I løpet av det siste året har Spillpikene hatt spill og samfunn på agendaen. Det er fjorårets støtte fra Fritt Ord som har gitt oss muligheten til å ta oss tid til å blogge på den måten vi har gjort. Her presenterer vi de viktigste blogginnleggene, klikk på bildene for å lese dem.
Overskriften på dette innlegget er oversatt fra engelsk og hentet fra introduksjonen til det fjerde kapittelet til Salen og Zimmermans bok Rules of Play. Game Design Fundamentals. Kapittelet handler om hvordan spill og kultur er tett vevet sammen, på forskjellig vis. Dette sitatet igjen peker til John Donnes «No Man is an Island», som kan tolkes som at vi alle er vevet inn i en vev, festet til et kontintent, har en kontekst. Det synes alt i alt å være en passende tittel på dette innlegget som oppsummerer prosjektet «Restart revolusjon – hva har dataspill med samfunnskritikk å gjøre?»
Restart revolusjon i retrospektiv
Vi liker gode dataspill og setter pris på enkelte spill med virtuell vold i, og vi er pasifister i virkeligheten. Trenger det være et paradoks?
Spillanmeldere pleier sjelden å bruke moralske kriterier i vurderinger av dataspill. Men noen ganger gjør de det likevel, som i tilfellet Medal of Honor. Og det blir det spennende debatter av (her var forøvrig den første og hittil eneste gangen Spillpikene har diskutert om vi skulle slette en kommentar, men vi ble enige om å ikke sensurere den).
Noen er helt overbevist om at spill kan brukes til å fremme samfunnsengasjement, og spesielt hos unge mennesker. Jane McGonigal er en av dem, og hun står bak spillet PING – Poverty is not a Game. Maren kom aldri så langt til å faktisk spille det grundig, slik som jeg skrev at jeg skulle. Kanskje fordi underholdningsverdien i et dataspill med en og bare en veldig uttalt agenda ikke er så stor?
Tidligere nevnte Jane McGonigal mener at spill kan redde verden, og budskapet i boka Reality is Broken har fått en del oppmerksomhet. Gamification er et hett tema for tida. Ikke alle er enige om hva ordet betyr.
Det bør vel ikke komme som en overraskelse på noen at dataspill ikke alltid speiler virkeligheten, men det betyr ikke at vi ikke kan stille krav. Noe mange har merket seg er at er mangel på homofile skikkelser som ikke er stereotypiske. Hvorfor er det så få «vanlige» homser i dataspill?
Mens en hel rekke paniske foreldre er engstelige for at barna vil bli programmert til å utføre voldelige gjerninger av dataspill, er Spillpikene veldig åpne for de positive sidene ved læringspotensialet i dataspill. Les Hedvigs ønskeliste til (statsmi)nissen desember 2010:
Som i så mange andre kulturuttrykk har dataspill potensiale til satire. Ian Bogost lagde spillet Cow Clicker, som en reaksjon mot Facebook-spill som FarmVille.
Kan spill ha ideologi? Det blir i alle fall veldig tydelig når man sammenligner det vanlige Monopol-spillet med den kommunistiske versjonen lagd i Ungarn. I det kommunistiske monopol er ingen handling mellom spillerne lov, og en samler seg interiør til en standardisert leilighet.
En gang i tiden ble Dungeons & Dragons overført fra bordet med terninger og inn i datamaskinen. Siden har de tradisjonelle rollespillene og digitale rollespill inspirert hverandre. Spillpikene dro til Oslo for å lære om noen eksperimentelle indie-rollespill med tydelige agendaer, og ble kjent med bl.a. Matthijs Holters spill Vi hadde navn (We all had Names) og Sam Webers Silence Keeps Me a Victim. Rollespill gir spillerne unike muligheter for å leve seg inn i en annen rolle:
Tradisjonell rollespilling brukes aktivt i pedagogisk øyemed, et eksempel på det er MiniTinget i Oslo. Linn og Maren dro på besøk og var flue på veggen mens en klasse fra videregående trinn inntok rollene som partimedlemmer i Stortinget. Underveis er det meningen at ungdommen skal få økt forståelse for det politiske systemet vårt. Ungdommene vi møtte var fulle av entusiastiske for opplegget.
