I anledning en skrivekonkurranse om nye ord om spill kalt Digitale liv, kommer jeg med noen betraktninger om spillkritikk. Som den avdankede anmelderveteranen jeg er.
Norske spillkritikere driver utmerket forbrukerveiledning. Men større analyser er, med få unntak, mangelvare. Er det på tide å heve nivået?
– Forfatter og forlegger Jon Erik Riley i debattinnlegget «Kritikk satt ut av spill» i Aftenposten, juni 2009
Debattinnlegget som sitatet ovenfor er hentet fra, satte i gang en spennende diskusjon blant spillanmelderne i Norge den sommeren for 6 år siden. Mange anmeldere tok kritikken personlig, noen syntes det var latterlig å bruke ordet «spillkritikk» istedenfor «spilljournalistikk», og mange benyttet sjansen til å klage over betingelsene spillanmeldere jobber under som gjør det vanskelig å sammenligne med andre anmelderjobber.
De fleste hadde aldri hørt om Riley før han tok til orde og definerte en hel anmelderstab, jeg hadde lest en av bøkene hans og kjente godt til ham og litteraturkritikertradisjonen han sånn sett kommer fra. Jeg valgte å ønske metadiskusjonen velkommen. Interesserte kan lese spillanmelder Jon Cato Lorentzens tilsvar i Aftenposten. En spillforskers kommentar fra sidelinjen ble skrevet av Kristine Jørgensen ved UiB.
Det er mange bidrag som kunne vært nevnt. Oppsummert synes jeg det var en sunn diskusjon, og jeg synes det var ekstra sunt at den var tilgjengelig for offentligheten.
Metadebatter utenfor offentligheten?
Den lukkede facebook-gruppa til Spillkritikerlauget har vært et godt tilskudd for anmelderstandens mulighet til å kjøre interne debatter og utveksle erfaringer. Det er jo ikke alt som er relevant for folk utenfor lauget bestående av norske spillkritikere, alt fra betalte anmeldere til frivillige bloggere og podkast-folk. Noen ganger har det nådd offentligheten, slik som i laugets pressemeldingen fra 2013:
– Spillbransjen er som andre forbrukerorienterte bransjer ofte preget av nære forhold mellom journalister og produsenter og mange forsøk på å påvirke pressen. Et av laugets formål har vært å bygge opp en felles front mot slikt, og styrke den uavhengige spillkritikken i Norge. Ved å etablere et lukket forum for våre medlemmer har vi skapt en unik mulighet for å stå samlet mot urimelig press fra utgivere, samt veilede medlemmer som er usikre på hvordan de skal forholde seg til slike aktører, forteller avtroppende styreformann Jon Cato Lorentzen.
Har flere slike debatter godt av å komme ut i offentligheten? Ja, sier jeg.
Status i 2015
You get two or three days with the game in a hotel or office, and if there’s a multiplayer mode, you’ll play it on a local area network. Furthermore, most modern console and PC titles are released in an incomplete state: publishers can rely on the ability to provide post-release patches and updates because our contemporary machines have broadband internet connections.
– Keith Stewart i «Has Video Game Reviewing Become an Impossible Task?» i The Guardian, Nov. 2015
Tidsaspektet kommer stadig inn som en begrensende faktor for en anmelder, men tekniske utfordringer gjør seg antakelig mer og mer gjeldende. For hva er det egentlig spillanmelderen anmelder? Er det mer rett å vente med å anmelde til et spill har vært ute en stund, og fått de første patchene og oppdateringene? Er konkurransejaget om å være først ute blitt en stor hemsko for spillanmeldere?
Personlig er jeg sjelden opptatt av å spille et spill rett etter lansering. Det er jo rett og slett en fordel å vente til oppdateringene har kommet, og jeg har ingen problemer med å vente på å lese om et spill til det har gått en tid. Men det er jo meg.
Stewart mener som Riley at det er mye forbrukerjournalistikk ute og går, og mindre dypere analyser. Men det faller noen skumle skygger på de dypere analysene…
Kommentarfeltenes forbannelse
Games criticism now comes from broader standpoints, for example feminist or queer, just like every other area of the arts. But in the games industry, a once closed community steeped in its own outsider status, this has led to fear, antagonism and suspicion.
– Keith Stewart i «Has Video Game Reviewing Become an Impossible Task?» i The Guardian, Nov. 2015
Tør jeg si noe om hets av spillanmeldere her? Tør jeg si noe om hets av gamere som tar til orde for et kjønnsperspektiv i spillanmeldelser og spillkritikk? Det er helt reelle spørsmål, som vi i Spillpikene har stilt oss mange ganger. Noen av oss har stilt oss som målskiver, og enkelte har blitt veldig slitne av det, uten at jeg skal gå så mye mer inn på det her. Noen av oss velger å ikke ta offentlig stilling, av frykt for represalier. Det er reelt, og er skremmende i et ytringsfrihetsperspektiv.
Et kjent eksempel fra 2013 er anmelder Carolyn Petit som ytret seg negativt mht kvinnesynet GTA V i sin anmeldelsen på Gamespot.com, og det ble satt i gang en kampanje om å få henne sparket som anmelder.
Den gamle anmelderpennen min
Hvorfor er jeg så engasjert i dette med spillkritikk, egentlig? Fra 2005 til 2012 anmeldte jeg spill på frilansbasis. Det begynte mens jeg gikk på Forfatterstudiet i Bø, fortsatte mens jeg skrev på masteroppgaven ved UiB om spill og kjønn, og så bare ballet det på seg.
Jeg skrev lenge for gratisavisa Natt&Dag, og frilanset litt her og der. Etterhvert skulle jeg komme til å skrive en del for Adresseavisa, før jeg i 2012 valgte å legge vekk anmelderpennen og heller skrive på overskuddsbasis for spillpikene.no. Og jeg har ikke sett meg tilbake siden (tenk å endelig kunne spille et spill når jeg har bestemt det selv, og bruke akkurat så lang tid på det som jeg vil!).
Alt var bedre før..
Eller, det er ikke sant at jeg ikke så meg tilbake. Via Spillpikene og spillengasjementet mitt har jeg sittet på sidelinjen og fulgt med ganske mye likevel. En stund ønsket jeg å skrive avhandling om spillkritikk, men der var det for mange om midlene og jeg gikk lei av streve for noe som mest sannsynlig ville gjøre meg overkvalifisert til en rekke jobber.
Uansett. Jeg har sett spillanmelder-veteraner gå helt andre veier, som Snorre Bryne som sluttet å spillanmelde i Dagbladet. Gamle Spillverket er ikke lenger en konkurrent til Gamer.no. VG har såvidt jeg vet sluttet med skriftlige spillanmeldelser av spill.
For ikke lenge siden gikk Aftenposten-anmelder Jon Cato Lorentzen over til «den andre siden» til CEO-jobb i Krillbite. Jeg har rukket å bli en gammel grinebiter som synes at det er fryktelig synd at de gode, erfarne hestene gir seg og at unge og uerfarne spilljournalister som jobber på luft og gratis spill i postkassa tar over stemmene i den norske spilloffentligheten.
Men vet dere, i går annonserte Rune Fjeld Olsen og Karl Martin Hogsnes som har styrt skuta i VGs videopodkast Level Up, at det er over og ut for programmet etter nyttår. Og det synes jeg er skikkelig leit. Spill-Norge er fattigere uten deres humor og stil og interesse for norske spillnyheter og spillkultur. Det betyr ikke at VG slutter med spillstoff, men det er like fullt veldig leit.
Jeg skal på ingen måte si at ikke nye og unge spillanmeldere har mye å komme med, men sjansene er ofte større for at erfarne spillskribenter evner å formidle og debattere om spill på en måte som bedre setter dem i historisk og kanskje også samfunnsmessig kontekst. Sistnevnte har det kanskje aldri vært for mye av.
