Fra døren lukkes er det 100% fokus. Jeg ofrer ikke verden utenfor en tanke, og flyter på en rus av adrenalin og endorfiner. Det er med andre ord akkurat den type intense innlevelse jeg ønsker fra spill, men som jeg altfor sjelden får. Hva er escape room-ets hemmelighet?
Et escape room er et rom fylt med ulike oppgaver og puzzles som må løses i løpet av en time ved hjelp av hint og ledetråder. De har sitt opphav i en subsjanger av pek-og-klikk eventyrspill der man samler gjenstander og løser en serie gåter og logiske puslespill for å komme seg ut av et rom. Her er det alt fra beskjeder skjult i morsekode til skuffer med hemmelige rom og nøkler gjemt i lysekroner.
Denne uken prøvde jeg escape room med resten av Spillpikene for femte (!) gang, og jeg er mer begeistret enn noensinne. Selv om jeg nå er kjent med formatet, og til og med kan merke at samme type puzzles dukker opp igjen, er utfordringen og innlevelsen like intens. Hva er det med escape rooms som fenger sånn? I denne bloggposten skal jeg forsøke å svare på hva det er med escape rooms som skaper så mye moro, innlevelse og ønske om å spille en gang til.
Til å ta og føle på
At escape rooms er fysiske gjør noe med selve oppgaveløsningen. Muligheten til å ta å føle på hver bit iverksetter et helt sanseapparat som bare ikke er tilgjengelig i digitale spill. Det gir noe ekstra å kunne snu og vende på puslespillenes biter. Det er ganske banalt egentlig, men det er en glede i de taktile; å la fingrene gli over bokryggen, å fiske fram en nøkkel fra et skjult rom eller å knote med låsen for å skru inn korrekt kode. Det er en langt mer tilfredsstillende prosess å løfte og snu på hver ting i rommet på leten etter ledetråder, enn det er å scanne med musepekeren over skjermen for å finne hvilket objekt som lyser opp eller systematisk trykke på alle punkt på nettbrettskjermen for å få med seg alle objektene som skal plukkes opp.
Det er også få ting som slår gleden av å ha satt inn en kode i hengelåsen, rykke til og kjenne at den åpner seg. Trenger ikke noe achievement-poeng eller badges for å fortelle meg at det der var fett som faen.
Gleden ved det fysiske og taktile er ikke unikt for escape rooms. Jeg har kjent på det samme med brettspill. For selv om det kan være vanskelig å holde styr på hva som skal skje i hver runde og hvilke brikker som skal flyttes hvor, så gir det en nærhet og tvungen tilstedeværelse når du må gjøre jobben selv; når du selv må flytte 1-2-3-4-5 plasser videre, kjenne vekten av brikken i handen, og erfare spillets framgang ikke bare som en mental lek men også med kroppen. I et escape room er det taktile og kroppslige enda mer uttalt -siden alt som omgir deg er en del av spillet. Det er ikke bare øyet eller armen som skal forflytte seg, hele kroppen må bevege seg fra en ledetråd til en annen, og nærheten til oppgaven som skal løses blir forsterket av at ledetråder skal plukkes opp og undersøkes. At hele kroppen er med på leken gjør det vanskelig å falle ut, og innlevelse blir naturlig.
At jeg her hyller det taktile og fysiske er ikke for å rakke ned på skjermer og det digitale. Fantastisk innlevelse kan skapes via skjerm fordi for fantasien er en mektig lekekamerat. Og det er ikke slik at escape room er 100% ikke-digitale, bruk av sensorer gjør at rommet kan føles direkte magisk nar det å sette et objekt på rett sted for eksempel får en dør til å åpne seg og lede deg videre i mysteriet. Men, at formatet er fysisk (og ikke digitalt) gir noe mer til spillet – og innlevelsen.
