Spillpikene

Life is Strange er den følsomme ungdomstida di, og litt til. 

Den gang da du kunne sette deg på en benk og bli sittende og se på hvor vakkert og underlig alt er, mens du hørte på musikken som ingen andre har skjønt at er så fantastisk, mens du tenkte at du var en gammel sjel og at du tenkte de viktigste tankene som er å tenke i verden om hva som er godt og ondt og vakkert og kjærlighet. Den tida da klærne definerte hvem du var ned til siste detalj. Den tida da det skjedde så store og brå endringer blant vennene og uvennene dine på skolen at det minnet om en isbré som kalver mens bølgene pisker hvitt omkring.

Eller kanskje den beste illustrasjonen på den brytningstida faktisk er den store, livsfarlige tornadoen som venter akkurat for nærme et stykke inn i fremtiden et sted i Life is Strange, som truer med å rive opp alt og dekke over himmelen og sola over den vesle byen som handlingen foregår i.

I remember being a teenager, just two months ago. Life was not this strange @LifeIsStrange, but you got close.

— Punyesh Kumar (@PunyeshK) 12. mai 2015

Det går en sti fra King’s Quest-spillene og det meste som LucasArts lagde på 90-tallet, via Den lengste reisen og Syberia, og Farenheit og Heavy Rain til de føljetongaktige spillseriene som The Walking Dead og Dreamfall Chapters og nå Life is Strange. Den stien har jeg gått på leten etter eventyrspill som har berørt meg på en eller annen måte. Den dårligste innsigelsen jeg har hørt om eventyrspillsjangeren er: «Det er kjedelig fordi det er så lineært, og da er det ikke et spill.» En god fortelling er god uansett om den er lineær eller ikke. Men vet du hva, Life is Strange er begge deler. Det er en god historie, og det er ikke-lineært.

Hvor mye hodebry det gir spillutviklerne å lage en spillfortelling med så mange forgreininger både på grunn av spillervalg og forskjellige tidsnivåer, orker jeg ikke tenke på en gang. Men Dontnod Entertainment har valgt å gi oss spillerne den opplevelsen, og jeg er så veldig glad for at de har gjort det. Det er sluppet 3 episoder av Life is Strange så langt, og såvidt jeg vet er det varslet i alle fall 2 episoder til.

Life is Strange ligner på mange måter på flere av Telltale’s spill. Nøkkelen til innlevelsen i The Walking Dead at det ikke er zombiene som er hovedpersonene, men menneskene som gjør sitt beste for å overleve i den sprø verdenen hvor alle normer og regler har mistet betydning, og de må finne ut hva de skal velge å leve for og om det er noe vits i å stole på andre mennesker eller ei. Figurene er dype og spennende, og de dramatiske fortellingene og valgene man blir tvunget til å gjøre berører deg veldig.

Life is Strange berører på en litt annen måte, fordi alle har hatt en ungdomstid, og selv om akkurat Maxines ungdomstid er av den uvirkelige og kanskje paranormale sorten så er det noe der som gjør at vi kjenner oss igjen allikevel. Og så, jeg må jo si det, er det så fantastisk med spill med kvinnelige spillfigurer i hovedrollen, som både har et talent hun tør å satse på, og har realistiske indre konflikter og tanker som gjør henne mangesidig nok til at du vil bli bedre kjent med henne. Nydelig cosplay av Maxine (Max):

Telltale’s virkemiddel med å sammenligne dine valg i spillet med øvrige spilleres valg, gir et overraskende interessant lag av refleksjon til spillopplevelsen. En slik sammenligning er også tilgjengelig for spillere av Life is Strange, og du kan også se hva vennene dine har valgt. Life is Strange har så egenartede alternativer at jeg virkelig får lyst til å høre hva mine bekjente valgte. Jeg har hatt fine, små samtaler med forskjellige om hva vi valgte i de forskjellige episodene. Det handler om liv og død, i tillegg til det som for tenåringer kan tilsvare liv og død, men som kanskje handler mest om å tørre å utfordre seg selv eller stå for noe som bestevennen ikke synes noe om.

Det handler om tid og hukommelse og kanskje aller mest nostalgi. Jeg husker en scene fra episode 3 der Maxine er på kjøkkenet med mora til den gamle bestevennina Chloe. Maxine snakker om noe som skjedde for evigheter siden, mens mora til venninna ler og sier at det var jo bare noen få år siden. Akkurat den scenen fikk meg til å huske det igjen, at en gang var ett år eller to som ti år. Ett år kunne være en flom over en by, som så ble bygget opp igjen, og ingenting så ut som før.

Skulle jeg gi deg et råd før du setter i gang å spille Life is Strange, er det at du må unngå spoilers.

Gi deg selv lov til å velge, ikke tenk så mye over det.

Fordi at spillet går videre.

Avslutter med dette som må være det beste jeg har sett av Life Is Strange-cosplay:

My fave pic of our @LifeIsStrange cosplays! @ShaeUnderscore as Max and me as Chloe! 😀 #LifeIsStrange #Cosplay pic.twitter.com/9eDBhJGZ1g

— Laura Nienajadlo (@mikadoh_) May 30, 2015

Se også:

• Keza MacDonald har også noen trivelige betraktninger om Life is Strange, men se opp for spoilere! 
• Kjøp Life Is Strange på Steam