Spillpikene

Spillforskere og rollespillere er interessert i kjærlighet for tiden, så jeg ransaket minnet mitt og oppdaget at King’s Quest V er kjært for meg på mer enn én måte.

Spillforskerne Jessica Enevold og Esther MacCallum-Stewart samler inn artikler til en antologi om spill og kjærlighet. Det synes jeg er en fin og original idé. De ønsker seg abstracts om kjærlighet i spill, mellom spillere, for spill, etc. Omtrent samtidig så har det nyeste Playground-magasinet kommet ut, som jeg såvidt har nevnt tidligere, også dette har flere tekster som kretser om temaet kjærlighet og spill. Jeg likte første utgave av dette magasinet om rollespilling godt, det spenner vidt og er inkluderende også for dem som ikke er rollespillere. Inni er blant annet en tekst om Alistair i Dragon Age: Origins. Annika Waern skriver blant annet:

Developing a boyfriend-baffling crush on Alistair is pretty much an integral part of gameplay.

Så jeg tenkte etter. Har jeg noengang hatt slike sterke opplevelser knyttet til spilling? Tja. Så husket jeg. Mitt antakelig første sjekketriks dreide seg om dataspill, og det utspilte seg omtrent slik:

Vi var omtrent 11 år, timen hadde begynt og resten av klassen hadde gått inn i klasserommet. Han fiklet med å henge opp jakka si på en av krokene i gangen. Huden hans var så fin og solbrun, og jeg tok endelig motet til meg: «Jeg hørte at du og B snakket om King’s Quest V. Det har jeg også spilt!» Han snudde seg mot meg, jeg så de brune øynene og den søte oppstoppernesa og kikket sjenert i gulvet. «Det er så gøy, men jeg klarer ikke komme videre.» «Jaha, hva har du gjort, da?» sa han. Jeg forklarte. Han ble ivrig og stolt: «Du må la deg bli fanget på vertshuset så du havner i fangehullet, så kommer musa og hjelper deg å gnage over tauene.» Jeg rynket brynene. «Men jeg dør jo hver gang jeg kommer i fangehullet?» Han sukket: «Har du ikke blitt venner med musa en gang? Du må redde musa fra katten ikke sant, med støvelen, og…du har vel støvelen?» Jeg ristet på hodet. «Nåh, du må ut i ørkenen, til venstre og venstre, og, det er så mye, jeg orker ikke forklare.» «Men…» sa jeg, overmannet av lysten til å vite hvordan jeg skulle få tak i støvelen. Da åpnet lærerinna vår døra ut til gangen, sur for at vi fortsatt sto der, og hun husjet oss inn. I mattetimen litt senere sa noen høyt at han med de brune øynene var forelsket i ei med navn som begynte på M, men så gjaldt det bare ei jente som hadde nesten likt navn som meg. En tid senere ble de kjærester, i dagdrømmene mine satt han og jeg på en benk og pratet.

Akk! Det var et litt tafatt sjekketriks, men jeg forsøkte i alle fall. Jeg rundet King’s Quest V til slutt, men har glemt hvordan jeg fant frem til løsningen.

Mens jeg surfet etter minneverdige klipp fra KQV på YouTube, kom jeg over en harpe-versjon av sangen til The Weeping Willow:

Her er sitat fra en herlig kommentar til harpe-sangen:

If I saw you playing this harp in the middle of a field, swamp, or desert, I would walk up to you and say «talk man». Then I would use every single item in my pockets on you until you killed me or gave me an item that might aid me in my noble quest.

<3