Til rett tid og sted
Et problem jeg ofte møter når jeg spiller digitale puzzle spill er at jeg faller ut og glemmer av hva som skjer; spillet forventer at jeg skal huske på 5-6 ulike ledetråder samtidig og identifisere hvilken av dem som er relevant akkurat nå, men jeg har blitt distrahert av en melding på telefonen eller filmen samboeren satte på i bakgrunnen. Og det som egentlig var en godt designet oppgave blir uforståelig fordi jeg ikke klarer å være helhjertet investert. Feilen ligger altså hovedsakelig hos meg, men å være 100% fokusert er krevende – og selv om jeg ønsker å føle på innlevelse og intensitet er det ikke noe som jeg kan skape på kommando.
Her har escape rooms en stor fordel siden de er veldig klart avgrenset både i tid og i rom. En time er akkurat passe lenge å være konsentrert, og er lett å passe inn i kalenderen. En klokke som teller ned minner oss om presset og føles helt unaturlig å sette seg ned for å ta en hvil. Det er også fokuserende å ha alle oppgaver (og løsninger) på ett sted. Her er ingen dødtid i å gå tilbake til landsbyen for å levere inn et quest eller vente i lobbyen på å bli matchet til neste kamp. Når spillet er i gang går det slag i slag til siste oppgave er løst eller tiden går ut.
Intensiteten skapes også tetthet på oppgavene. Siden vi bare forholder oss til ett rom, betyr det mange oppgaver og puzzles per kvadratmeter. Alt har en payoff. At hele rommet består av ledetråder gjør at selve rommet indikerer progresjon etterhvert som timen går og stadig flere av rommets gjenstander; bilder, skulpturer, skuffer og bokhyller har vært brukt til å løse oppgaver. Her trengs ingen progress bar for å synliggjøre framgang; hvor mange ledetråder som er igjen og hvor mange åpnede hengelåser som ligger og slenger gir et tydelig signal om hvor langt vi er kommet.
Hjernen er ikke alene
I rommene vi har prøvd har vi vært 4-5 stykker . Det kan bli litt kaotisk og uoversiktlig når vi holder på med hver vår oppgave, og ikke har vært flink til å kommunisere hva det er vi holder på med. Men, stort sett er vi flere om å sette ledetråder sammen og vi kan bygge på hverandres forslag. På sitt beste er det som en scene fra en krimserie der etterforskerne veksler på å legge fram nye spor og fortolke dem, og eurekaøyeblikkene kommer tett.
At vi er flere som holder på gjør også at vi sjelden står helt fast. Jeg ser for meg at hadde vi gått inn 2 stykker i rommet ville det vært moro å få løse alle oppgavene selv, og historien ville kanskje hatt tydeligere tråd – men det ville vært på bekostning av flyt. Fordelen med å være en gruppe er jo at det nesten alltid er noen som har en ide til hva vi kan gjøre eller hvordan oppgaven kan løses. Derfor drives vi framover og videre i spillet, og intensiteten holder seg oppe.
Med en prislapp på ca 300 kroner har det vært et flott alternativ til å ta en tur på kino eller konsert når vi Spillpikene har lyst å treffes. Gjerne med en matbit i forkant (for å bygge spenning) eller i etterkant (for å skryte av hvor hardt vi eide).
Etter fem runder i ilden begynner vi å bli kjent med sjangeren, vi gjenkjenner logikken som ligger bak noen puzzles og har fått noen gode strategier for å lykkes i rommet (ikke vær redd for å ta på alt). Men her går (foreløpig) utviklingen av rom raskere enn vi lærer. Escape room-sjangeren er nemlig i utvikling. Der førstegenerasjons escape room var fokusert på koder og hengelåser, er tredjegenerasjonsrom integrert med snedige sensorer som gir både lyd og lyseffekter. Og mitt inntrykk av dem som lager og driver disse rommene er at det er særdeles spillinteresserte og kreative folk, så jeg er ikke bekymret for at de skal bli repetitive.