En kritisk kommentar om spill med online-integrering gjorde meg nostalgisk, og jeg børstet støvet av noen av mine gamle eventyrspillfavoritter til PC. Til slutt reflekterte jeg litt over The Walking Dead som tross alt har en veldig egnet online-integrering.
Joachim Froholt på Gamer.no har denne uka en interessant kommentar om spill med online-integrering: «På tide å koble av?«. Der skriver han blant annet at:
Det Ubisoft og de andre utgiverne har skjønt er nemlig at de ikke må presentere kontrolltiltakene sine som kopibeskyttelse og denslags. […] De må sørge for at kravet om oppkobling på nettet på en eller annen måte gjør spillet «bedre» enn det hadde vært uten – selv om definisjonen av «bedre» ikke alltid er den samme hos utgiverne som hos oss.
Froholt er inne på mange problemstillinger knyttet til at spillerne får nettoppkoblingen «tredd nedover hodet». Les kommentaren! Det jeg tenkte mest på i ettertid var at jeg alltid har foretrukket enspilleropplevelser. Paradoksalt nok er det mange enspillerspill som får påklistret online-integrering. Et veldig godt eksempel på at hensyn til teknologi og økonomi kommer før fokuset om å lage gode kulturopplevelser.
Online? Ikke disse, nei..
Eventyrspill har alltid hatt en egen plass i hjertet mitt, og dette er vel den sjangeren man har hatt mest utfordringer med å tilføre spillopplevelsen noe fornuftig med online-integreringer og flerspillerversjoner. Mine beste enspilleropplevelser har vært innenfor denne sjangeren. Så jeg ble litt nostalgisk og gikk i hylla mi for å finne frem gamle spillfavoritter. De kom jo attpåtil i fine forpakninger med papirhefter og egnet seg fint foran kameraet.
Eventyrspill i flerspillerversjon?
Det finnes mange grunner til at eventyrsjangeren ble erklært død, og en av dem er at det ikke fungerte med flerspillerversjoner. Det at jeg er så glad i eventyrspill henger åpenbart sammen med at jeg stort sett liker å spille enspillerspill, og gjerne alene. Jeg har ikke lyst til å måtte forholde meg til ukjente spillere i for eksempel World of Warcraft, eller måtte rekruttere venner som spillere i for eksempel The Sims Social. Av den enkle grunn at jeg vil spille fritt og uavhengig av andre. Jeg var spent på Myst Online: Uru Live (2007) en gang i tiden, fordi det virket besnærende å lage flerspillerversjon av eventyrspill som jeg setter så høyt. Jeg var innom beta-versjonen, og det morsomste jeg gjorde var nok å hoppe i takt med en franskmann til vi begge gikk lei. En bug gjorde at vi kunne hoppe i løse lufta utenfor et trappegelender.
Muligens er det fordi eventyrspill er så lite online-vennlige at FunCom ikke har satset på oppfølgeren til Den lengste reisen og Drømmefall (2006) ennå. Heldigvis har ikke fansen glemt spillene. Inkludert meg. Da jeg møtte Ragnar Tørnquist passet jeg på å mase på ham om å lage oppfølgeren, og jeg kommer (dessverre) til å mase på ham igjen hvis jeg er heldig og møter ham igjen en dag.
Heldigvis har muligheten for episodebaserte spill gjenopplivet eventyrspillsjangeren, som de nye Sam & Max-sesongene og de nye Monkey Island-episodene. Nye finansieringsmuligheter som folkefinansierte spill kan gi oss muligheten til å se flere eventyrspill designet av Jane Jensen & Co, og Al Lowe & Co. Hvis disse navnene ikke sier deg noe, så står Jane Jensen altså bak Gabriel Knight-serien, og Al Lowe bak bl.a. Leisure Suit Larry-serien. Gode gamlinger.
I tilfelle du lurer: selvfølgelig skal jeg ikke selge deg noen av spillene jeg har tatt bilde av her. De er mine, bare mine.
Unntaket fra regelen?
