Spillpikene

En gang i tiden elsket jeg å spille brettspill, men jeg må dessverre innrømme at nå om dagen er det lenge mellom hver gang jeg tar i en spillbrikke. Da er det fint å ha venner som tar med The Settlers of Catan når de kommer på middagsbesøk.

Jeg er en av de menneskene som hater å tape. Jeg er fullt klar over at dette er litt barnslig, men jeg vet også at det finnes mange av oss – i alle aldre. Det er vi som banner, brøler og slenger kontrolleren i gulvet når vi får bank i Tekken. Å prøve noe nytt som man kanskje ikke er god i kan da virke som en utfordring. Man vil jo så gjerne øve seg på forhånd, og bli flink nok til å banke de andre ned i støvlene. Siden jeg aldri hadde spilt Settlers of Catan før, regnet jeg derfor med at dette kom til å bli en heller ydmykende affære for undertegnede.

Settlers of Catan går kort sagt ut på å samle inn diverse naturressurser for å bygge flest mulig byer og veier. I tillegg kan man trekke kort som kan gi deg ulike fordeler, for eksempel i form av ekstrapoeng, eller en ridder som kan jage bort røvere. Det er med andre ord ikke et ekstremt komplisert spill. Med litt instruksjoner og hjelp fra de som hadde spilt spillet før, viste det seg også at tilfeldigheter (a.k.a flaks) spilte vel så stor rolle med hensyn til hvem som gikk av med seieren. Slik endte det altså opp med at jeg, en person som ikke har tålmodighet til å tenke ut langsiktige strategier, endte opp med å vinne hele spillet. Min entusiasme for å spille Settlers of Catan igjen ble brått betraktelig større, og seiersdans ble danset.

Det var forøvrig en svært trivelig kveld, og jeg kom frem til at jeg generelt spiller alt for lite brettspill. Det er nesten så jeg får lyst til å starte opp noe lignende som Blame Society Films sitt festlige konsept «Beer and Boardgames», vel og merke minus kamera og påfølgende posting på Youtube. Det er det siste verden trenger.

Jeg blir forresten veldig glad hvis noen har gode brettspill-tips å dele!