Spillpikene

Trodde aldri jeg skulle spille World of Warcraft igjen, men etter seks års pause viser det seg at spillet fremdeles har appell. Det er bare en ting jeg lurer på: Hvor er alle folkene hen?

Når jeg sluttet å spille World of Warcraft (WoW) etter fem års ihuga gaming var jeg sikker på at jeg aldri kom til å plukke det opp igjen. Det var utenkelig for meg at spillet fremdeles hadde noe å by på.  Jeg ble derfor overrasket over hvor moro jeg hadde det når jeg i påsken logget på igjen – for første gang på over seks år. Mye har skjedd siden sist.

Det var som å komme tilbake til et hus jeg pleide å bo i, der noen andre har flyttet inn og gjort store omdekoreringer. Noen av endringene ser jeg på som ren sjangerutvikling; forbedring av design som er både etterlengtet og elegant. På den andre siden får designendringene meg til å lure på om Blizzard har misforstått noe om menneskelig interaksjon.

Jeg har tidligere vært imponert over WoWs evne til å drive brukerdrevet design. Populære mods har blitt inkorporert i spillets kode, og jevnlig har spillerteorier eller verktøy forandret hvordan designet har blitt forstått. Det var for eksempel spillernes beregninger og koding som førte til at spillets threat mekanikker ble oppdaget, og endret for alltid hvordan spillere forholdt seg til rollene tank, DPS og healer.

Misforstå meg rett, Blizzard har gjort en imponerende jobb i holde på kundene sine. Det er 11 år siden WoW først ble utgitt og spillet har fremdeles 5 millioner abonnenter, noe som indikerer at mange av endringene har fungert. Og det har blitt mange i løpet av årene: Raskere og lettere transport, direksjoner for hvordan man skal løse quests, enkle verktøy for å lage instance grupper, lettere levling av profesjoner og oppgradering av utstyr. Takket være bedre gruppering av servere er kø for battlegrounds og dungeons nesten ikke-eksisterende. Spillet jeg plukket opp i 2005 er bare gjenkjennelig i dag fordi den grafiske stilen er den samme.

Problemet er at i sitt ønske om å gjøre gameplay strømlinjeformet, enklere og mer tidsbesparende, har Blizzard samtidig fjernet noe av det som fikk WoW til å føles som en verdifull verden: folkene.

Å kaste barnet ut med badevannet

De nye spillelementene som er lagt til er utvilsom laget for å skape flyt; den følelsen man har når man er «i sonen» og tiden flyr. Dessverre er det slik at når alt er automatisert er det ingen grunn til å snakke med andre spillere.

Det får meg til å tenke på internettforskeren Sherry Turkle som beskriver vår bruk av sosiale medier som noe vi gjør «alene sammen» . Hun viser hvordan verktøy laget for å gjøre oss mer sosiale kan få oss til å føle oss ensomme og avskåret fra verden fordi vi forholder oss til skjermer og tjenester heller enn hverandre. Nå er Turkles påstander i overkant moralistiske og dystopiske, men «alene sammen» beskriver godt følelsen jeg har hatt i møte med andre spillere de siste månedene.

Garrison er et ypperlig eksempel på hvordan individuell tilfredsstillelse og forenkling går på bekostning av opplevelsen av WoW som en verden. Garrison er tilgjengelig på nivå 90 og er en privat/individuelt generert zone med quests, mini-games og mulighet for å utvikle profesjoner og hente ressurser. Sånn sett er Garrison svaret på noe jeg ønsket meg mang en gang i løpet av årene; et sted som samler alle de daglige «gjøremålene» i spillet og som jeg selv kan konfigurere og bygge opp.

Jeg tenkte ikke særlig på hvor kjedelig det var å ha en by for meg selv.

Istedenfor å henge rundt i en storby og drive dank mellom auksjonshus, bank og daglige gjøremål, blir jeg stående i Garrison. Spillmekanisk er Garrison for bra til å droppe, og jeg elsker å se byen min vokse, men prisen jeg betaler er at jeg i et MMO kun er omgitt av NPCer. Når jeg velger et MMO over et solo-spill er det jo fordi jeg ønsker en spillverden befolket av andre spillere, men tiden sammen med andre spillere er blitt redusert til gangene jeg trykker «Bli med i gruppe» knappen. Da kastes jeg inn i en tilfeldig gruppe av spillere som bare sier noe om det går dårlig (og da aldri noe hyggelig), og som jeg ikke ser igjen.

