Spillpikene

Dette er en oppsummering av innlegg holdt på Spillpikenes 10-årsjubileum på Work-Work i Trondheim 3. oktober 2019.

Jeg og med-spillpike Kristine Ask har et forskningsprosjekt gående om spillende foreldre som har barn som også spiller. Prosjektet tar utgangspunkt i funn fra tidligere forskning og saker i media som viser at barn og foreldre krangler mye om spilling.

Både i forskning, ulike avisartikler og i informasjonsmateriell rettet mot foreldre, fremstår ofte forelderen som en «utenforstående» oppdrager som ikke ser verdien av spill. Det virker derfor som om foreldre med spillende barn opplever gaming som problematisk på ulike vis og at dette derfor må begrenses og reguleres.

Det som utpeker seg som en hovedkonflikt, både fra saker i media og fra forskning, er all uenigheten rundt hvor mye tid som brukes til spilling. Det virker å dreie seg langt mer om tidsbruk enn hva spillmediet faktisk brukes til: for eksempel hva som spilles, hvem barna spiller sammen med og hva som er gøy med det å spille.

Som personer som har vokst opp med spill, som husker konflikter knyttet til spilling fra egen oppvekst, og som kjenner mange gamere som i dag har blitt foreldre så ble vi nysgjerrige på:

Hva foregår i familier hvor foreldre også spiller?

Er alle bare en eneste glad, spillende familie der alle er enige om at spill er en bra, kanskje til og med ønskelig aktivitet? Spesielt var vi nysgjerrig på hvordan disse gamer-foreldrene regulerer sine barns spilling. De må da gjøre ting annerledes enn ikke-spillende foreldre? Eller gjør de det?

For å finne ut av dette intervjuet vi 29 spillende foreldre med barn som også spiller.

Like mål, ulike metoder

Det foreløpige funnet vårt er at disse gamer-foreldrene brukte 6 ulike måter å regulere sine barns spilling på. Vi ser imidlertid at selve målene for denne reguleringen virker å være lik hos spillende og ikke-spillende foreldre:

• Å gi barna positive erfaringer med media
• Passende innhold i spillene (f.eks. mht. alder)
• At de skal utvikle god mediekompetanse – med mål om at de skal bli gode på å regulere egen mediebruk.

Begge grupper med foreldre prøver også å forhindre og minimere risiko, for eksempel fra:

• Voldelige spill (men gamer-foreldre er mer bevisst at noen spill er beregnet på barn, andre for voksne – uavhengig av voldelig innhold)
• Overdreven spilling (men gamer-foreldre er mindre bekymret for «avhengighet», men har selv erfaringer med konsekvenser av litt mye spilling)
• Mobbing/trakassering på nett (fordi gamer-foreldre har selv spilt online-spill og vet at tonen kan være tøff)

Men generelt så vil gamer-foreldre i større grad at barna skal spille og flesteparten av dem gleder seg til å spille sammen med dem!

6 måter å regulere spilling

Samspillsregulering: Dette er en måte å «bonde» og ha det gøy sammen, men samtidig så er det en måte å kontrollere at barna spiller godkjente spill, samtidig som det lar foreldrene kontrollere spillopplevelsen – for eksempel dersom det er et spill som har litt mer voksent innhold, som bør diskuteres med barnet.

Romlig regulering: Når foreldre selv spiller så blir det kanskje mer naturlig å plassere konsoller i fellesarealer eller lage egen spillstue for hele familien. Dette gjør spillingen mer sosial, men gjør det også lettere å følge med på hva som blir spilt og hva som blir sett på, også på YouTube.

Tidsregulering: Tidsbruk, eller såkalt “skjermtid”, er som nevnt ofte et hovedfokus når man skal snakke om barn og spilling. Gamer-foreldre har ofte også noen slike begrensninger, men vi så at mange var mer opptatt av selve spillopplevelsen og effekten av spillingen enn selve tidsbruken.

Teknisk regulering: Dette dreier seg mye om å bruke foreldrekontroll i apper, på konsoller, samt å følge med på internettbruk. Denne metoden fungerer helt til ungene lærer seg å finne motstrategier, og er dermed en reguleringsstrategi med utløpsdato, noe flere foreldre hadde erfart selv. En informant fortalte fra sin egen barndom at SCART-kabelen ble tatt med på foreldres jobb for at hun og søsknene ikke skulle se på film. Deres motstrategi var å ha en egen SCART-kabel gjemt på rommet.

Innholdsregulering: Mange gamer-foreldre brukte mye tid på å lete etter spill som egnet seg for akkurat deres barn og akkurat deres modenhetsnivå. Foreldrene testet spillene selv, leste anmeldelser på nett, så på let’s play-videoer, osv. Det kom også frem at de brukte en stor grad av skjønn mht. aldersgrenser, basert på kunnskaper om egne barn, om innholdet i spillene eller kriterier for aldersgrenser.

Selvregulering: Flere foreldre snakket eksplisitt om at de ønsket å lære barna selvregulering. Heller enn å sette eksakte tidsbegrensninger så var det viktigere for flere å lære barna å kjenne igjen den følelsen av å ha spilt «for mye». Følelsen av at nå er det på tide med en pause. Mange tenkte på fremtiden og at barna skulle løsrive seg og greie seg selv. Da var noe av det viktigste å utstyre dem med en god «verktøykasse» for selvregulering.

Hva kan vi lære fra gamer-foreldre? 

Av disse 6 strategiene som vi har identifisert så var det tydelig at det ikke ble brukt bare én. Gamer-foreldre brukte heller flere strategier på en gang. De kunne for eksempel kombinere tre strategier; ved å velge ut spill til barna og spille jevnlig sammen med dem – på konsoll som var sentralt plassert i stuen.

Hvis vi skal prøve å oppsummere noen tips basert på gamer-foreldres 6 reguleringsstrategier:

Forskningsprosjektet er finansiert av Nasjonalt kompetansesenter for spillforskning (SPILLFORSK) v. UiB.