Spillpikene

Denne teksten er motivert av mye av det jeg har sett og lest mens jeg har forsøkt å danne meg en forståelse av Gamergate. Som mange andre har funnet ut har dette bare resultert i flere spørsmål, men et av temaene jeg har hengt meg opp i er diskusjonen rundt fremstilling av kvinner i dataspill, og også et mer vidtspennende tema om representasjoner av mennesker og kulturer i dataspill. Dette er ikke en samling av «gode» fremstillinger av kvinner i dataspill, men heller en reaksjon på at det finnes folk der ute som mener at det ikke er nødvendig med et større spekter av fremstilling av kjønn, kultur, religion og etnisitet.

Hvordan er det egentlig mulig

Jeg mener fremstillingen av mennesker i filmer, serier, magasiner og dataspill er svært viktig for hvordan man ser på seg selv. Altså om man ser på seg selv som «normal», akseptert, vakker, eller utenforstående, utenfor samfunnet og spesifikke organisasjoner, stygg, rar og så videre. Her mener jeg ikke at man skal passe i en boks kalt «normal», men innse at folk der ute ikke lever i disse boksene, og mediene bør reflektere dette.

Å kun fremstille mennesker i stereotype former hindrer forståelse, læring og aksept for former folk ikke kjenner til – med mindre de selv oppsøker det. Dette gjelder også kulturer og tradisjoner. Her er det snakk om alt fra homofile, transseksuelle, muslimer, funksjonshemmende og heterofile menn.

Jentegreier og guttegreier

En av kritikerne av kritikken av kvinnefremstillinger i dataspill er Christina Hoff Sommers. Hun er kjent for å være kritisk til feminismen som oppstod på slutten av 1900-tallet. I en video i serien Factual Feminist snakker hun om hvorvidt dataspill er kjønnsdiskriminerende. Hun mener at forskningen som hevder at mange kvinner spiller dataspill, til og med flere enn tenåringsgutter, er feil. Sommers påstår at dataspill er en «gutteklubb» og at kvinner dermed ikke har rett til å mene noe om hva slags fremstillinger som blir brukt. Hun sammenligner det med damemagasiner og sier at «menn blander seg jo ikke inn der».

Cosmopolitans forsider har et utvalg av forskjellige tema på linje med Call of Duty– og Battlefield-serien. Altså et snevert utvalg, dersom du skulle være usikker. Tema som går igjen er «hvordan tilfredsstille hans sexlyst» (ikke deres eller hennes), «hvordan håndtere lite pratsomme menn», og ikke minst «kjempeviktig kunnskap om (heterofile) menn» – fordi det finnes kun én type av dem? Generelt tema jeg ikke vil anbefale noen å ta masseproduserte råd om.

Jeg synes absolutt menn bør bry seg om kvinnemagasiner, spesielt fordi magasinene snakker om menn hele tiden. Hvordan skal vi få en forståelse av hverandre om vi hele tiden snakker om hverandre og ikke med hverandre? I tillegg hadde det vært interessant å få vite hva menn synes om manneblader og hendelser som at Mann i 2013 droppet å ha damer på forsiden og nå heller fokuserer på norske menn.

Nakenhet, kropp og vold

Hvis vi først skal nærme oss en diskusjon om å fremstille kvinner som et stykke kjøtt så kan vi jo ikke unngå denne samlemodellen:

Produsentene sammenlignet Dead Island-figuren med romerske marmorstatuer, men problemet her ligger ikke (nødvendigvis) i nakenhet og kropp, men volden som er blitt gjort på menneskekroppen og presentasjonen av den som en glorifisert gjenstand.

Det er denne volden mot kvinner som gang på gang blir tatt opp i diskusjoner om feminisme. Fordi den er der konstant og den forsvinner ikke. Her kommer i tillegg gjerne kommentarer om at menn også opplever vold – utført av kvinner. Det er viktig at dette blir tatt opp – menn er nødt til å snakke om dette. Problemet kommer når det brukes til å undergrave vold mot kvinner fordi «alle opplever det jo». Til og med det, som mann, å støtte kvinnene kan bli brukt mot deg som et svakhetstegn. Rollen kvinnen ofte får som offer skader også menn ved at «menn ikke kan være offer», «menn er de sterke», «en ordentlig mann lar seg ikke mishandle» og så videre.