Men vi finner jo alt det vi ønsker og savner på engelsk?
Klart det finnes mange gode spillnettsteder og blogger og artikler og bøker på engelsk, som skriver både langt og skjønt og tankevekkende om spill. Men for det første leser ikke alle engelsk, og for det andre er det ikke alle som er like gode til å finne frem i alt mylderet, og for det tredje sitter vi i Norge både med en del spennende spillmiljøer innenlands og med perspektiver som kanskje ikke alle andre har.
Jeg leser for eksempel ofte gode artikler på Kotaku.com. Den lille tankeleken etter gjennomspilling av episode 2 av Life is Strange er et typisk eksempel.
Følgende sitat er hentet fra en av mine favoritt-essayistiske bøker om spill. På engelsk:
Why does a medium that frequently takes world-saving as its imperative so often leave one unmoved by having done so? (I know I have saved the world so many times in video games that lately I have felt a kind of a resentful Republicanism creep into my game-playing mind: Can’t these fucking people take care of themselves?) (s.92)
― Tom Bissell, Extra Lives: Why Video Games Matter
Jeg ønsker meg en norsk «Extra Lives» (og ikke i betydning en oversettelse). Det har jeg sagt før.
De gode tekstene
Hva som er god spillkritikk kunne man skrevet en avhandling om, det lover jeg at jeg ikke skal her. Akkurat nå nøyer jeg meg å si at det er viktig at den setter spillet i en kontekst, og at jeg synes det bør mer til enn en ren forbrukervurdering med et terningkast. Hva bringer dette spillet av nytt til verden? Hvordan oppleves det å spille? Jeg har sansen for idealet til New Games Journalism, men det betyr ikke at alt må være slik:
1) The worth of gaming lies in the gamer not the game.
2) Write travel journalism to Imaginary Places.
– The New Games Journalism, Kieron Gillen, 2004
Gjemmer det seg noen ukjente spillkritikere der ute?
Dataspill er såpass utbredt, og vi har såpass mange skrivedyktige mennesker her til lands at jeg er skråsikker på at det finnes mange ennå uskrevne gode tekster der ute.
Nå kan det være vi klarer å røyke dem ut av hulene sine! I disse dager pågår skrivekonkurransen Digitale Liv, den kan du lese mer om på digitaleliv.no. Konkurransen arrangeres av Fritt Ord, premien til beste tekst får 25 000 kr mens en håndfull andre tekster blir belønnet med 5000 kr.
Svarfristen er 15. april 2016, og før den tid skal det arrangeres 3-4 events som tar for seg spillkritikk som tema. Første event ute er tirsdag 2. desember i Oslo, i Fritt Ords lokaler. Temaet er rett og slett «Hva er spesielt med spill?» I skrivende stund har nesten 50 stk skrevet på Facebook-arrangementet at de skal gå, og over 200 (!) har satt seg opp som interesserte.
Jeg kan dessverre ikke komme siden jeg bor i Trondheim og ikke har barnevakt den kvelden, men jeg skulle naturligvis dratt! Konkurransen avholdes i samarbeid med Pressfire.no og Spillpikene.no. Les som sagt mer på digitaleliv.no.
De gode, norske eksemplene
Men det betyr ikke at det ikke eksisterer god, norsk spillkritikk i dag og at ikke unge skribenter kan skrive godt. Det er for eksempel rett som det er god spillkritikk både på for eksempel pressfire.no og gamer.no. En omtale skrevet av Martin Bergersen i Dagbladet/Pressfire.no om såkalt ludonarrativ dissonans i Uncharted-spillene gjorde for eksempel inntrykk på meg, men finner ingen lenke til den akkurat nå. Legg gjerne inn flere gode eksempler i kommentarfeltet her.
