Å blogge om sine første spillminner virker som et naturlig og trygt sted å starte som flunkende nytt medlem av Spillpikene. Dette har også de mer erfarne Spillpikene Maren og Hedvig gjort før meg, noe som inspirerte meg til å blogge litt om mine tanker rundt dette. Vi skal tilbake til sent 80-tall/tidlig 90-tall… (lukk øynene og spill av denne lyden)
Min vei mot å bli en gamer var slettes ikke lett, og jeg gikk den i stor grad ved hjelp av andre. Jeg hadde blant annet et søskenbarn med Commodore 64 og Atari, men husker ikke helt om jeg prøvde meg på å spille selv – eller om jeg bare så på. Det eneste jeg husker er at det først og fremst gikk i Bubble Bobble og The Great Giana Sisters. Når vi ikke spilte mener jeg å huske at vi tegnet spillverdener med penn og papir, og lekte at vi var inne i spillene selv.
Jeg fikk imidlertid aldri noen spillkonsoll av mine foreldre, siden spilling ikke var videre populært i heimen. De hadde kanskje heller ikke råd til slikt? De hadde imidlertid en gammel Amstrad-PC stående – med svart-hvitt skjerm. Dette var bedre enn ingenting, fant jeg ut. Det fulgte jo med noen store floppy-disc’er med ulike programmer som jeg kunne bryne et teknologiutsultet barnesinn på.
Etter å ha underholdt meg selv med opplæringdiskett for tekstbehandling litt for mange ganger, fikk vi endelig tak i et par disketter som faktisk inneholdt spill. Såvidt jeg kan huske var dette et golfspill og et spill som het “Beast”. Jeg finner ikke noen bilder eller videoer av disse spillene på nett, men grafikken i golfspillet lignet på dette.
Bortsett fra disse to spillene, var det fortsatt takket være spillinteresserte slektninger og venner at jeg fikk spilt “ordentlige” spill. Jeg hadde mange favoritter, men var først og fremst fan av Zelda og Super Mario (vel, Luigi egentlig). Jeg fikk selvsagt spilt disse spillene alt for sjeldent, men kjøpte likevel Nintendo-Magasinet jevnlig og brukte mine opptjente småpenger på klistremerker til Super Mario stickers-boken min. I tillegg maste jeg meg også til Super Mario-pennal, lommebok og håndduk. Men selve Nintendoen fikk jeg altså aldri.
Det kom etterhvert en nyere PC i hus, og jeg fikk til slutt kjøpt meg Playstation. I dag har jeg vel strengt flere spill enn jeg har tid til å spille igjennom. Jeg glemmer imidlertid aldri den boblende entusiasmen og spillgleden jeg følte den gangen; da et dårlig spill var bedre enn ingen spill, og da dagene hvor man endelig fikk spille favorittspillene sine var magiske.
Har du noen første spillminner? Eller kanskje noen andre spillopplevelser fra barndommen som har festet seg?
FORTID som Super Mario fangirl? En gang Mario-fan alltid Mario-fan sier nå jeg 🙂
Hehe.. Ja, jeg reflekterte litt over det da jeg skrev billedteksten. Jeg var rett og slett ekstremt opptatt av Super Mario Bros på den tiden. I dag spiller jeg kun et Mario-spill på DS innemellom, når jeg kommer på at jeg eier det. Det var liksom et litt annet nivå over Mario-entusiasmen min den gangen 😉
Super Mario har vel holdt seg ganske godt, ja. Rart å tenke på hvor fort ting har utviklet seg, bare fra floppy-diskenes tid. For min egen del er nok Alley cat et av de spillene jeg husker best fra den tiden. Jeg fant en lenke på youtube, og det var rart å se igjen den enkle grafikken. VAR det virkelig sånn det var? Lenken til Youtube:
http://www.youtube.com/watch?v=uZDG4dlU5uY
Ja, det er rart med det der! Jeg hadde f.eks ikke sett Giana Sisters siden den gangen, før jeg googlet bilder til bloggposten. I følge barndomsminnene så det da vitterlig ikke så «simpelt» ut?
Alley Cat! Åh, den fantastiske musikken. Nå oppdaget jeg at det er lagd en fanversjon kalt Alley Cat 2. Der er det også lenke til det gamle spillet 🙂
Helt enig. Musikken er fantastisk, men grafikken er…. var det sånn? Så bra at du fant lenke til Alley Cat. Da blir det gjensyn med livet i bakgården 🙂
Ett av de gamleste spillene jeg husker at jeg spilte er Paratrooper fra 1982.
Paratrooper har jeg faktisk ikke hørt om før. Velkjent og kjært konsept derimot 🙂
ARKANOID!
det aller første jeg spilte var arkanoid på windows 3.1.
deretter kom Prince of persia (som bare kunne gå framover og aldri tilbake) som pga DOS-kluss krevde ca 10 minutter med dos-koder for å åpne spillet.
Og så kom et søskanbarn med et spill som krevde hele 10 floppy discs! Denne imponerende minnemengden viste seg å være et kjedelig fotballstrategi-spil men det ga alikevel en viss kred å si at jeg (dvs søsteren min) hadde det på PC’n hjemme.
To gamle, gode klassikere det 🙂
Spillene var langt enklere før, både mht. grafikk og kontroller, men det var sannelig mye mer «knot» når man skulle loade spillene på den tiden! Ble ganske god i DOS etterhvert, for å si det sånn.. Kan derimot ikke huske å ha støtt på spill som trengte mer enn en disc, før jeg fikk Playstation. Jeg kan skjønne at det gav deg kred!