Spillpikene

Vi har hørt mye om Flink pike-syndromet; den ufaglige diagnosen på (hovedsaklig) kvinner som er så opptatt av å gjøre «Det rette» at de blir syke av det.  Som en av disse såkalte «Flinke pikene» lurer jeg på hvordan det utarter i spill.

Noe som alltid gleder meg er å se hvordan spillere finner nye måter å game på. Helst måter som ikke spildesignerne hadde beregnet. I MMO verdenen er både raiding og twinking eksempler på såkalte «emergente praksiser» der spillerne så mulighet for lek på uventede steder. Det var spillerne selv som fant ut at store grupper kunne gå i kamp med de mektigste monstrene, og at det finnes mye glede i å min maxe på lavere nivå for å gruse motstanderne.

Jeg godter meg når jeg hører hva slags rare påfunn som har dukket opp i Sims. Som å lage og drepe identiske karakterer slik at man kan hjemsøke seg selv, eller trene så hardt at du kan banke opp Døden og leve evig.

Min fasinasjon for det uventede og lekende som finnes i både emergente praksiser og i trolling, ligger kanskje i at jeg er så dårlig på det selv. Litt sånn som at alle med rett hår ønsker seg krøller og omvendt.

Det var ikke før jeg kjøpte den raffe spillbutton «snill spillpike» at det slo meg at det kunne vær en kobling mellom snille piker/flinke piker og egen spillestil.  Så jeg så litt på kjennetegnene for Flinke Piker med egen spilling i tankene, og noen lys gikk opp for meg.

• Man har overdreven pliktoppfyllende adferd. Opptatt av å utføre sine oppgaver på en god måte, og imøtekomme andres forventninger.

I spill betyr det at jeg blir opphengt i å finne ut hva spillet forventer av meg, og gjøre akkurat det. Det fører ofte til at jeg legger fra meg spilltitler pinlig snart etter at tutorial er over. Om jeg ikke skjønner hva spillet vil ha fra meg, og dermed hva jeg skal gjøre, blir jeg kjempestresset. For meg er det ingen kos å vandre en halvtime rundt for å finne en NPC som står godt gjemt, eller prøve alle mulige kombinasjoner til man finner ut at det var en bit ost, tre sykler og en tiara som skulle settes sammen for å lage en nøkkel.

Akkurat der lekenheten finnes, i utforskningen og gjennom prøving og feiling, mister jeg alt mot. Det er ikke at jeg mangler tålmodighet, jeg blir bare overbevist om at jeg ikke har skjønt hva jeg burde gjøre og skammer meg så fælt over det at jeg slutter å spille.

For (no shit, sherlock) skam er ikke akkurat en god følelse. Og om jeg ville føle på skam har jeg en rekke pinlige hendelser fra de siste 30 årene lagret fremme i pannebrasken å ta av (Hvorfor svarte jeg «I lige måde?» når  han sa «gratulerer med dagen?» er toppen av kransekaken her). Jeg trenger ikke betale for at et spill skal gjøre det mot meg.

• Man anstrenger seg hardt for å fremstå som kompetent, flink, eller til og med best. Vanskelig for å akseptere at de ikke alltid kan få til ting, eller å mestre alt.

Da jeg spilte online, hovedsakelig MMOer, gikk det veldig inn på meg at jeg ikke fikk respekt for mine l33t Skillz ™, og jeg jobbet hardere enn jeg liker å innrømme for å få den respekten. I ettertid har jeg skjønt at det delvis handler om at jeg var dame og at kvinnelige spilleres kompetanse ofte nedvurderes. Uansett hvor etablert jeg ble i guild eller på server møtte jeg jevnlig påstander om at jeg hadde ligget meg til godt utstyr, eller at jeg bare fikk være med på raids fordi (eks) kjæresten min var med.

Men, selv om mine ferdigheter ble oftere mistrodd enn de strengt tatt burde, tok jeg det også mer personlig enn det som var sunt. Jeg ble skikkelig fornærmet når en tilfeldig og ukjent Necromancer eller Witch Elf klaget over spillestilen min. Jeg var en slags spillekvivalent til en kommentarfeltkriger; jeg tok alt personlig og brukte altfor mye tid og krefter på å overbevise andre idioter om at min egen idioti er den overlegne.