En feature-serie som ikke direkte var spillkritikk men som berøre viktige tema var så god at jeg vil nevne den, sitat følger:
Karakterene i «World of Warcraft» ga Skimmeland en mulighet til å utforske den hun selv ville være, men de stengte henne også ute fra verden utenfor kjellerrommet. […] Det var fortsatt mange år til hun kunne spille den hun ville være også IRL. […] 16. april, to dager før kickstarteren, oppdaterte Alexandra Skimmeland Facebook-profilen sin så alle og en hver kunne se det:
«Første dag som fulltid jente. :D»
– Fra del 4 i Generasjon nerd (i 6 deler), fra Magasinet Plot, gjengitt på Pressfire.no 2014
Her har jeg med vilje ikke kommet med noen veldig sterke påstander om god eller dårlig spillkritikk, og har heller ikke insistert på å gjøre noen avgrensende definisjoner for begrepene. Synes du jeg burde?
[Oppdatert 01.12.15: Anbefaler kronikken til Jarle Hrafn Grindhaug i pressfire.no «Nå er det krise for spilljournalistikken«!]
Skamløs selvpromotering, kanskje, men i utgaven av tidsskriftet Replikk som utkommer i dag, har jeg en artikkel om hvordan anglofone underholdningsmedier har overtatt en funksjon vestens behov for selvbekreftelse og representasjon gjennom barokke, estetiserte fremstillinger av antikken.
Den kodete legitimeringen av moderne imperialisme gjennom en linse av antikk erobring var et perspektiv jeg savnet når folk omtalte for eksempel Ryse, som er et ganske ekstremt eksempel på dette. Jeg følte den kritiske mottakelsen det fikk led av en akutt mangel på et løftet, kulturkritisk blikk – hvor interessant er det egentlig å lese 20 omtaler som sier med litt ulike ord at spillet er «pent, men kjedelig i lengden»?
Interessant, Are! Og der har du også et godt eksempel på en tekst som ikke er så altfor tilgjengelig for allmennheten. Kan godt være at det finnes flere gode spill-tekster som dukker opp i media som ikke i utgangspunktet defineres som spillmedia. Selvpromotering rocks! (kan ikke si annet, har jo hele 2 bilder av meg selv i dette blogginnlegget)
Hvis selvpromotering er okay, så vil jeg slå et slag for Spillhistorie.no. 😉 Det er vel ikke et nettsted som leverer akkurat den typen spillkritikk du etterlyser, men ønsket var å lage et tillegg til de store spillnettstedene, med et annet fokus. Hvor godt det funker gjenstår å se.
This. So much this. Vel skrevet, Maren!
Et seriøst forum for spillkritikk vil være solid drahjelp for å få spillene ut av lavkulturens hengemyr (ikke at de skulle vært der i utgangspunktet!)
Jeg tror noe av årsaken til at ikke flere skriver god spillkritikk, rett og slett er mangel på lesekyndighet – man blir rett og slett ikke opplært i å ha et våkent og kritisk blikk på spillene man spiller. Et annet punkt kan være ideen om at spill nærmest ikke skal nærleses, fordi «det er jo bare spill!». Mange anser spill som hjernedød underholdning, og dermed utfortjent til videre tankevirksomhet, dessverre.
Her må lærere, litteraturvitere, forskere, bloggere og alt som kan skrive og taste gjøre sitt for å bevisstgjøre folk om at spill ikke bare har verdi, men representerer noe unikt i vårt kulturelle mangfold som intet annet medium kan gi.
Takk for det, Tobias!
At redaksjonell spilljournalistikk fases ut hjelper ikke akkurat på spillenes status, nei..
Jeg synes jeg kommer over god spillkritikk på engelsk rett som det er, og det er helt sikkert mulig å lage mer av det på norsk også.
Det er på tide at «folk flest» slutter å skjære alle dataspill over en kam. Det gjøres ikke med litteratur, film og musikk. De fleste er helt med på at det finnes mange forskjellige sjangre, og at det er mulig å like én sjanger og ikke andre sjangre. Det er også en ganske utbredt oppfatning for nevnte medieuttrykk at ikke alt som gis ut er like godt som det ypperste. Dette bør også være en selvfølgelig innsikt om dataspill.
Enig i at det må mer bevisstgjøring til!