I disse dager når Maria Amelie har gitt papirløse flyktninger et ansikt, passer det å minne om NRKs asylspillet som ble lagt ut hos Brennpunkt i 2005. Målet i spillet synes uoppnåelig – for en papirløs flyktning å komme seg fra hjemlandet til Norge. Ikke bare uoppnåelig for flyktningen, men for spilleren også. Sånn sett strider det mot alle prinsipper om flow, hindringene er mye større enn belønningene.
Men hvem setter seg ned og spiller et slikt spill og skifter mening? Jeg ser for meg at de som spiller asylspillet gjør det for å få bekreftet noen antakelser, om hvor vanskelig ferden kan være. Jeg lar meg fascinere litt likevel. Hva tenker du?
Asylspillet ble opprinnelig utviklet for SVT, og skal ha vært svært populært i Sverige.
Jeg tror at hvis et spill skal kunne ha et budskap, må det enten være sekundært, eller være åpent. Med det mener jeg:
– Sekundært: Hvis du vil lære folk om hvor vanskelig det er å være flyktning, ikke lag «det-er-vanskelig-å-være-flyktning-spillet». Bak temaet inn i spillet, men la hovedfokus være noe annet. Ibsen lagde heller ikke skuespill som het «seksualmoral» eller «det kan være problematisk å bedrive livsløgn».
– Åpent: Hvis det er ett entydig og klart budskap i spillet, virker spillet bare som en meningsytring. For at det skal være troverdig, må det være åpent for tolkning og nyanser. Det må faktisk være mulig å spille det og forstå det annerledes enn spillskaperen mente.
Artig at du sammenligner Ibsen-skuespill med (potensialet i) spill. Hvorvidt man kan lage store verk med utgangspunkt i et bestemt budskap, tilsvarende primært i din inndeling, eller om man ikke kan det er jeg litt usikker på. Jeg vil tro det kommer an på hvor god man er 🙂
Men jeg er helt enig i at litteratur/skuespill/film/whatnot (kanskje spill også?) faller til jorden når det/n vil si én ting og én ting alene. Jeg setter spørsmålstegn ved spill her fordi det kanskje er umulig å formidle bare én ting i spill, så lenge det er spill så bukter de og endrer på seg etter som hvilke spillere som spiller dem, etter den individuelle spillopplevelsen, osv. Men tar man et så konkret eksempel som asylspillet så virker jo akkurat det ganske ensidig – og jeg har ærlig talt ikke så lyst til å spille det mange ganger. Et spill som The Path kunne jeg tenkt meg å spille om igjen nettopp pga flertydigheten. Her er det mange spørsmål, og mange tema, det utfordrer meg. Men det er ikke til å komme vekk i fra at selve spillbarheten i The Path er ganske uutholdelig. Tungt og slitsomt å trykke på knappene.
Brainwashhumbug
@Per Ulv
Jeg klarer ikke bestemme meg for om kommentaren gjelder Asylspillet, innlegget, de andre kommentarene, eller din egen 😛 Vil du utdype?
Asylspillet: passer det for barn mon tro?
Kan du gi litt mer info om hva du lurer på? Har vært borti slike spørsmål i sammenhenger der en diskuterer hvilke aldersgrenser spill bør ha. Det er ikke min oppgave å aldersmerke spill, det er det PEGI som gjør. Hvis du ber meg om å vurdere et spill som godt eller dårlig kan jeg gjøre det i en anmeldelse (for penger, høhø). Spørsmålet ditt er uansett upresist: hvor gamle barn er det snakk om? Er det snakk om i skolesammenheng? Etc. Kanskje var det et helt retorisk spørsmål fra din side?