Sa du caps sa du?

• Hverdagen er svært travel, fylt med møter og avtaler og gjøremål. Man forsøker å rekke alt, og gjøre alle fornøyde. Vanskelig for å prioritere eller velge bort gjøremål og oppgaver.

Måtte le når jeg leste denne. I en alder av 32 har jeg allerede rukket å bli utbrent på jobb en gang, men hvem vet hvor mange ganger jeg har blitt utbrent i spill fordi jeg valset inn i verv jeg ikke burde ha og aldri hadde vett til å si nei til «bare ett quest til?». Jeg burde kanskje tatt det som et varseltegn?

• Overdreven hjelpsomhet mot andre. Vanskelig for å sette grenser og si nei til andre.

Vel, her må jeg innrømme at det ikke treffer så godt. Selv om jeg alltid var veldig involvert i de spillfellesskap jeg befant meg i, vil jeg nok aldri bli beskrevet som «den hjelpsomme».

Selv om jeg driver med «Flink pik-ing» er jeg egentlig utrolig lat. Og her vinner latskapen fram. Men, fint å vite at latskapen kommer meg til gode av og til også.

• Vanskelig for å slappe av, eller å være uvirksom. Sterk trang til hele tiden å bruke tiden på noe konkret.

Dette er kanskje det tristeste synes jeg. Fordi jeg søker produktivitet unngår jeg å ta sideveier om jeg ikke tror det er en del av questlinjen, og utforsker aldri spillets grenser bare for å finne ut. Når jeg spiller Sims stresses jeg av ubetalte regninger, og det slår meg ikke at jeg kan bare blåse en lang marsj i hva spillet sier og finne ut noe eget. Min egen driv i spillet legges så nært opp til spillets eksplisitte mål at jeg spiller som en slags robot; «Gå dit? JA. Levere inn? JA. Sloss her? JA.».  Og selv om det føles veldig bra å være produktiv, gaming har jo blitt beskrevet som ‘blissfull productivity», er jeg misunnelig på dem som klarer å skru det av og finne på noe eget istedenfor.

• Man anstrenger seg for alltid å fremstå som positiv, hjelpsom og i godt humør. Man sensurerer seg i selv i stor grad. Det vil si at at man ikke deler andre ‘negative’ følelser som frustrasjon, sinne, og tristhet. Tilbakeholdenhet med å uttrykke saklig uenighet og sunn skepsis overfor andre personer.

Jeg kan med hånden på hjertet si at jeg nok aldri framsto som positiv eller hjelpsom. Meninger skulle jeg nemlig ha om alt. Både fordi jeg er sånn anlagt, og for at alle skulle se hvor kompetent jeg var (jmf. RESPECT MY AUTHORITAH). Samtidig tok jeg aldri opp det som faktisk var ubehagelig. Jeg torde for eksempel aldri å si ifra om at det var ekkelt å få forespørsler om sex fra guildies, eller at det ikke var like kult å finne på et morsomt svar på kommentar nr 3927 om puppene mine. Å si ifra om det ville krevd at jeg gikk i mot den dominante diskursen, og en reell kritikk ville kommet fram. Feig som jeg var ville jeg heller være en av gjengen. Men det handler kanskje ikke om å være Flink Pike, og handler mer om hvordan det er å være en minoritet.

Å si ifra er vanskeligere enn en tror.

 

Så viser det seg at jeg stort sett er Flink Pike også når jeg spiller. Det burde kanskje ikke komme som noen overraskelse siden vår spillestil er dypt koblet til vår identitet; våre motivasjoner, gleder og forståelser. Men med korrekt «diagnose» klarer jeg kanskje bryte ut slik at jeg kan bli en flink spillpike?

Er det noen andre som kjenner seg igjen?

— 

(Kjennetegn på flink pike hentet fra http://helplink.no/flink-pike-syndrom/)