Hva Amphora har til felles med skyggeteater, tablåer og pop-up-bøker.
Da jeg første gang så promomaterialet fra de unge fremadstormende studioene i Hamar Game Collective, var det Moondrops spill Amphora som fanget oppmerksomheten min. Utover at jeg har en forkjærlighet for indiespill som forsøker å gjøre sin egen greie, har jeg nemlig preferanser for tankenøtter og rolige stemninger.
Av utseende minner Amphora om den franske animatøren Michel Ocelot’s Prinser og prinsesser. Både Amphora og nevnte film låner teknikker fra skyggeteateret, med silhuetter av personer og omgivelser i to dimensjoner. Jeg synes det er spennende å se spillskapere prøve ut slike særegne teknikker, og jeg synes det gjøres med hell her. Figurene i Amphora minner om glassmalerier, slik at de er ganske fargerike skygger tross alt.
Den magiske urnen
Amphora er bygget opp som en rekke tablåer fra en fortelling fra hovedfigurenes liv, a la «den gangen hun så ham første gang» og «den gangen soldatene kom til byen». Store Norske leksikon forklarer teatertablået som «Malerisk fremstilt opptrinn, virkningsfullt oppstilt gruppe av skuespillere på scenen», og rekken av tablåer i Amphora utgjør en eventyrlignende fortelling.
Mange vet antakelig at «amfora» er en type urne. Ordet stammer fra gresk og skal bety «bære fra begge sider», altså at den har to hanker. Amforaen i dette spillet er magisk, og ved hjelp av den kan spilleren lage lenker mellom gjenstand A til gjenstand B. Litt som i vidunderlige World of Goo. At spilleren kan lage slike lenker og samtidig flytte på de tilsynelatende stivnede figurene, gjør at man slik manipulerer tablåene til å få et bestemt utfall. Man kan utnytte f.eks. tyngdekraften, hva som skjer når noen våkner på en bestemt måte, hvilken vei nyttårsrakettene skal gå osv.
Pop-up-spill?
I hvert tablå skal man som spiller på et vis fullføre potensialet i tablået, altså gjøre en handling som får bildet til å endre seg litt og slik få spillfortellingen videre. Det er dette som får meg til å tenke at Amphora også ligner pop-up-boka i sin form.
Jeg liker pop-up-bøker. De er enkle, baserer seg på det spektakulære. En dobbeltside i en slik bok minner litt om tablåene i spillet, de står der oppstilt og malerisk helt til du gjør et eller annet med dem. Som i spillet leter du i pop-up-boka etter de små tingene som gjør at bildet endrer seg, at figurene endrer utseende.
Selve fortellerteknikken i Amphora synes jeg legger begrensninger på hvor avansert historien er i stand til å bli. Det er en tydelig oppbygning med en begynnelse, romantiske øyeblikk og mye dramatikk, og flere klimaks mot slutten. Det blir en enkel og tydelig oppbygget fortelling med enkle symboler. Det er aldri noen tvil om at hjertet betyr kjærlighet, at fyrverkeriet betyr glede, at kniven betyr skjære over knuter eller betyr drap.
Det er ofte når spillskaperne åpner for tolkningsrom at de spennende spillfortellingene blir til. Hva skjedde egentlig her, dreier dette seg egentlig om noe annet? Jeg får inntrykk av at Amphoras fortelling er ganske rett på og sjelden går langt under overflaten.
Men til et første spill fra studioet Moondrop å være er dette svært lovende. Ikke alle spill er nødt til å ha de store fortellingene i seg. Amphora er et passelig langt og passelig kort spill med svært vakre bilder og figurer, som du ikke vil angre på å bli kjent med. Se traileren for det fine samspillet mellom bilder og musikk også: