Våre inntrykk fra årets dokumentar om spillmakere
I sommer ble det mulig å kjøpe en DRM-fri kopi av dokumentaren Indie Game: The Movie (2012) direkte fra dokumentarskaperne. Man velger selv om man vil se filmen direkte eller laste den ned, noe som er veldig brukervennlig for en som ikke kan reise på filmfestival.
Kanadiske James Swirsky og Lisanne Pajot har reist rundt og intervjuet skaperne av henholdsvis Super Meat Boy, Braid og Fez. Vi følger spillskaperne gjennom oppturer og nedturer underveis i skapelses- og promoteringsprosessen. De blir intervjuet om hva som inspirerer og driver dem, om hva de ønsker å formidle gjennom spillene. Vi blir også kjent med deres nærmeste støttespillere.
Stine, Kristine og Maren har alle tre sett dokumentaren, men på forskjellige steder og tidspunkter. Her er noen av inntrykkene våre (OBS: Spoiler warning):
Maren: Ensomme menn og en kjøttgutt
– Det som slo meg mest med Indie Game: The Movie er hvor ensomme de forskjellige spillskaperne virket. Det bør kanskje ikke komme overraskende på noen at indie-spillutvikling er svært krevende for de få som jobber med det aktuelle prosjektet. Men flesteparten av spillutviklerne fremstilte seg som en type einstøinger som jobbet veldig hardt over lengre perioder, så hardt at det gjerne gikk på helsa løs. Utsagn som “Hvis jeg ikke får ferdig dette spillet dør jeg”, illustrerer hvor ivrige de kan være på å fremstille seg som dedikerte, men det behøver ikke bety at det ikke stemmer. Utviklerne i dokumentaren fremstår som svært ensomme menn, men omtrent samtlige har hatt minst en person i livet som har oppmuntret og støttet han i sine ambisjoner. Flere av dem jobber hjemmefra, enkelte fra gutterommet hjemme hos familien. En mann har en evig oppmuntrende kjæreste som aksepterer å se ryggen hans ved pc-en store deler av dagen. En har en svært støttende familie, og han planlegger å hjelpe dem å betale ned på huslånet den dagen han blir rik.
Spesielt når det gjaldt Super Meat Boy ble jeg fascinert av inspirasjonskildene. Designer Edmund McMillen trakk klare paralleller til sin barndom og barndomstegninger, og beskriver “kjøttgutten” som en sårbar liten gutt som tåler så lite at han ikke har hud. Samtidig blir denne forhistorien litt banal når man ser selve kjøttgutten i spillet, f.eks. når han treffer en sag og blodet splatter utover skjermen. Det fine med kjøttgutten er jo at han snur svakheten til styrke, f.eks. ved at han er så klissete at han får til å klistre seg fast i vegger og hoppe høyere på den måten.
Stine: Uten en fallgruve
– I likhet med mange andre (vil jeg tro) elsker jeg å se alt arbeidet som ligger bak ferdige produkter – i dette tilfellet spill. De er også interessant å få innblikk i de refleksjonene som designerne gjør seg underveis i prosessen, og jeg synes dokumentarfilmskaperne var gode på å gi plass til dette. Etterhvert ble ihvertfall jeg ganske så engasjert i både spillene og spillutviklernes endelige skjebne. Det er imidlertid et par ting som gav meg litt mental “kløe” underveis. Som Maren nevner, har spillskaperne vi møter flere fellestrekk – f.eks. at de virker påfallende ensomme. På mange måter lever de også opp til andre klisjéer om den “sære”, mannlige, ekstrem-nerdete gameren. Det er kanskje slike personligheter som skal til for å skape spill som oppnår kultstatus? Eller..? Spillskaperne vi møter i filmen minner meg på flere måter om stereotyper fra litteratur som belyser måten det mannlige, kunstneriske geni blir fremstilt i vestlig kultur. Et slikt geni har typisk blitt beskrevet (i beundrende ordelag) som en intens, og ofte misforstått person, med et natur-/gudegitt talent. Det settes ingen spørsmålstegn ved at en slik mann ofrer alt for sin kunst; det er forventet.
Jeg stusset også litt over at filmen omtrent bare viser oss spilldesignere som ender opp med å lansere kritikerroste spill som selger bra. For de fleste ender det jo nødvendigvis ikke slik. Jeg skjønner selvsagt at “suksesshistoriene” er langt mer tilfredsstillende for oss å følge rent dramaturgisk, men for den gjengse indie-spillprodusent fortoner nok hverdagen seg ganske så annerledes – og langt mindre dramatisk. Indie Game: The Movie gir oss imidlertid et interessant innblikk i en ganske liten del av en stor, og svært så variert, verden av uavhengige spillprodusenter. Men det er fortsatt mange andre historier igjen å fortelle, og de skulle jeg gjerne likt å se flere av.
Kristine: Lidenskapens pris
– For meg er filmen først og fremst en historie om lidenskap. Om hvor dedikert man kan bli til ett prosjekt, til en sak. Slik sett sitter jeg igjen med mye av de samme inntrykkene som både Stine og Maren, men også en god dose undring i forhold til hvorfor akkurat narrativet om ‘det mannlige, kunsteristiske geni’ (som Stine eminent peker ut) er valgt. Når det lages dokumentarer om topputøver i f.eks. sport handler historiene også gjerne om forsakelse, men forsakelse som et tegn på styrke og karakter. I Indie Game: The Movie er denne forsakelsen rammet inn på en måte som tydelig sier at kostnadene for å gjøre det bra er veldig, veldig høye. At selv om de utviklerne vi følger faktisk lykkes med prosjektet sitt, så er det en suksess som har kommet med en meget (altfor?) høy pris.
Det er forsåvidt en gripende historie, og jeg som seer får masse sympati med utviklerne som gir alt i forsøket på å realisere sin visjon. Samtidig kan jeg ikke hjelpe å undre meg på hvordan filmen hadde vært dersom den ikke hadde hatt som utgangspunkt at nerder er rare.
Sitat Edmund McMillen (designer av Super Meat Boy):
My whole career has been me, trying to find new ways to communicate with people, because I desperately want to communicate with people, but I don’t want the messy interaction of having to make friends and talk to people, because I probably don’t like them.
Se traileren:
P.S. I dokumentaren skisserer et trekantdrama mellom Phil Fish, hans nye partner og hans gamle. Det er verdt å merke seg at den gamle partneren ikke ble spurt om å få kommentere i filmen..