Disse Facebook-kommentarene er til en video postet av en nettavis. Videoen er skuespill og viser to kvinner som seksuelt utnytter en bevisstløs mann på en benk. Jeg vil ikke at dere skal avfeie kommentarer om at «menn liker jo dette» som troll. Det er folk der ute som mener dette.

Det å opprettholde og presentere mannen som sterk til enhver tid gjør det vanskelig for menn som trenger hjelp å bli tatt seriøst. Ulike representasjoner av menn er like viktig som ulike representasjoner av kvinner. I tillegg er det nødvendig å ikke ha en hvit, vestlig karakter til enhver tid.

Enkle forandringer i representasjon kan ha stor betydning

Amerikanske Dr. Myiesha Taylor er veldig begeistret for animasjonsserien Doc McStuffins. Faktisk så begeistret at hun laget en collage av McStuffins og 131 fargede kvinnelige leger.

Taylor forteller at Doc McStuffins er en karakter hun selv satte pris på da hun var barn, men hun er veldig glad for at også neste generasjon kan ha en slik rollemodell. Hun synes det er viktig at unge jenter ser muligheter for seg selv i tekniske profesjoner. At det er karakterer der ute som er lik dem selv som har slike jobber, eller drømmer om og arbeider for å kunne ha slike jobber. Taylor har blant annet vært med på dannelsen av organisasjonen Artemis Medical Society, som støtter opp om fargede kvinnelige leger over hele verden. De støtter dem under utdanning, men oppmuntrer også unge jenter til å vurdere legeyrket.

I mine egne medieopplevelser setter jeg stor pris på at kvinner blir presentert som noe annet enn en kone som er hatet av mannen sin, som dum og pen, eller en følelsesløs og flat karakter. Som en tilhenger av dataspill er man av og til bare glad det finnes kvinner i det hele tatt.

Jeg spiller for tiden Saints Row: The Third og er veldig fornøyd med muligheten for å bruke kvinnelig avatar. Det virker ikke så vanskelig å få til, Ubisoft. Avataren kan også ha ulik etnisitet og hudfarge. Historien forandrer seg ikke stort tror jeg, men jeg setter pris på den bifile, storkjefta damen jeg spiller. For meg blir spillet altså enda bedre av at jeg kan ha en kvinnelig avatar og jeg skulle ønske jeg hadde den samme muligheten når jeg spiller Black Flag.

Jeg liker å kjøre rundt i fancy biler og skyte og ødelegge ting, men jeg synes det er viktig at dataspill også kan være mer enn dette. Et eksempel er Den Lengste Reisen, som flere av Spillpikene er glad i.

Ragnar Tørnquist, en av skaperne av Den Lengste Reisen, har fått trusler mot seg selv og familien etter utgivelsen av Drømmefall: Kapitler. Miljøene i serien består av sammenblandinger av europeisk, afrikansk, amerikansk og asiatisk kultur. Støttekarakterene i spillene har dermed ulik hudfarge og bekledning. Dette har skapt reaksjoner, noe Tørnquist har snakket om på Twitter.

Å si at rasisme ikke lenger er et problem, eller at slike ting bare foregår i USA, er å stikke hodet i jorda. Fordi verden lenge har vært et mye mer åpent og sammensveiset sted enn at et problem kun holder seg i ett område.

God representasjon for god læring

Å se karakterer som ligner på seg selv i mediene er betryggende og forsterkende. Det bør være mulig for alle av ulik hudtone og kultur å da ikke kun bli gjort til en attraksjon eller en stereotyp. Når jeg ser reaksjoner som denne mot Ragnar Tørnquist mener jeg bare at det er enda viktigere med mer varierte representasjoner. Folk lærer hat, frykt og rasisme, dermed mener jeg at det motsatte også kan læres. Mye av denne lærdommen skjer gjennom medier.

Det blir helt feil å framstille dataspill «som en guttegreie» og be kvinner være stille. Det er å ta fra mediet potensiale, det er å ta fra kvinner muligheter til læring, underholdning og samhold. Og det er ikke minst å ta fra menn det å lære, både om seg selv og om kvinner.

Hovedbilde til denne teksten er hentet fra en av mine favorittsider på Facebook kalt A Mighty Girl. Fantastisk inspirerende kvinner og jenter!