Men man skal aldri si aldri for eventyrspill og god online-integrering. Et ferskt eksempel på at man har gjort dette med suksess, kommer nedenfor. Men da blir jeg nødt til å avsløre noe helt sentralt i det episodebaserte (eventyr)spillet The Walking Dead (2012), så hvis du vil ha en uspolert spillopplevelse får du lukke øynene nå:
***spoiler start***
I første episode av The Walking Dead må man ta en rekke avgjørelser, som påvirker gangen i spillet. For eksempel: vil du redde en ung mann, eller en liten gutt? Skal du slå løs på zombiene som holder på å spise datanerden, eller skal du hjelpe den pene journalisten? Når første episode er over, får du se en samlet statistikk over hvilke alternativer andre spillere har valgt. Dette synes jeg gir en ekstra dimensjon til de moralske valgene i spillet. Enkelte valg deler spillerne 50/50. Enkelte ganger har det overveldende flertallet valgt det samme. Dette fikk meg til å reflektere en ekstra gang over hvorfor jeg valgte som jeg gjorde. Hvorfor valgte jeg som flertallet? Tenk om flertallet tar feil?
***spoiler slutt***
Her har skaperne av The Walking Dead, Telltale Games, maktet å ta spillopplevelsen til et høyere nivå ved å knytte sammen kjernen i spillet med en online-del. Moraltemaet får et ekstra refleksjonsnivå, ved at vi får se hva andre spillere har valgt. Ja, jeg gleder meg veldig til de neste episodene i The Walking Dead. Det er også deilig å spille et zombie-spill som ikke bare handler om å slakte zombier..anbefaler både spillet og tegneserien. TV-serien har jeg ikke gitt meg i kast med ennå.
Hva er dine beste enspilleropplevelser?
Takk for påminning om gode eventyrspill og enspilleropplevelse 🙂
Bare hyggelig 🙂 Og det sier jeg meg hånden på hjertet, for det er så koselig å dykke i sånne nostalgiske kulper.
Ååå. Beneath a Steel Sky! Der er det mange minner. Spilte det på Amiga og måtte sjekke forums via NTHs unix sal for å få hint når vi stod fast.
Myst og Riven var også store opplevelser.
Har kjøpt det til iOS, men det har ikke blitt prioritert. Nå er det Max Payne som rår skjermen.
Jeg spilte Beneath a Steel Sky til PC i min tid. Finfine spillet.
Ååååååh husker mange mange timer med Riven: The sequel to Myst….Hadde en hel notisbok med tegninger, tall og symboler som vi prøvde å finne ut av…Når jeg tenker meg om så er det kanskje min aller største «achivement» at jeg greide å runde det uten google… 😀
Rundet du Riven uten Google? Respekt 🙂
Gwarr… Fikk en samling King’s Quest spill til den første PCen som kom til huset og jeg brukte vel i underkant av 10 år på å runde dem. Jeg kunne vel og merke ikke engelsk på den tiden så det var jo litt vanskelig å finne ut av hva det var man skulle gjøre, men etter hvert som engelskkunnskapene forbedret seg kom jeg også videre i spillene. Husker godt i King’s Quest VI da jeg endelig kom meg opp det fjellet med den gåten man måtte bruke manualen til, for så å bli kastet inn i en mørk hule UTEN LYS (dette var noe en skulle ha byttet til seg i en butikk tidligere i spillet). Da jeg bare hadde en save var det bare å starte hele greia på nytt, og siden jeg hadde brukt år på å komme meg så langt var det vanskelig å huske hva det var en skulle gjøre tidligere i spillet.
Good times
Takk for barndomsminnene, Lars. En sann fan av eventyrspill vet at det kreves enorme porsjoner med tålmodighet.
Det er mulig jeg gjør en for velvillig lesning nå, men det er ganske fantastisk hvordan du får noe som på en måte høres utrolig frustrerende og kjedelig ut, til å høres ut som et herlig minne. Ja, det er sånn jeg leser det 🙂