En mann ved navn John Hunter har laget et spill for barneskoleelever som dreier seg om å utforske de politiske og økonomiske forholdene i verdenssamfunnet. World Peace Game ble holdt i Bergen i høst, blant annet takket være vår egen Spillpike Linn.
Da saken om Marie Amelie fikk blest i mediene, assosierte vi til et dataspill som dreier seg om å styre en papirløs flyktning til Norge. Målet er nesten umulig å oppnå, og akkurat det er hovedhensikten med spillet.
Hva mener spillutviklere selv om muligheten for å dypere mening i dataspill? Linn og Maren fikk besøke FunCom og snakke med Ragnar Tørnquist og Dag Scheve. Utrolig interessant å høre spillmakernes tanker om emnet!
Dataspill kan berøre. Maren skrev om sine noe uventede opplevelser med Fable 2 og 3, som blant annet innebar å spille ei feit dundre og å miste en kjær, om enn virtuell, familie. Fable 3 handler forøvrig om å styrte en tyrann.
Et annet spørsmål er om dataspill er egnet til å ta opp de virkelig vanskelige emnene. Et spill vi planla å skrive om i Restart revolusjon, men lot ligge inntil videre, har fått mye hets og ros opp gjennom tidene fordi det vil problematisere skolemassakren i Columbine. I etterkant av 22/7 syntes vi det ble for vanskelig å blogge om spillet, det brakte rett og slett opp for mange etiske problemstillinger så kort tid etter hendelsene på Utøya. Kanskje det blir en annen gang.
På slutten av sommeren gjesteblogget Kristine Jørgensen hos oss, med en interessant drøfting om dataspill har en plass i den offentlige debatt. Innlegget fikk voldsom oppmerksomhet gjennom fronting på vg.no, og sprengte alle leserrekorder hos Spillpikene.
Konklusjonen
I tittelen på bloggprosjektet vårt stilte vi et spørsmål: Hva har dataspill med samfunnskritikk å gjøre? Det var aldri meningen å svare endelig på spørsmålet, men se på det fra forskjellige perspektiver. Dertil består Spillpikene består av individer med forskjellige meninger. Vi står inne for tittelen på dette innlegget, altså «Intet spill er en øy». Ethvert spill lages i en kontekst, det spilles i en kontekst, og det forstås i en kontekst. Det finnes gode og dårlige spill, spill med en agenda, og spill tilsynelatende blottet for agenda. Det finnes et potensiale som kan bli utnyttet mye mer.
Viktig med støtte
Vi vil også legge til en stor takk til Fritt Ord for støtten! Vi håper håper Fritt ord fortsetter med å styrke de gode norske bloggene, slik at spennende og viktige stemmer kommer til orde. Det er vanskelig å måle om tildelingen til spillbloggen vår har hatt en direkte innvirkning på den norske spilljournalistikken. Vi er overbevist om at vi har bidratt til å åpne for flere nyanser i ordskiftet om spill. Og da er vi fornøyde!
F.v.: Spillpiker våren 2011: Linn, Hedvig, Maren.
Grattis med et godt gjennomført år! Hvordan er planene videre – er dere ferdige med blogging, eller kommer det flere innlegg?
Takk, Matthijs! Vi er på ingen måte ferdig med bloggingen for denne gang, men det vil skje på litt andre premisser. Nå er Spillpikene et rent overskuddsprosjekt igjen, dvs at hva vi gjør videre er helt avhengige av hvor mye tid og ressurser vi har til overs i en ellers travel hverdag. Én spillpike har nylig blitt tobarnsmor, for eksempel. Gjesteblogginnlegg skal vi fortsette med. Og så brenner vi jo fortsatt for de samme tingene: spill, spillforskning og spillkultur. Vi kan fort finne på å blogge videre innenfor samme tematikk som restart revolusjon.
Den som lever, får se 🙂
Sånn i ettertid vil jeg gjerne legge til: «Den som leser, får se», evt. «Den som spiller, får se.» Som tre alternativer hvor man kunne krysse av hvilken som passet best. Og når alternativet var valgt, ville noe fantastisk og spennende skje! Som at en dør åpnet seg til en annen verden, at noe forsvant i løse lufta, eller at noe lettet fra bakken og ble borte i et tre.
(Sånn går det når man forleser seg på en Haruki Murakami-bok. Whee)