i sjangeren har jeg ofte opplevd disse valgene som åpenbart «gode» eller «onde» (f.eks i Fable-spillene), men i Skyrim er dette ofte mer komplekst. Det liker jeg!
Selv ble jeg litt skuffet over Skyrim. Jeg skulle fokusere på destruction magic men etter å ha møtt nok magikere som kunne beskytte seg mot magi fant jeg ut at det kunne være greit å bruke slike sverd som man maner fram til å ta knekken på magikere og diverse andre fiender. Plutselig fikk jeg levlet conjuring minst 10x så raskt som destruction magic selv om jeg knapt brukte det og jeg følte på et vis at karakteren ble litt ødelagt da destruction magic bare ble dårligere og dårligere å bruke på fiender (pga dynamisk level scaling). Mot slutten så bare stoppet jeg rett og slett med å gå opp i levels siden resultatet egentlig bare var at fiendene ble sterkere mens jeg selv følte at jeg stagnerte.
Slet også med å finne gode items og jeg brukte så og si de samme itemene gjennom hele spillet helt til jeg fullførte college-questene hvor jeg da fikk et nytt sett items jeg brukte resten av spillet. Dette sammen med at så og si alle nye «rop» jeg lærte gjennom spillet var helt ubrukelige førte til at jeg til slutt ikke orket å rave gjennom gjemte huler i jakt etter skatter og ny magi, men heller fokuserte på å gjøre forskjellige side quests. Her var det noen litt morsomme side quests men da jeg ikke fikk noen form for brukbar belønning av disse ble jeg til slutt lei og etter rundt 30 timer gjorde jeg meg ferdig med hovedplottet og har ikke rørt spillet siden. Tviler sterkt på at jeg orker å kjøpe noen form for DLC til spillet heller så fremst de ikke lager en fullverdig expansion med nye områder items og kanskje revampet kampsystem.
Men men, er fint at forfatteren likte spillet i allefal, for det er jo ikke et dårlig spill, det er bare det at jeg føler det hadde en del potensiale som gikk tapt
Takk for lang kommentar, og beklager sent svar!
Jeg opplevde faktisk ganske nylig noe á la det første du skriver om her. Jeg gjorde nemlig den tabben å fokusere veldig på å oppgradere en egenskap (sneak) på «juksete»-vis, og gikk derfor kjappere opp i level enn jeg burde. Etter dette har oppdaget jeg raskt at alle fiendene også har levlet seg, men at de samtidig har fått bedre utstyr/magi enn meg. Brått ble det omtrent umulig å drepe enkelte fiender – selv med nøye planlegging (og brøling mot skjermen). Ble så frustrert at jeg ikke har spilt på en uke. Jeg skal imidlertid gi det en sjangse til, men jeg skjønner hva du snakker om.