Jeg spiller altså sammen med andre, men det er ikke noe sosialt over det.

Det er forsåvidt ikke en ny tanke. Spillforskerne Lina Eklund og Magnus Johansson gjorde en analyse av såkalte “pick up groups” eller “PUGs” og konkluderte med at “social interaction in PUGs, if any, is mainly instrumental, making these temporary groups unsocial game experiences; something not normally associated with group play in the MMOG genre.”

Nå er ikke implementering av features som Garrison i seg selv nok til å drepe følelsen av at WoW er en verden, med det er juvelen i kronen av «spille alene sammen»-designet. En påfallende stor del av endringene i spillet handler om å flytte ansvaret vekk fra andre spillere og over til teknologien.

Det er for så vidt en forståelig avgjørelse; sånn jevnt over er teknologi mer til å stole på en fremmede på internett. Og siden gameplay i mange tilfeller er avhengig av interaksjon og samarbeid med tilfeldige ukjente spillere, er det mange som har erfart (og meldt flittig fra på forum) om problemene som har oppstått.

Samtidig er det betydelig mindre givende for meg å kjøpe ting av NPCer heller enn andre spillere, mindre spennende å få oppgraderinger av utstyret når spillet bestemmer hva jeg kan legge inn bud (trille terning) på og seirene smaker ikke så godt som når jeg føler fellesskap med mine medspillere.

Ting var ikke nødvendigvis bedre før

Dette er ikke ment som en romantisering av «gode gamle dager». Jeg spilte i «Vanilla» (før første utvidelse) og har ingen illusjoner om at det var en slags gullalder. Jeg husker det som helt pyton å bruke en time på å finne gruppe og ytterlige en time på å komme seg til dungeon (Stormwind til Mauradon var en pine…). De lange reisetidene tok sitt av tålmodighet, og ninjalooting fikk blodet til å koke. Det tok evigheter å samle de nødvendige ressursene for kompetitiv spilling, og serverproblemer var like vanlige som frossenpizza var på menyen hjemme. Spillet som ble lansert i 2005 var fullt av feil, og ikke minst var det preget av unødvendig komplisert og tidkrevende design.

 

Jeg ble derfor ganske paff når jeg fikk vite du kunne finne nesten en million spillere på en privat vanilla server (en server som kjører WoW i pre-utvidelses form). Jeg tenkte først at det var unødvendig nostalgi for et spill som strengt tatt var fullt av bugs og hadde store problemer med balansering av klasser. Men, etter en måned i WoW anno 2016 begynte en annen teori å manifestere seg: kanskje de savnet folkene?

Kanskje savnet de også de jevnlige mana-pausene i dungeons som gav gode muligheter for småprat, savnet historiene som ble utvekslet mens man sakte kom seg i vei til en dungeon. Kanskje savnet de behovet for å spørre andre spillere om veien, og de mange og rare samtalene det fører til. Det var jo i møtet med andre spillere at de gode historiene og minnene ble til; om den håpløse hunteren som stakk av med alt utstyret, den rare presten som bare sa 10 ord i løpet av kvelden (og alle ti var «f***»),  den sjarmerende krigeren som også viste seg å være Supernatural-fan eller den hjelpsomme paladinen som «kunne alt» og som jeg alltid kunne spørre om jeg lurte på noe.

Stille før stormen

At jeg opplever WoW som en tom og ørkesløs verden har også med tidspunktet jeg begynte å spille igjen. Det er bare et halvt år til neste utvidelse kommer, og spillet er da som vanlig inne i en periode med lite aktivitet. Guildene jeg har blitt med i er fulle av folk som er på «hiatus», eller folk som bare logger på/av uten å si noe. Jeg har vært med på dette før og regner med at temperaturen og aktiviteten vil øke drastisk når det er nytt innhold med nye utfordringer å diskutere.

Mitt håp for neste utvidelse er likevel en retur til ideen om en virtuell verden. Et MMO bør ikke bare være en plattform med mange brukere som holder på med hver sin greie, men et sted som gir følelse av tilhørighet og fellesskap. En følelse som bare andre spillere kan gi.