Spillpikene

Stadig flere får opp øynene for at spill kan brukes til mer enn underholdning. Et felt som jeg lenge har vært interessert i, er spill som forsøker å gjøre verden til et bedre sted ved å ta opp samfunnsmessig viktige temaer. Selv om jeg aldri har vært i tvil om at dette er en god idé, er det én ting jeg alltid har ønsket å vite mer om: Hvilke metoder bruker egentlig disse spillene for å nå de gode målene sine? 

Spill med et annet primærformål enn underholdning har vært omtalt under mange navn, for eksempel serious games eller applied games. En underkategori av disse er social impact games, ofte også referert til som games for change. Dette er spill med det formålet å skape forandring i verden, enten ved å informere spillere om en pågående situasjon, skape støtte til et godt formål, trigge diskusjoner knyttet til et gitt tema, eller fremme atferdsendring.

For en stund siden satt jeg meg ned og spilte igjennom en rekke av disse spillene, samtidig som jeg forsøkte å finne ut mer om hvilke metoder disse spillene bruker for å nå målene sine om å gjøre verden til et litt bedre sted. Under presenteres tre av disse spillene: PeaceMaker, Against All Odds og Half the Sky.

PeaceMaker: Empati via bilder, video og valg

PeaceMaker er et strategispill som opprinnelig ble utviklet for at israelske og palestinske ungdommer kunne erfare konflikten som påvirket hverdagen deres fra begge sider. I spillet kan du nemlig velge om du vil spille som den palestinske presidenten eller den israelske statsministeren, med målet å skape fred i området ved å ta ulike avgjørelser som påvirker både ditt eget folk og relasjonene til omverdenen. I en sammensatt konflikt kan utfallet av avgjørelsene dine likevel ofte være noe helt annet enn det du har regnet med.

PeaceMaker er interessant på flere måter. Et viktig element er at spillerne underveis har mulighet til å lære om konflikten på sine egne premisser, noe som er et godt læringsprinsipp i spill. De har mulighet til å finne mer informasjon, for eksempel om forholdet til andre stater og grupperinger, se en tidslinje over konflikten, og få tips fra ulike rådgivere, akkurat når de trenger det for å ta en avgjørelse i spillet.

Likevel er et annet punkt vel så interessant, da PeaceMaker er et eksempel på hvordan spill kan fremme empati hos spillerne, både kognitiv og emosjonell. Spillet bruker ofte bilder og video for å fremme emosjonell empati, for eksempel ved å vise en gråtende palestinsk kvinne som sørger ved graven til sitt døde barn. Samtidig fremmer spillet kognitiv empati: Vi blir nødt til å ta vanskelige valg, og gjennom spillet oppleve konsekvensene av valget.

Spill er ofte gode på å illustrere vanskelige og komplekse systemer på en forenklet måte, noe som er en av styrkene til PeaceMaker. Selv synes jeg likevel at det viktigste med dette spillet nettopp er hvordan det griper tak i spilleren og når inn til følelsene. Om frustrasjonen er stor når valget du gjorde fikk et helt annet utfall en medregnet, er mestringsfølelsen desto større når man endelig, etter mange feilslåtte forsøk, endelig får beskjed om at man har blitt en PeaceMaker.

 

Against All Odds: Narrativ og moralske valg

I Against All Odds tar spilleren på seg rollen som en ung flyktning. Gjennom en rekke små utfordringer, fra å flykte usett fra hjemmet sitt og til prøvelsene som møter en ung flyktning som forsøker å etablere seg i et nytt land, får spilleren erfare vanskelighetene mange flyktninger gjennomgår.

Der spilleren i PeaceMaker har en rekke valgmuligheter hvor hver avgjørelse vil påvirke et større politisk system, tar Against All Odds i større grad utgangspunkt i moralske valg. I en av utfordringene spilleren møter, er temaet hovedkarakterens flukt ut av landet.  Her blir spilleren stilt ovenfor ulike dilemmaer: Vil du la vennen din som ikke har nødvendige ID-papirer bli med lastebilen over grensen, eller må han av? Vil du forlate en skadet person i følget, eller bære han på ryggen?

I Against All Odds er ikke dette reelle valg. Velger du å la vennen din som ikke har ID-papirer bli med videre, blir dere stoppet av vakter som ikke lar noen av dere fortsette videre. Spilleren er nødt til å starte kapittelet på nytt for å komme videre. Dette er et eksempel på hva spillforskeren Bogost kaller et Game of Failure, der formålet er å vekke bestemte følelser i spilleren basert på konsekvenser av spillerens valg som ikke kan unngås. På denne måten brukes spillets narrativ til å fremme empati for og refleksjon rundt flyktningers situasjon.

Half the Sky: Konkret handling og sosial spillmekanikk

Half the Sky er et Facebook-spill som ble utviklet med formålet å skape oppmerksomhet rundt situasjonen til kvinner som lever i undertrykkelse verden over. Samtidig har det et annet vel så viktig mål: Nemlig å få spillerne til å gjøre konkrete handlinger for å forandre verden, i hovedsak ved å donere penger, men også ved å signere kampanjer og spre informasjon videre.

I dette spillet spiller du som Radhika, ei indisk kvinne som lever i fattigdom og begynner å engasjere seg i en kvinnegruppe i lokalsamfunnet, for å hjelpe seg selv og andre kvinner i vanskelige situasjoner. Spillet benytter seg av flere av mulighetene Facebook-spill gir for sosial interaksjon, og man har mulighet til å invitere venner til å hjelpe til med oppdrag i spillet, poste prosjekter man har støttet i spillet på egen tidslinje, samt å sammenlikne egen poengsum med venners oppnåelser.

Det at Half the Sky legger til rette for konkret handling knyttet opp mot temaet spillet omhandler, er en sjeldenhet og det som gjør spillet virkelig interessant. Dette er noe andre spill bør lære av: Å fremme empati uten å gi en mulighet for å få utløp for dette, kan nemlig ha negative konsekvenser, blant annet ved at spilleren skjermer seg for å føle empati ved senere anledninger. Det at spillet bruker sosiale mekanikker, og samtidig lar spilleren gjøre konkrete handlinger for å bedre situasjonen, kan også gi spilleren følelsen av å tilhøre et fellesskap som arbeider sammen for å nå et større mål. I følge positiv psykologi er nettopp dette noe av det som skal til for at man føler seg lykkelig, og dermed er man som spiller ikke bare med på å gjøre noe bra for andre, men også for seg selv.

 

Helt til sist:

Har du lyst til å gjøre en enkel og helt konkret handling for å gjøre verden til et bedre sted, og samtidig bli litt smartere? Free Rice er et enkelt quiz-spill der ti korn med ris doneres til World Food Programme for hvert riktige svar du gir. Og om du vil ha tips til et skikkelig fengende spill du fort kan bli hekta på, foreslår jeg Ayiti: The Cost of Life – enkelt å spille, vanskelig å vinne, og et spill jeg stadig kommer tilbake til!

 

Referanser

Belman, J. & Flanagan, F. (2010). Designing Games to Foster Empathy. Cognitive Technology, 14(2), 5-15.

Bogost, I. (2007). Persuasive Games. The Expressive Power of Videogames. Cambridge, Massachusetts: The MIT Press.

Frima Studio. (2013). Half the Sky. [Facebook Game].

Impact Games. (2007). PeaceMaker. [PC Game].

McGonigal, J. (2011). Reality is Broken. Why Games Make Us Better and How They Can Change The World.

United Nations High Commission on Refugees. (2005). Against All Odds. [PC Game].