Spillpikene

For at kommende innlegg skal gi noe som helst mening om man ikke har spilt brettspillet Pandemic trengs følgende faktaopplysninger: Pandemic er et brettspill hvor spillerene samarbeider mot brettet om å redde verden fra fire forskjellige epidemier – gul, rød, svart og blå som blir fordelt ut på et verdenskart. Og før noen spør, den gule epidemien er såpass politisk korrekt at den har sitt utspring i Afrika altså. Spillerene forsøker i samarbeid  å finne kurer til epidemiene, men det er en Kamp Mot Klokken da verden stadig ligger dårligere an. Om man ikke jobber raskt nok kommer det helt plutselig utbrudd her og der som gjør at dommedagsklokken flyttes enda et hakk nærmere «You Lose». Som om ikke det var nok dukker det med ugjevne mellomrom opp epidemikort som  sprer sykdommene fortere og gjør at man for sitt indre øre hører at den fete damen har begynt å varme opp stemmen sin. Spillerene får forskjellige roller med egenskaper som skal gi dem en fordel – men det er EN måte å vinne spillet på (ved å finne alle kurene) og tre måter å tape det på, så jeg vet ikke om jeg vil påstå at oddsene er på verden sin side likevel. Spillet har tre vanskelighetsgrader: Enkel, normal og vanskelig.

I vår Pandemic-karriere tok det ikke så lang tid før vi mestret spillet på det enkleste. Vi var fornøyd en god stund, vi gikk på jobb og skole hver mandag og reddet verden hver lørdag mens vi hevet glasset vårt til hverandre og berømmet vår innsats som helter. Men nå er vel mennesket skapt slik at det higer etter utfordringer – og selv om det ikke var noen enkel sak å kurere verden for gul, rød, blå og svart  klarte vi det likevel hver eneste gang – så vi slo oss på brystet og satte vanskelighetsgraden opp til «normal». Måtte pesten ta det spillet! I ett år har spillgruppen møttes jevnlig. Vi drikker og vi ler, men vi vet alle at det kommer til å ende med det samme; oppmerksomheten vår blir dratt mot vår store nemesis, spillet kommer på bordet – og etter ett år er vel egentlig utfallet allerede gitt.

Denne omgangen var intet unntak. Vi var raskt ute med å finne en kur for blå, og begynte å få forhåpninger om at dette var dagen da spillet måtte gi tapt for vår genialitet. Forskeren dillet rundt i Asia, representanten for helsepersonellet ble manisk opptatt av å plastre Midtøsten og transportøren hadde fokus på Afrika da vi helt plutselig ut av det blå fikk et hinsides utbrudd av nettopp blå. Hvordan det skjedde skal gudene vite, men med panikken pustende i nakken sprang vi til for å gjøre vår plikt. Problemet var bare at med en gang vi snudde ryggen til begynte de tydeligvis å hoste hverandre i ansiktet i Afrika, for gul spredde seg  plutselig som farsotten den var og rød herjet nok en gang i Asia. Transportøren sendte folk litt manisk i hytt og gevær, forskeren bannet over dårlig utstyr og helsepersonellet satt under bordet og sugde på tommelen. Og nok en gang måtte tre mesterhjerner gi tapt ovenfor et brett av papp og noen fargeglade trebiter. Jeg må si at min personlige mening er at Pandemic har vanskelighetsgradene «vanskelig», «dritvanskelig» og «ikke engang tenk på det» – og likevel er dette det brettspillet jeg spiller desidert oftest og fortsatt ikke er lei. Kanskje fordi det er godt å vite at det er en hel gjeng med tapere i rommet, ikke bare en, og kanskje fordi det nå har blitt en slags mani å prøve og overvinne skiten.

Uansett; svaret på spørsmålet i overskriften er vel egentlig nope, niks og nei – om verden er på vei til å krasjlande bør dere krysse fingrene for at noen andre enn oss sitter ved spakene!

Om forfatteren: Hilde har ingen utdannelse innenfor spill annet enn at hun syns det er et ypperlig tidsfordriv. Det gjelder det meste innenfor brettspill, rollespill og pc/konsollspill. Hun har en spesiell forkjærlighet for spill som inneholder zombie-jakt kombinert med automatvåpen, men er også særs lettskremt og kan ikke spille dem alene. Av den grunn jobber hun fortsatt med å komme forbi de første fem minuttene i F.E.A.R., men har enda ikke gitt opp håpet. Hilde er å finne på sin egen blogg, Leikeland.